Holtsmark og co. (HC) stiller i forskning.no 20. mars det ledende spørsmålet Vil økt bruk av biobrensel fra norsk skog øke CO2-utslippene? - og svarer et rungende ja.

De tar opp viktige problemstilinger idet skog og treprodukter har et meget stort potensial til å redusere CO2-innholdet i atmosfæren, men konkluderer for bastant.

Klimakurs sektorrapport for skog undersøker effekten av forskjellige hogstscenarioer på CO2-binding i norsk skog. HC mener grafene viser at økt hogst og påfølgende bruk av tømmeret til bioenergi fører til større netto klimagassutslipp enn om skogen får stå.

Kjernen i klimaproblemet er at vi slipper ut for mye CO2. Kortsiktige tiltak kan utsette problemet, men vi trenger løsninger med CO2-nøytrale energi¬kilder, og vi må finne gode løsninger og alternativer både på kort og lang sikt.

Hvis samfunnet vil gå over fra fossil energi til skogbasert bioenergi, krever det at tømmerhogsten økes. Samfunnet står i prinsippet ved ethvert tidspunkt overfor to alternativer: La skogen stå, eller hogg skogen og bruk treproduktene til å erstatte andre materialer og sørg samtidig for at ny skog etableres.

Disse to alternativene må veies opp mot hverandre, og her kommer mange faktorer inn. De viktigste er hvor raskt eksisterende skog vokser, hva tømmeret brukes til og hvor raskt ny skog vokser og binder CO2. Økonomiske faktorer er også viktige, men la oss først holde oss til de biologiske og tekniske.

Tidshorisont

Klimakur fremskriver CO2-bindingen i norske skoger til år 2100 ved 10 (litt over dagens) og 15 millioner m3 i årlig tømmeravvirkning. CO2-bindingen i norsk skoger er historisk stor, og tilsvarer omtrent halvparten av klimagassutslippene i Norge.

Dette skyldes et jevnt hogstnivå kombinert med massiv skogplanting mellom 1950 og 1970, som har ført til at tilvekst er mer enn dobbelt så stor som avvirkning. Alderen i de norske skogene er nå økende og plantingen er drastisk redusert de siste tiårene.

Tilveksten avtar derfor i alle Klimakurs scenarioer, men mest i det på 15-millioner m3. Når tidsaksen nærmer seg år 2100, blir CO2-bindingen mer lik i scenarioene, fordi høy avvirkning gjør større arealer tilgjengelig for nyplanting. Selv om Klimakurs prognoser går til 2100, velger HC å benytte tidsaksen kun fram til år 2060, hvor en knekk i CO2-bindingen for 10-millionerscenarioet gjør at forskjellene mellom scenarioene maksimeres.

Stortingsmeldingen ”Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen” viser at tidsperspektivet kan slå enda sterkere ut. Overholdelse av skogen utover ”normal” hogstalder gir mer CO2-binding de nærmeste 65 årene, men mindre senere. En høyere avvirkning gir lavere CO2-opptak, men kombinert med økt planting gir det et mer stabilt opptak over tid. På lang sikt vil produksjonsnivået i skogen tilpasses uttaket, slik at hvis vi avvirker 15 millioner m3 årlig, vil tilveksten etter hvert ligge på det nivået. Spørsmålet er hva bruker vi tømmeret til?

Trevirke er mer enn bioenergi

Kronikørenes argumenter er fullstendig blottet for betraktninger om betydningen av at ulike kvaliteter av tømmer produseres på samme areal, et helt sentralt forhold i denne sammenhengen. Ved avvirkning vil omtrent en fjerdedel av tømmeret gå til trelast og resten blir til papir, sponplater og energi.

Forfatterne legger til grunn at fem millioner m3 økt hogst gir fem millioner m3 mer bioenergi. I og med at skogeieren får mer enn dobbelt så mye betalt for sagtømmer som for energivirke er det i overskuelig fremtid helt urealistisk at store mengder sagtømmer blir solgt som energivirke. En avvirkningsøkning på fem millioner m3 tilsier at mer enn en million m3 blir til trelast, og det påvirker karbonregnskapet.

