Med Fram og Maud langs Sibirkysten

Fridtjof Nansen og hans mannskap forlot Vardø med skuta Fram i juli 1893. Fram møtte den første isen ved Novaja Zemlja.

Akkurat det overrasket Nansen for”i disse farvann […], på denne tid av året” ville man ”som regel finner helt isfritt hav”, skriver han. Men skuta kom seg gjennom og inn i Karahavet. Lenger øst møtte de mer is. Da skrev Nansen at ”her hadde Nordenskiöld dampet igjennom den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer”.

Etter å ha passert den 133. lengdegrad satte Fram kursen mot nord, og her møtte skuta ”- åpent hav, mil etter mil, vakt etter vakt, gjennom ukjent strøk- og sjøen nesten mer og mer isfri. Hvor lenge vil det vare?[…] Nå vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot Polen i klart vann”.

Nansen hadde håpet på å nå den 78. breddegrad før han måtte sette skuta inn i isen. Det åpne havet gjorde han nå optimistisk, mens Sverdrup, som var med på ekspedisjonen, mente de kunne nå ”flere og åtti, ja 85 – han prater halvt for alvor om det isfrie polarhav, som han engang har lest om”. Men så møtte de iskanten, to måneder etter at de forlot Norge.

En kan selvsagt ikke i dag undersøke nøyaktig hvordan isforholdene var for hundre år siden i Arktis. Men vi kan likevel slå fast at det var mulig å seile fra Norge til Laptevhavet på under to måneder i 1893. Dette til tross for at forholdene var verre dette året enn normalt, for ”i disse farvann […], på denne tid av året” ville man ”som regel finner helt isfritt hav”.

Is og seiling da og nå

I 2007 nådde sommerutbredelsen av is i Arktis et minimum. Klimaforskere la frem data som viste at sommerisen ville forsvinne helt innen et par tiår. Norsk polarinstitutt, utenriksminister Jonas G. Støre og tidligere presidentkandidat i USA Al Gore sto sentralt i disse fremtidsutsiktene.

I den anledning er det av interesse å sammenligne Nansens erfaringer langs Sibirkysten med forholdene i vår tid. For årene1980 – 2011 er det mulig å studere daglige satellittbilder av polarisen.Spørsmålet blir: Hvordan var isforholdene langs Sibirkysten i disse årene sammenlignet med hunder år tidligere?

Satellittbilder er selvsagt ikke hundre prosent pålitelige, de må tolkes. Likevel kan en slå fast at i ni av årene mellom 1980 – 2011 hadde det vært mulig å seile direkte fra Norge til Laptevhavet slik Nansen gjorde i 1893 og slik Nordenskiöld gjorde i 1878. I de resterende 23 årene ville det ikke ha gått.

Isens minimum da og nå

Det er også mulig å sammenlikne sommerisens minimum i 1893, slik Nansen registrerte den, med de siste tretti års sommerminimum, sett fra satellitt.

Skuta Fram frøs fast i isen på 78°50’ nord og 133°37’ øst. Dette punktet er da den sydligste grense for sommerisen på dette stedet i 1893.

En gjennomgang av satellittbildene for samme tidspunkt (midten av september) viser at isen lå lenger nord på dette stedet i 24 av de 31 årene. I de resterende syv årene var iskappen lenger sør.

Det ukjente nord

Fridtjof Nansens mål var å drive med isen over nordpolen. Det var fremsatt en hypotese om at polarisen var i drift, fra Sibir over Polhavet til Grønland.

Denne hypotesen var basert på at det var funnet både sibirsk tømmer og vrakrester på Grønlands østkyst.

Det var dette Nansen ville vise, samtidig som han skulle undersøke isforholdene. For det var mye som var ukjent. Ingen hadde vært så langt nord tidligere. Hvor fort drev isen over polarbassenget, om den da i det hele tatt drev? Var det bare hav og is, eller var det også ukjent land der oppe? Hvor dypt var havet? Hvor tykk var isen? Hvor kaldt var det i luften og i vannet? Det var noen av spørsmålene Nansen ville ha svar på.

Nansen registrerte Frams posisjon hver dag. Han oppdaget tidlig at skuta ikke ville drive over polpunktet. Kunne han nå polen ved å gå på ski fra skuta? Ville det være forsvarlig å forlate mannskapet?

Bløtere for hver dag

Den første sommeren var dette helt uaktuelt fordi de var for langt unna. Isteden kunne Nansen konsentrere seg om å utføre vitenskapelige undersøkelser. Han ble overrasket over hvor mye isen smeltet om sommeren, og hvor store råkene ble. Allerede i mai var det ”råker i alle retninger”.

I dagboken for 13. juni skriver han at ”Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring”. Og i juli ”ble det enda verre”. Da hadde de en råk rett ved siden av skuta ”som var så stor at vi drev og seilte med båt i” den.

Nansen målte også isens tykkelse. Den økte hele vinteren og fremover våren. Men også gjennom første del av sommeren, selv om isen smeltet kraftig på overflaten. Nansen mente at det var smeltevannet fra snø- og issmeltingen som frøs under isen. Vannet rant ned i havet og la seg mellom saltvannet og isen, mente han. I dag vet man at dette er sarr-is. Isens tykkelse kom under 2 m i oktober, men fra da av ble den tykkere.

Nansen målte også temperaturen i havet. I august var temperaturen i overflaten + 0,8 grader. Den sank jevnt til – 1,7 på 40 – 80 m dyp for deretter å stige jevnt til + 0,3 på 400 m. Deretter gikk temperaturen nedover igjen til – 0,8 på 2900 – 3800 m dyp. Disse temperaturlagene holdt seg meget stabile over tid, unntatt ”i de varme vannlagene [som kunne] være enda høyere enn de som er gjengitt her”.

Snudde etter en måned

I løpet av den andre overvintringen la Nansen detaljerte planer for en skitur mot polen. Han og Hjalmar Johansen forlot skuta i mars. Fram drev videre med isen i retning Grønland.

Vi vet alle at Nansen og Johansen ikke nådde polpunktet. De måtte snu etter en måned. Skruis gjorde ferden umulig. De dro sørover mot Frans Josefs land, men hadde store problemer med å komme i land pga store, åpne råker. Her måtte de på nytt overvintre.

Sommeren etter, etter tre år i drivisen, løsnet Fram nord for Svalbard. Skuta kom til Norge omtrent samtidig som Nansen og Johansen.

Store variasjoner i is og råker

Hva kan vi lære av dette i dag? For det første viser Nansens erfaringer og satellittbildene fra vår tid at polarisens sommerminimum varierer svært mye fra år til år og fra tiår til tiår.

Årene 1996 og 1997 er gode eksempler på hvor store variasjonene kan være fra det ene året til det neste. I 1996 lå det is i hele Kara- og Laptevhavet. Isen lå helt inn i fjæresteinene i Sibir gjennom hele sommeren. Året etter var store deler av de to havene helt isfrie. Slike forskjeller var noe også Nansen og Amundsen fremhevet.

For det andre viser Nansens ferd over Polhavet at store deler av isen i Arktis ikke blir eldre enn tre år, og at råkene om sommeren langt inne i polarisen var store som sjøer.

Spørsmålet er om de er større i dag? Tara-ekspedisjonen som fulgte i Nansens spor i 2006, kunne ikke konkludere med det.