Kronikk: Nødvendig med kommers toppidrett?

Er den nære forbindelsen mellom toppidrett og kommersialisering nødvendig? Og er den tjenlig og sunn? Det kan bli en kraftig rekyleffekt av den gjennomgående kommersialisering av toppidretten, hevder Svein Olaf Torbjørnsen i denne kronikken.

Published
(Foto: Ski-VM 2011)
(Foto: Ski-VM 2011)

Aktuell bok

Svein Olaf Thorbjørnsen: En plass på pallen .Konkurransen, idretten og mennesket. Høgskoleforlaget 2011
 

Fremmer kommersialiseringen det som er idrettens kjerneverdier, sett i forhold til utøverne, tilskuerne og i en større samfunnsmessig sammenheng?

Det kan synes som om det er et tett favntak mellom toppidrett og kommersialisering. Toppidrettens eksistensbetingelse er kommersialiseringen.

Noen idretter er særlig eksponerte. Tennis, fotball, ski og golf er eksempler på idretter der pengepremier, reklame, utstyrsbonuser, lønn og overgangssummer er styrende for utøvere, klubber, tilskuere og forbund. Omsetningen beløper seg til millioner av kroner, i noen tilfeller også til milliarder.

Fotballspillere selges og kjøpes for fantasipriser. Fotballspilleren Kaka ble i 2009 solgt for mer enn 600 millioner fra AC Milan til Real Madrid. Pengepremiene til vinnerne i Wimbledon turneringen i tennis regnes også i millionklassen. Dette reflekterer den faktiske sammenhengen.

Det er også pekt på at nettopp konkurranse og prestasjonsorienteringen i idretten fremmer betydningen av kommersialisering og materialisme i samfunnet. Moderne økonomi av vestlig neoklassisk type bygger i stor grad på tanken om konkurranse og prestasjon, i økonomien forstått som profitt.

Rask utvikling

Utviklingen har gått fort. Det er ikke så veldig mange OL siden at utøvere kunne bli utestengt om de bare hadde et reklamemerke på luen. OL skulle være fri for koblingen mellom det kommersielle og det idrettslige.

I dag verner den internasjonale olympiske komite som best den kan sine egne kommersielle interesser, særlig knyttet til bruken av de olympiske symboler. Denne del av idretten er i dag mer en pådriver enn en sinke når det gjelder å koble idrett og kommers.

Men hva er galt med det? Er det ikke nyttig og noe som skaper glede, både for utøvere, organisasjoner og tilskuere? AC Milan får mange penger i kassen for salget av Kaka. Real Madrid får nytte av sin nye “juvel” og tilskuerne begeistres av alle hans kunstner. Pengene knyttet til Wimledon gjør at vi også i Norge kan sitte og se på finalen mellom Djokovic og Nadal på TV.

Ski VM ble en suksess både i idrettslig og allmenn forstand. Avtaler og sponsing gjorde at de norske deltakerne kunne forberede seg godt, hadde all den støtte de trengte og vant på de fleste fronter. Tilskuerne så vel på arenaene som foran TV-skjermen fikk noen uforglemmelige opplevelser. Er ikke alt dette til det gode?

Mye er til det gode

Muligheten for å kunne gjøre ens hobby til et meget innbringende yrke øker innsatsen og hever prestasjonsnivået. For de som er profesjonelle gis det tid og rom for trening og perfeksjonering i en helt annen skala enn tidligere. Muligheten øker for at det helt ekstraordinære kan realiseres.

Slikt liker publikum. Hvor mange kom ikke en litt sur kveld til Bislett stadion i juni 2011 bare for å se og oppleve den helt ekstraordinære Usain Bolt? Prestasjoner er viktig i vårt samfunn.

Prestasjonene på idrettsbanen, hevdes det, har betydning også for den samfunnsmessige prestasjonsutvikling. Det trengs i et samfunn der konkurranse er en prosess som brer seg til svært mange områder.

Prestasjonsutviklingen i idretten er som underholdning energiskapende og som forbilde folkepedagogisk oppdragende. I en konkurransekultur er det en nødvendighet. En kjerneverdi er utviklingen av enkeltmennesket. Samfunnet trenger prestasjonsorienterte mennesker for å kunne følge med i den stadig hardere konkurransen.