Å bygge hus av tre i stedet for av betong og stål vil på grunn av utslippene produksjonen av disse materialene medfører, gi meget store positive klimagasseffekter (henholdsvis cirka 93-1062 og 36-530 kg CO2eq/m3 tømmer ifølge Petersen og Solberg 2005). I tillegg lagres karbonet i trevirket så lenge huset står, og etter rivning kan treavfallet brennes og erstatte fossilt brensel.

HC sammenligner bruk av bioenergi med fyringsolje og 2. generasjons biodrivstoff, selv om halvparten av energiforbruket til oppvarming i Norge er elektrisitet og slikt biodrivstoff kun er på planleggings-stadiet. Erstatning av strøm produsert av brunkull (utgjør halvparten av Europas kullforbruk) med bioenergi, reduserer klimagassutslippene nesten fem ganger mer enn forfatternes beste scenario, erstatning av fyringsolje.

Uttak av hogstavfall, som hittil har blitt liggende igjen i skogen etter hogst, kan gi mer tilgjengelig bioenergi. Artikkelforfatterne gjør det enkelt for seg selv når de spår en umiddelbar død over alt slikt uttak. Hvis forsiktighet utvises, er risikoen for å forringe næringsbalansen i skogen lav.

Mer reell bruk av tømmer og tilhørende substitusjoner, både til energiformål og i konstruksjoner, kombinert med et bærekraftig uttak av hogstavfall vil gi mye mer positive effekter av hogst enn det HC fremstiller.

Et annet spørsmål er om det lar seg gjøre å øke avvirkningsnivået til slike høyder som Klimakur analyserer. Til tross for økt tilvekst har hogsten i Norge vært bemerkelsesverdig stabil de siste 90 år. Avvirkningen vil neppe øke selv om bioenergiprisen går opp, fordi den er av liten betydning for skogeiernes lønnsomhet. Avvirkning av fem millioner m3 tømmer til bioenergi fordrer mer hogst av alle kvaliteter, som bare kan utløses av store prisøkninger.

Økt bruk av bioenergi vil antagelig bety 1) mer bruk av GROT, 2) mindre virke til papir- og sponplateindustri, og 3) mer import og økt avvirkning, hvis prisene stiger mye.

Krever konsistente analyser

HC regner nok riktig, men bruker for enkle forutsetninger. Usikkerheten er stor, både knyttet til langsiktige fremskrivninger av skogproduksjon og til hvilke energikilder som bioenergi erstatter.

Vi er enige i at skog har et underestimert potensial som kilde til klimatiltak, men for å maksimere klima-effekten må tilvekst og avvirkning sees i sammenheng med intensiteten i skogskjøtsel og mulighetene for substitusjon både i konstruksjoner og til energiformål.

Biodiversitet og rekreasjonsverdier må selvfølgelig også tas hensyn ved utføring av de enkelte tiltak. Flere institusjoner på Ås - Institutt for naturforvaltning/UMB, Norsk institutt for skog og landskap, Cenbio/Norsk senter for bioenergi-forskning - arbeider med utvikling av modeller som inkluderer skogproduksjon så vel som tilvirkning og bruk av treprodukter, og hvordan dette påvirker karbonregnskapet i hele sektoren.

Dynamikken og tidshorisonten gjør effektene av klimagasstiltak i skog spesielt komplekse og det krever konsistente analyser av hele sektoren heller enn lettvinte fasitsvar.

Kilder:

Petersen, A. K., og B. Solberg (2005): Environmental and economic impacts of substitution between wood products and alternative materials: a review of micro-level analyses from Norway and Sweden. Forest Policy and Economics 7: 249-259.

Landbruks- og matdepartementet (2009): Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Stortingsmelding nr. 39 2008-2009. 

 Klimakur 2020: Sektorrapport skogbruk. Tiltak og virkemidler for økt opptak av klimagasser fra skogbruk. TA 2596.