Ikke bare har faget vært omstridt, det har også vært revidert tre ganger. Først skjedde det i 2002, etter en omfattende evaluering. Så ble lov og læreplan endret på nytt i 2005, etter en uttalelse fra FNs menneskerettskomité.

Komiteen mente faget fra 1997 var i strid med foreldrenes rett til å oppdra barna i samsvar med sine egne overbevisninger. Samtidig ble KRL tilpasset kravene i Kunnskapsløftet.

Den tredje revisjonen skjedde i 2008, etter en dom i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Kritikken rettet seg særlig mot at faget fra 1997 – sammen med formålsparagrafen – la for sterk vekt på kristendommen og hadde for dårlig fritaksordning. Nå ble også navnet endret til ”Religion, livssyn og etikk”, RLE.

Etter den siste revisjonen har Stortinget enstemmig vedtatt ny formålsparagraf for grunnopplæringen. Den gjelder selvfølgelig også for faget RLE.

Etter denne historien er det ikke rart at mange – både i og utenfor skolen – er usikre på hvordan faget skal forstås og praktiseres.

Styrking av foreldreretten

Ut fra menneskerettighetene er det statens ansvar å sørge for at all obligatorisk opplæring respekterer foreldrenes rett til å oppdra barna i samsvar med sine egne religiøse og filosofiske overbevisninger. Gjennom rettspraksis har EMD utviklet kriterier for å avgjøre hva dette betyr.

Staten må sørge for at kunnskap som inngår i læreplanen og har religiøs eller filosofisk karakter, blir gitt på en ”objektiv, kritisk og pluralistisk” måte. Det var disse kriteriene domstolen brukte. Det som da ble vurdert, var ikke konkret undervisning. Spørsmålet var om læreplanen og lovverket på en god nok måte sikret undervisning i samsvar med kriteriene.

Da faget ble revidert i 2005, ble det tatt hensyn til synspunktene fra FNs menneskerettskomité, men formålsparagrafen ble ikke endret. Ved revisjonen i 2008 var en allerede i gang med å endre formålsparagrafen. I det alt vesentlige videreførte en nå kompetansemålene fra 2005. Men i beskrivelsen av formålet med faget ble det gjort endringer som kan bidra til å gjøre faget mindre livsnært og mer teoretisk og distansert fra elevenes verden.

Det sies for eksempel ikke lenger at faget skal ”gi gjenkjennelse ut fra elevens egen bakgrunn” eller stimulere ”til personlig utvikling og til bevissthet om egen identitet”. Betoningen av tilpasset opplæring ”for å komme elevenes religiøse og livssynsmessige bakgrunn i møte”, er også fjernet. Det er ikke noe i dommen som tilsier slike endringer fra 2005 til 2008. De kan like gjerne bidra til å svekke som til å styrke foreldreretten.

Endringene er heller ikke i tråd med de undervisningsprinsippene som er anbefalt i Toledoerklæringen (2007), som ble utarbeidet i samarbeid mellom menneskerettseksperter og pedagoger i regi av OSSE. Det gjelder med andre ord å unngå at faget – ut fra misforstått forsiktighet – blir for livsfjernt og teoritungt.

Objektiv, kritisk og pluralistisk

I opplæringsloven (§ 2-4) er det nå også tatt inn en bestemmelse om at undervisningen i RLE skal presentere lærestoffet på en ”objektiv, kritisk og pluralistisk” måte. Ut fra menneskerettighetene gjelder dette som sagt for all obligatorisk undervisning.

Når loven omtaler kravene bare i forbindelse med RLE, så kan det misforstås på flere måter. Det kan gi inntrykk av at dette faget står i ei særstilling. Men de fleste fag angår religiøse eller filosofiske overbevisninger. Av den nye formålsparagrafen framgår det da også at all opplæring skal skje ”i samarbeid og forståing med heimen”. Men det kan også oppstå en annen misforståelse, nemlig at det først og fremst er lærernes ansvar å avgjøre hva det betyr pedagogisk at undervisningen skal være ”objektiv, kritisk og pluralistisk”.

Dette er statens ansvar, særlig gjennom utformingen av læreplanen. Det betyr at lærere eller skoleledelse ikke skal gjøre sine private tolkninger av hva som er ”objektivt, kritisk og pluralistisk”, slik at de for eksempel gir for dårlig informasjon til foreldre, avvikler lokalt samarbeid med kirke-, tros- eller livssynssamfunn eller glemmer kravene om tilpasset opplæring.

Ett fag – mange religioner og livssyn

RLE-faget legger til grunn at det i juridisk forstand skal undervises ”objektivt, kritisk og pluralistisk”. Men hva skal da være fagets og lærernes profesjonelle ståsted? Læreplanen sier at undervisningen skal være saklig og upartisk. Det er uforenlig med at faget har én religion eller ett livssyn som ståsted.

Men hva er alternativet? Da faget ble evaluert i 2000, var det over 70 prosent av de spurte lærerne som prøvde å undervise slik at alle religioner og livssyn blir oppfattet som ”like sanne”. Men knapt 10 prosent av de spurte foreldrene ønsket en slik undervisning.

Problemet løses altså ikke med en relativisme som forutsetter at alle religioner og livssyn er like sanne. Alternativet er å respektere at religioner og livssyn er forskjellige, at de gjør krav på å være sanne og at vi som individ til sist må gjøre egne valg. Da må faget gi elevene bedre innsikt i egen tradisjon og forståelse for andre religioner og livssyn.

Og elevene må også få anledning til å leve seg inn i tradisjonene for å bearbeide egne livsspørsmål og utvikle egen identitet. I læreplanen er dette ivaretatt bl.a. ved at sentrale kompetansemål gjelder livstolkning og etikk i religioner og livssyn, og ved at faget skal bidra til allsidig dannelse.

RLE - en salderingspost

For å følge opp dette er det en utfordring å velge lærestoff som gir allsidig kompetanse, tar hensyn til lokale forhold og til elevsammensetningen ved skolen og i klassen. Det er spesielt viktig å velge lærestoff og arbeidsmåter slik at elevene får utdypet kjennskap til egen tradisjon samtidig med at de blir fortrolige med mangfoldet.

Det krever også godt samarbeid med foreldrene. Det samme gjelder valg av arbeidsmåter. Skal en nå fagets overordnede mål, må en også ta i bruk arbeidsmåter som engasjerer og involverer elevene, gir innlevelse og eventuelt også rett til delvis fritak og tilpasset opplæring.

Kunnskapsløftet legger gjennomgående vekt på visse grunnleggende ferdigheter. På skolene kombineres nå dette med sterkt fokus på nasjonale prøver. Da er det en fare for at ferdigheter og kunnskap, snevert forstått, i praksis blir prioritert på bekostning av fag og aktiviteter hvor modning og dannelse er spesielt viktig.

RLE kan da lett bli en salderingspost når det gjelder tidsbruk. I så fall vil daglige prioriteringer komme i konflikt med sentrale mål for skolen, slik de kommer til uttrykk i den generelle delen av læreplanen og ikke minst i den nye formålsparagrafen.