Mye er problematisk

Men mye er også problematisk. Prestasjonsorienteringen er relatert til kommersialiseringen. Ønsker vi et samfunn der mennesket i den grad blir vurdert i forhold til dets prestasjoner? Innebærer ikke prestasjonsfokuseringen at mange mennesker, som ikke har prestasjonsutvikling som sin sterke side, i det minste indirekte, men likevel uvegerlig, kommer på en slags “sekunda-liste”? For mange er antakeligvis også tilskuerrollen mer passiviserende enn den er energiskapende.

Prestasjonsutvikling henger sammen med jakten på rekorder. Det er også kommersielt særs viktig og interessant. Egne bonuser tilfaller rekordsetteren samtidig som rekorder kaster glans så vel over utøverens sponsorer som over arenaen. Den blir mer attraktiv i kommersiell forstand ved neste korsvei. Det lille ekstra som skal til for å sette rekord, krever enormt, ikke minst kroppslig. Det kan være fristende å tøye kroppens grenser mer enn det som er sunt – for pengenes skyld.

Ønsket om å prestere maksimalt, å bli best i verden, bidrar også til en maskulinisering av idrett. I kraft av sin fysiske utrustning vil alltid menn kunne prestere bedre enn kvinner. Hva er kvinnelige rekorder egentlig verd, om det alltid er noen andre mennesker (menn) som presterer mye bedre? Er 10,49 sek. (verdensrekorden for kvinner på 100m) like interessant som Usain Bolt sin rekord på 9,58?

Pengene styrer

Pengenes innflytelse på toppidretten er gjennomgående og styrende. De kommersielt og TV-messig interessante idretter (korte konkurranser og kamp mann mot mann) blir prioritert og tiltrekker seg mange nye utøvere. Konkurranser som er enkle og beveger seg på et ytre, konkret plan, prioriteres.

Det moment av usikkerhet som hefter ved en konkurranse, og som er forutsetningen for spenningen, kan forspilles. Hvorfor? Ressursene knyttet til penger og støtteapparat er så ulike fordelt at resultatet mer eller mindre er gitt.

Der penger blir viktige, finnes det også andre fristelser. Juks er en. Maradonas og Thierry Henrys hender er blitt verdenskjent. En målmann flytter inn målstengene for å gjøre målet litt mindre. Andre, både spillere og dommere, hjelper sterke pengeinteresser ved å sørge for et spesielt, lukrativt resultat.

Den største og kanskje alvorligste fristelsen er doping. Denne snarveien til resultater og sterke prestasjoner bryter ned idretten, mennesket og fellesskapet mellom dem som driver idrett. Doping ikke bare er en trussel mot, men bryter fundamentalt med idealene så vel for konkurranse som for å vinne.

Disse idealer dreier seg om upartiskhet, like muligheter, rettferdighet, ærlighet, respekt både for motstandere og tapere og idealet om fair play. Selv om noen vil forsvare doping, enten for å legalisere det som likevel er utbredt eller for gjennom doping å skape større likhet (utjevne de naturlige, kulturelle, geografiske og ressursmessige forskjeller mellom utøvere), så vil et flertall både av utøvere og andre ta avstand fra det.

Manglende interesse som konsekvens

Et nytt trekk i bildet er at den utstrakte kommersialisering av toppidretten utsettes for en rekyleffekt der kommersialiseringen som grunnlag settes i spill.

Etter VM på ski i Oslo i 2011 er det norske landslaget kritisert for sitt meget omfattende støtteapparat, så vel av medisinsk som av teknisk art. Prestasjonene fremmes ved godt utstyr og god behandling av utøverne. Det lot seg avlese på resultatlistene.

Men slikt koster penger samtidig som spenningen i konkurransen reduseres. Uten de samme ressurser har ikke konkurrenter noen mulighet for å nå opp.

En annen konsekvens er at underholdningsverdien går ned og interessen for konkurransen fra medier i land med mindre vinnersjanser reduseres. Om dette skjer i land som i størst grad sponser den aktuelle idrett, er det alvorlig.

Manglende interesse fra utøvere, sponsorer og publikum gir en effektiv struping av pengestrømmen. Det kan bli en kraftig rekyleffekt av den gjennomgående kommersialisering av toppidretten.