Debatten som nå pågår om hvorvidt barnehager er bra for små barn eller ikke, er både viktig og farefull.

Den er viktig fordi den muliggjør en debatt om hva som skal til for å sikre gode barnehager for norske småbarn og den er farefull fordi det er lett å havne i normative skyttergraver der en beskylder hverandre for å være for eller mot barnehager eller for eller mot at småbarnsforeldre skal være yrkesaktive.

Om man er for eller mot kontantstøtte er også en mulig agenda i debatten.

Norske småbarn er i barnehage

Det er et faktum at norske småbarn går i barnehage, og flere kommer til å gjøre det etter hvert som full barnehagedekning oppnås rundt omkring i kommunene. Fordi dette er en politisk drevet prosess, går den raskt.

Det er selvsagt svært viktig at politiske mål ikke fører til forringet livskvalitet for de minste barna. Små barn er helt avhengig av at de som har ansvar for deres ve og vel fatter gode beslutninger på deres vegne.

De fleste av dagens foreldre ønsker å være yrkesaktive, eller de må være det av økonomiske årsaker. Det moderne barnet er derfor i stor grad dobbel-sosialisert ved at det befinner seg på to oppdragelsesarenaer, hjemme med foreldre og i barnehagen med personal og mange andre barn.

Etter min mening er det langt mer konstruktivt å sette fokus på hva det er som skal til for at dette blir et bra liv for dagens små barn, heller enn å svartmale barnehagen som omsorgsarena. 

Hva sier forskningen?

Det er ikke gjennomført større studier av langtidseffekter av norske barns barnehageopphold. Det beste vi har av forskningsbasert kunnskap er derfor fra utenlandske studier.

En sentral forsker på dette området er Jay Belsky. I en studie fra 2007 publiserte Belsky og hans kollegaer resultater fra en amerikansk studie av ca. 1300 barn som ble fulgt fra de var 1 måned til 6. klasse. Barna skal senere følges opp til de er 15 år.

Forskerne fant at barnehagetilbud med god kvalitet hadde positiv effekt på barns språkutvikling. Dette er et funn som også støttes av en svensk langtidsstudie.

De fant videre at de barna som hadde tilbrakt mest tid i barnehage i løpet av førskolealder, generelt hadde et høyere nivå av problematferd i skolen enn andre barn, også sammenlignet med barn som hadde vært hos dagmamma. Dette funnet gjaldt for barn som hadde vært i barnehager både av høy og dårlig kvalitet, det var det å ha tilbrakt mye tid i barnehage som slo ut.

Forfatterne understreker imidlertid at de ikke har grunnlag for å si at disse barna i større grad enn andre barn hadde alvorlige atferdsvansker. De antyder at det er i barnegruppen et slikt forhøyet nivå av problematferd utvikler seg, og at lærerne i skolen heller ikke synes å greie og dempe denne problematferden.

Også barn som ikke hadde vært i barnehage selv, fikk i følge denne studien et forhøyet nivå av problematferd hvis de var i en klasse med en høy andel av tidligere barnehagebarn.

Foreldrene er viktigst

Et annet sentralt funn som disse forskerne gjorde var at foreldrenes omsorgskvalitet, særlig mødrenes sensitivitet i det tidlige mor-barn samspillet, betydde langt mer for barnets utvikling og fungering i skolealder enn barnehageopphold eller ikke.

Et funn det er svært viktig å ha i mente i den debatten som nå pågår. Det er foreldrene som er viktigst for vanlige små barn, også for de som er i barnehage.

Andre amerikanske studier viser at kvalitet på barnehagetilbudet slår ut som særlig betydningsfullt for de mest risikoutsatte småbarna. Kvalitet på de daglige aktivitetene i barnehagen påvirker disse barnas språklige fungering i skolen og kvalitet på personal-barn relasjonen i barnehagen påvirker både deres kognitive og sosiale utvikling.

Et godt barnehagetilbud til de mest risikoutsatte barna viser seg å føre til redusert drop-out fra skolen og mindre kriminalitet i tenårene enn barnehagetilbud av lavere kvalitet.

Fokus på kvalitet

Forskningen viser altså at barnehageopphold kan føre til både positive effekter og mindre positive effekter på sikt. Det er svært viktig å sikre god kvalitet i barnehagen slik at barnas behov både på individ- og gruppenivå blir ivaretatt.

Når studier indikerer at små barn får forhøyet stressnivå og forhøyet nivå av problematferd av å være i barnehagen, må fokus rettes mot hva som kan gjøres for å forhindre dette - ikke mot å svartmale barnehagen.

Hvordan fremme tilknytning mellom barn og personal? Små barn er avhengige av å ha en tilknytningsperson tilgjengelig, særlig i situasjoner der de er redde, trette eller stresset. Vi vet at tilknytning fremmes gjennom sensitiv og tilpasset omsorg fra den voksnes side. Dette er noe personalet kan jobbe bevisst med, eventuelt få veiledning på.

Hvordan sikre rolige aktiviteter preget av nærhet og omsorg for det enkelte barn? Hvordan dempe generell uro og problematferd i barnegruppen? Dette er problemstillinger som de fleste norske barnehager allerede tar på alvor. I store barnehager jobber man for eksempel bevisst med små grupper i løpet av dagen for å sikre større voksen-barn tetthet og for å skape rom for rolige aktiviteter.

I norske barnehager er det også generelt mye fokus på samspill og relasjonskvalitet. Allikevel er det grunn til å tro at barnehagene kan bli enda bedre, og enda mer tilpasset de minste barnas behov.

Penger til forskning

Politikerne som nå er svært opptatt av å få full barnehagedekning, bør ta ansvar for å bevilge penger slik at vi får gjennomført god norsk forskning på barnehageområdet.

Blant annet bør vi ha norske studier der man følger større grupper barn over tid for å studere effekter av det å begynne tidlig i våre barnehager. Vi vet ikke i hvilken grad funn fra amerikansk barnehageforskning vil sammenfalle med funn fra forskning på norske barnehager.

Vi trenger mer norsk forskningsbasert kunnskap som kan bidra til å fremme en praksis til beste for de minste barna nå når nesten alle norske småbarn vil komme til å være i barnehage.

Referanser

Belsky, J med flere (2007). Are there long-term effects of early child care? Child Development, 78(2): 681-701

Broberg, A med flere (1997). Effects of day-care on the development of cognitive abilities in 8-years old: a longitudinal study. Developmental Psychology, 33(1): 62-69

Burchinal, M med flere (2000). Cumulative risk and early cognitive development: a comparison of statistical risk models. Developmental Psychology, 36(6): 793-807

Dmitrieva, J, Steinberg, L og Belsky, J (2007). Child-care history, classroom composition, and children’s functioning in kindergarten. Psychological Science, 18(12): 1032-1039.

Ijzendoorn, H med flere (1998). The multiple caretaker paradox. I: Pianta, R: Beyond the parent: the role of other adults in children’s lives.