I begynnelsen av 1900 tallet fikk vi den første Konsesjonsloven. Hensikten var å hindre at uten- landske kapitaleiere overtok naturressurser, vannfall, mineraler og skogområder. Senere kom loven også til å omfatte norske innbyggere.

Med dette var det mulig å hindre at utbygds kapitaleiere overtok store jord- og skogbruksområder. I 1970-årene var det en utbredt omfatning at det var ønskelig med mer offentlig styring og kontroll over naturressursene.

Bøndenes egne organisasjoner var pådrivere for mer regulering. Norges Bondelag kom med forslag til Landbruksdepartementet om å innføre bo og driveplikt for bøndene og at eiendomsprisene måtte holdes på et lavt nivå.

Reguleringene førte til flere passive eiere i landbruket og unge dyktige, energiske personer ble skremt fra bygdene. Det ble flere småbruk med falleferdige bygninger og et vanskjøttet jordbruksareal som ble lite brukt.

Odelsloven og konsesjonsloven

Boplikten og driveplikten ble lovfestet både i Konsesjonsloven og i Odelsloven. Men det viste seg snart at det var umulig å holde fast ved at eierne selv skulle drive jorda. Driveplikten måtte også kunne løses ved at jorda ble leid bort.

Boplikten i landbruket er personlig, eieren som overtar bruket må flytte til gården og bo der i fem år. Hensikten er å styrke bosettingen, og fremme en rasjonell eiendoms- og bruksstruktur. De lokale politikere skulle i samarbeid med offentlige ansatte bestemme hvem som er best skikket til å drive brukene.

For å få konsesjon ved kjøp av landbrukseiendom ble det stilt krav om det en kalte en ”samfunnsmessig forsvarlig pris.” Eiendomsprisen måtte være så lav at det ikke hindret at unge personer uten nevneverdig egenkapital kunne overta brukene.

Virkningen ble ikke som ønsket

Antall landbruksbrukseiendommer har endret seg lite siden bo- og driveplikten ble innført. Det er omkring 161 000 eiendommer over 33 000 av disse er ubebodde. Antall bruk i drift er ca. 45 000, 40 prosent av landets jordbruksarealer er leiejord.

Ved vårt institutt på UMB, ble det i 1999, foretatt en sammenligning mellom Värmland i Sverige og Hedmark i Norge. Den viste at andelen av bebodde eiendommer var større i Värmland, hvor det ikke var boplikt enn den var i Hedmark med boplikt.

Årsaken var at boligene på brukene ble bedre vedlikeholdt i Sverge. I senere tid har Landbruks- og matdepartementet fått gjennomført et par forskningsprosjekter for å klarlegge virkningene av boplikt, men en klarte ikke å påvise det oppdragsgiveren håpet, at boplikten hadde en positiv virkning for bosettingen.

Eldre og mer passive eiere

I de spredt bebodde områdene i landet med sysselsettings- og bosettingsproblemer har boplikt og prisregulering uheldige virkninger. Her er det flere unge, som ikke kan eller ikke ønsker å overta gårdsbrukene.

De fleste brukene er for små til å sysselsette to voksne personer, og det er få arbeidsmuligheter utenom landbruket. Ved et generasjonsskifte må gården selges ut av familien til en lav pris slik reguleringen fører til. Dette vet eierne og i flere år kan det påvirke tilpassingen på brukene.

Den eldre generasjonen, som eier gårdene, ønsker at familien skal tape minst mulig. Nye investeringer blir ikke foretatt. Vedlikeholdet av bygninger og faste anlegg blir dårlig. Vi ser resultatet av dette i flere bygder med gamle og forfalne bygninger som ikke er brukbare til noe som helst.

Boplikt og prisregulering fører til eldre, passive eiere og liten aktivitet. Når barna ikke kan overta og eiendomsprisen er lav er det liten grunn til å gi fra seg gården før en er nødt til det. De eldre beholder eiendommene så lenge de kan. Enkene lever som regel lengst og beholder gården livet ut. Dødsboene overtar, og de løses ikke opp. Boet beholder gården i flere år. De passive eiere leier bort jorda eller den ligger ubrukt.

Skremmer ungdom og entreprenører fra bygdene

Landbrukspolitikken med prisregulering og bo – og driveplikt skremmer de mest dynamiske og aktive ungdommene fra landbruket og bygdene.

Entreprenørene, de som har ønsker om å skape noe nytt, flytter til byer og tettsteder. I bynæringene har de større frihet, der er det mer markedsøkonomi og mindre regulering.

De som er mest opptatt av det gode liv på landet og har mindre interesse for endringer og økt aktivitet blir tilbake i bygda. Dette tapet av den mest aktive og dynamiske ungdommen legger en klam hånd over bygdenes næringsliv.

Mer aktivitet uten boplikt og prisregulering

Med mindre regulering og høyere eiendomspriser vil det bli et økonomisk press på de passive eierne. Eldre vil selge eiendommen eller de vil overføre den til barna. Flere yngre eiere og personer med bedre økonomi vil overta brukene. Vedlikehold av våningshus og driftsbygninger blir bedre, og det vil bli investert mer i nye bygninger.

I vårt land har vi hatt en nesten eventyrlig vekst og velstandsøkning, som har kommet en stor del av befolkningen til gode, med dette har etterspørsel etter fritidseiendommer økt. For stadig flere er drømmen en fritidsbolig eller et lite småbruk, hvor de ønsker å bruke ferie og fritid til mange forskjellige sysler.

På grunn av dårlig tilbud i vårt eget land, har flere skaffet seg fritids eiendommer i andre land. Flere svenske torp er bebodd av nordmenn i kortere eller lengre tid av året. Uten boplikt og prisregulering for landbrukseiendommer vil dette tilbudet bli mye bedre hos oss.

Fjernes boplikt og prisregulering på landbrukseiendommer er det sannsynlig at mange av de falleferdige våningshusene blir i borte, og erstatt med fritidsboliger. Økt aktivitet med mer ”byfolk” på landet i kortere eller lengre tid av året, vil ha økonomiske ringvirkninger og det styrker de tjenesteytende næringene i bygdene.

Utfordringen for politikere

Utfordringen for politikerne er å utforme et lovverk hvor det blir større frihet til å utvikle en eiendomsstruktur med både tradisjonelle gårdsbruk og mindre fritidseiendommer.

Fritidseiendommene kan med fordel overtas av bybefolkningen som vil sette inn både arbeidskraft og kapital for å ruste opp forfalne småbruk. For å oppnå dette vil det å fjerne boplikt og prisregulering på landbrukseiendommene være et steg i riktig retning.

For å få politisk støtte for en slik politikk er det nødvendig at bybefolkningen blir mer opptatt av den negative virkningen som reguleringene i landbruket har, for å kunne oppfylle deres ønske om å eie et lite småbruk på landet.