Under overskriften Mindre fisk uten tare har seniorrådgiver på kommunikasjon Bjørn Faafeng fra NIVA en artikkel om tare og fisk.

Artikkelen har en del misvisende opplysninger. Stortare er råstoff for produksjon av alginater som brukes som ingredienser i næringsmidler, farmasøytiske og biomedisinske produkter og til industrielle formål.

FMC BioPolymer er hovedaktøren innen tarenæringen i Norge. Vi er blant dem som har den høyeste form for foredling av marint råstoff, og vi driver aktiv FoU rettet mot nye høyteknologiske anvendelser av alginat.

Tråling av tare startet for nesten 50 år siden, og vi er over 150 som er direkte ansatt i næringen. Innen vårt område har vi en ledende stilling på verdensbasis.

Ingen nedgang i fiske

Vi registrerer at Faafeng bruker samme innfallsvinkel som NRK nylig gjorde i et lokalt innslag fra Trondheim, nemlig at det skal ha vært nedgang i fiske i Sør-Trøndelag, og noen fiskere gir taretrålerne skylden for dette.

Legger vi fiskeristatistikken fra Norges Råfisklag til grunn, får vi imidlertid et annet bilde. Data for aktuelle fiskeslag viser at fangstene ligger på rundt samme nivå i 2010 som i 2000 da taretrålingen begynte i dette fylket. Skulle det likevel ha vært en reell nedgang, ville det ha vært altfor lettvint å gi taretrålerne skylda.

Blant de studier som er gjort av fisk relatert til tareskog, er det brukt dykking, ROV og bevegelig kamera. Men dette er utilstrekkelige metoder da de vil kunne ha skremmeeffekt på fisk, og dessuten vil observasjonstiden være kort. Registreringene kan gi gode opplysninger om selve tareskogen, men de har sine begrensninger for fisk som er i bevegelse.

Havforskningsinstituttet overvåker tareskogen og har gjort en del studier blant annet ved bruk av ROV / bevegelig kamera. Så langt har de ikke rapportert noen nedgang av antall fisk relatert til tarehøsting.

Men de ser svakheten både ved metodene de har brukt og omfanget av studiene. De er derfor i ferd med å utvikle ny metodikk ved bruk av faststående kamera slik at man både unngår skremming og får kontinuerlige tidsserier i registreringen. På bakgrunn av dette er det grunn til å regne med at de etter hvert vil få en bedre vitenskapelig dokumentasjon på relasjonen fisk/tarehøsting.

Ny forvaltning

Det er også en kritikk av forvaltningen av tareressursene i artikkelen til Faafeng, og det blir påpekt at den inndeling i høstesektorer som ble innført på 1970-tallet, bør gjennomgås på nytt.

Inndelingen av høstefelt kom i stand på bakgrunn av studier gjennomført av Per Svendsen ved Universitetet i Bergen, og det ble det innført en høstesyklus der et område ble høstet hvert 4. år. Siden er denne inndelingen blitt utvidet og revidert en rekke ganger. Det ble blant annet innført 5-årig høstesyklus fra 1992/93.

I 1994 ble det slått fast at høsting av tare skulle forvaltes etter Kontinentalsokkelloven. Det ble like etter nedsatt en tverrfaglig gruppe som utarbeidet Forvaltningsplan for tang og tare. Denne ble lagt fram i 2000. Det er også kommet til verneområder som berører høsting av tare. I oppfølgingen av forvaltningsplanen er det foretatt en fylkesvis gjennomgang av høsteområdene i tverrfaglige grupper. På bakgrunn av dette er det foretatt justeringer av høsteforskriftene.

Fra 2009 kom en ny endring i høsteforskriftene. Da var høsting av tare blitt lagt inn under den nye Havressursloven sammen med de tradisjonelle fiskeriene. Ansvaret for forvaltningen av tare ligger hos Fiskeridepartementet med mye delegert til Fiskeridirektoratet og med Havforskningsinstituttet er vitenskapelig rådgiver. Det betyr blant annet at Havforskningsinstituttet overvåker tarebestandene og høsting av tare.

Sogn og Fjordane skiller seg ikke ut

I artikkelen til Faafeng står følgende anbefaling: ”Det innebærer at en tar hensyn til både økologi, verneinteresser, og hensynet til ulike næringer som taretråling, fiskeri og akvakultur. Slike hensyn er tatt i Sogn og Fjordane der høstingen av tare er regulert gjennom en ny forskrift i 2011.”

Det var en fin attest å få for Sogn og Fjordane, men faktum er at de ikke skiller seg ut fra andre. Den samme gode attesten må derfor gjelde for alle fylker. Det er faktisk akkurat de samme kriterier og prosedyrer som ligger til grunn for reguleringene over alt. Ulike referanseområder der det ikke høstes tare, er også etablert. Alle hensyn som er etterlyst av Faafeng, er kommet på plass.

Den norske forvaltningen av tare er internasjonalt anerkjent som bærekraftig. Det er noe vi som høster tare også er opptatt av. I årenes løp har vi opparbeidet detaljert kunnskap om det enkelte høstefelt. Vi følger med på stående bestander, høstested, høstekvanta, gjenvekst, tetthet, størrelse, epifytter, kvalitet, trålbarhet, sensitivitet i forhold til uvær og temperatur, og vi legger opp en helhetlig høstestrategi.

Dette har ført til at vi også har deltatt i rådgivning for å få bedre høsteregimer i land som Island, Frankrike, Chile og Australia.

Tarehøsting er ikke hovedproblemet

Når det gjelder øvrige opplysninger om kunnskap om tareskog som forskere har, blant annet relasjoner til kråkebollebeiting, finner vi det i grunnen litt paradoksalt at det er taretråling som settes i fokus i relasjonen fisk / tareskog. På basis av opplysninger fra norske forskere gir følgende tall en helt annen dimensjon:

• Totalbestanden på tare er beregnet til 50 millioner tonn
• Nedbeiting av kråkeboller er beregnet til 20 millioner tonn
• Det er beregnet at stormer river løs 7, 5 millioner tonn per år
• Tarehøstingen er på cirka160 tusen tonn per år

Det betyr at tarehøstingen utgjør 0,32 prosent av stående bestand, mens alle andre relevante forhold i relasjon til fisk og tare er av helt andre dimensjoner. Kråkebollenedbeitingen har skjedd i områder der det ikke høstes tare.

Videre er det en feildimensjonering når høsting av tareskog sammenlignes med snauhogst av skog på land. Ved høsting av tare står småplantene igjen. Videre står det alltid også en del store planter tilbake, selv i trålgatene på flate områder. Det vanlige er likevel at bunnen er kupert, og svært mye av et høstefelt står alltid urørt.

Uberettiget kritikk

Artikkelen fra Faafeng tar utgangspunkt i at taretråling foregår på siden av den øvrige ressursforvaltningen og at økologi, verneinteresser og hensynet til annen næring ikke blir ivaretatt.

Dette er feil utgangspunkt og vi har her korrigert en del misvisende opplysninger. Vi som er hovedaktør i tarenæringen i Norge, ser på artikkelen som en uberettiget kritikk av oss.

Men først og fremst er det en uberettiget kritikk av de som har ansvaret for overvåking, rådgivning og forvaltning av vår virksomhet, med andre ord Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet.