Jordsigden stiger opp over Månen, fotografert fra Apollo 17 i desember 1972. (Foto: NASA Goddard Photo and Video, CC-BY-2.0)
Jordsigden stiger opp over Månen, fotografert fra Apollo 17 i desember 1972. (Foto: NASA Goddard Photo and Video, CC-BY-2.0)

Kommentar: Hvorfor dra til Månen?

For å utforske oss selv på Jordas antiklode.

Published

I mange år har jeg følt meg ganske alene i kretsen av romfartsentusiaster. De andre ville til Mars. Jeg ville til Månen.

Helt siden jeg var liten gutt, har jeg villet til Månen. Moren min har fortalt meg at da jeg var fire år, prøvde jeg å løpe så fort nedover en bratt bakke at jeg kunne ta av og fly helt opp over kveldshimmelen til den trolske kloden.

Jeg vet ikke hvorfor Månen har vært så magisk for meg. Jo, forresten. Jeg vet.

Månen har lyst over mine fineste stunder her på Jorda. Gul fullmåne over havblikk en seinsommerkveld. Månestråler på vidder en vinternatt. Nymånesigd over barfrosne myrer seint i november.

Vakker, sett fra Jorda. Men hvorfor reise dit?

Pompøst skritt

Som så mange andre satt jeg oppe på månenatta, altså selveste Månenatta over alle månenetter, da menneskene første gang landet på Månen.

Jeg var tenåring den sommeren i 1969. Månenatta var triumf. Samtidig var den nedtur. Min drøm om Månen var vakrere og større enn virkeligheten.

Jeg hadde månelandskapene fra science-fictionbøker brent inn i fantasien:

Taggete ringfjell i blå glød fra jordkloden. Dristige astronauter ved sin blanke rakett, eventyrere på uredd oppdagelsesferd.

Og virkeligheten i juli 1969? Neil Armstrong var langt fra uredd. Flegmatisk brant han de siste literne drivstoff – flying on fumes, som flygere sier – da han styrte landingsfartøyet Ørnen over farlige steinblokker mot et trygt setningspunkt i Stillhetens hav.

Men Armstrong var ikke en eventyrer, som science-fictionheltene. Han var en sjekklistenes mann, en mann med sans for de tusen detaljer, for måneferdens mekanikk. 

Hans første historiske ord på månens overflate – It´s a small step … – lød tillært og hult. En god science-fictionforfatter ville funnet på noe vakrere og mindre pompøst.

Vitenskapelige assistenter: Edwin Aldrin setter opp et seismisk eksperiment i Stillhetens hav på Månen under Apollo 11-ekspedisjonen. (Foto: Neil Armstrong, NASA)
Vitenskapelige assistenter: Edwin Aldrin setter opp et seismisk eksperiment i Stillhetens hav på Månen under Apollo 11-ekspedisjonen. (Foto: Neil Armstrong, NASA)

Robotastronauter

Det Armstrong var mest interessert i, var å beskrive støvet rundt støvlene sine. Han gjorde som forskerne ønsket – ga dem presise, utolkede fakta. Plukket månesteiner. Satte opp eksperimenter. Lojalt og perfekt jobbet flygeresset som laboratorieassistent på vår naboklode.

Forskerne lærte mye om Månen av Apolloferdene, men det var ikke derfor amerikanerne dro. De dro for å slå russerne. 

Forsking var mer av et påskudd. Selvfølgelig, når forskerne fikk tilbud om en mann med geologhammer der oppe, så sa de ikke nei takk.

Men egentlig kunne en robot gjort jobben til Armstrong. Russerne hentet også månestein med sine ubemannede Luna-sonder. Mange forskere mener at bemannet romfart er kostbar sløsing.

Og mer og mer sløsing blir det, sett med forskerblikk. Hvis roboter kunne gjort jobben på 1970-tallet, kan de i alle fall gjøre det i dag. Kunstig intelligens er i ferd med å våkne for alvor. 

En robot med multispektralt syn og andre utvidede sanser kan saumfare berggrunnen på fremmede kloder raskere og grundigere enn en geolog av skinn og bein. Snart kan den gjøre selvstendige faglige vurderinger også.

Folkevandringer

Så hvorfor sende folk til andre kloder? Og hvorfor spesielt til Månen?

Ikke fordi vi først og fremst trenger å lære mer om Månen. Vi skal dra til Månen for å lære mer om oss selv.

Menneskets historie er historien om folkevandringer. Folkevandringene har vært menneskets strevsomme seiersgang mot kulturell og politisk utvikling. 

Folkevandringene startet med utvandringen fra Afrika for mange titusen år siden og har siden fortsatt uavbrutt. Noen kom og vant, andre vek og tapte. Kulturer gikk til grunne, kulturer spirte og blomstret – i Midtøsten, India, Amerika.

Mange av menneskets store eventyrfortellinger handler om folkevandringer – fra Aztekernes legender og Bibelens gamle testamente til vogntogene over prærien i Det ville vesten.

Ser du stort på det, er vi nomader på en lang reise uten slutt, en reise mot nye erfaringer, samfunn, kulturer – og eventyr.

Isolasjon dreper

Reisen er risikabel, men isolasjon er stagnasjon og død, både for enkeltmennesker og samfunn.

Vil du se det nye Norge vokse fram, så dra til det flerkulturelle Groruddalen eller til ei bygd med asylmottak, ikke til nasjonalromantiske festninger på beste vestkant.

Den sikreste måten å drepe Jorda på er også å isolere den. Jorda kan ikke klare seg alene – på flere plan. 

Rent grunnleggende fysisk kunne ikke Jorda klart seg uten Sola. Den ville vært en mørk og gold klode, alene i tomrommet. Slike kloder finnes i hopetall, har forskerne nylig funnet ut.

Den sikreste måten å drepe en stadig mer global menneskekultur på er å holde den fanget på Jorda.

– Jorda er menneskehetens vugge, men man kan ikke leve i vuggen sin for alltid, sa den sovjetiske romfartspioneren Konstantin Tsiolkovskij i 1920, lett gjendiktet.

Jordas antitese

Vi trenger å reise videre ut, bli en del av det mye større fellesskapet som trolig finnes – må finnes – der ute. 

Men først må vi – slik den første sjøfarer lærte sjøvett – lære å ferdes i det nye elementet mellom planetene og stjernene. Vi må få romvett.

Månen er første milestein. Den døde kloden er som skapt for vår første dannelsesreise, vår nye folkevandring ut i rommet. 

Månen er Jordas antiplanet. Ikke slik at den er laget av antimaterie som kan utslette Jorda. Den er Jordas antitese.

Der Jorda er frodig, er Månen gold. Der Jorda er sårbart liv, er Månen usårlig død. Der Jordas kretsløp tærer og gjenskaper, er Månen et mausoleum over forsteinet tid.

Tese og antitese kan vokse til ny syntese. Den fysiske syntesen av Jorda og Månen er dobbeltplanetsystemet som i milliarder av år har rotert om sitt felles tyngdepunkt.

Baksiden av Månen passerer foran Jorda på dette bildet tatt fra romsonden Deep Space Climate Observatory (DSCOVR). Bildet viser tydelig at Månen har en mørkere overflate enn Jorda. Den ser lysende ut fra Jorda bare fordi omgivelsene – den svarte stjernehimmelen – er enda mye mørkere. (Foto: NASA/NOAA)
Baksiden av Månen passerer foran Jorda på dette bildet tatt fra romsonden Deep Space Climate Observatory (DSCOVR). Bildet viser tydelig at Månen har en mørkere overflate enn Jorda. Den ser lysende ut fra Jorda bare fordi omgivelsene – den svarte stjernehimmelen – er enda mye mørkere. (Foto: NASA/NOAA)

Skapt for maskiner

Men syntesen er dypere. Motsetningen mellom Jorda og Månen speiler en motsetning i menneskesinnet.

Mennesket er dyr og maskinskaper, barn av evolusjonen og jordmor for en ny evolusjon av silisium og nanokarbon.

Mennesket lengter tilbake til paradisets hage, fordrevet fra den dyriske uskyld, pint av nådeløs, naken selvinnsikt. 

Derfor lengter mennesket etter noen øyeblikks selvforglemmelse gjennom rus og ekstase – eller til den ville naturen der vi alltid vil være som fremmede.

Samtidig lengter mennesket etter å gripe verden gjennom å begripe den, å forme den og endre med åndens og håndens kraft, og slik gjenskape også seg selv.

Jorda er vår paradishage, men menneskets maskiner raserer hagen. Månen har ingen hage. Den er som skapt for maskiner.

Maskiner kan ikke ruste på solsvidde sletter. Månen har sitt Stormenes hav, men der blåser aldri et vindpust. Bygninger kan stå i millioner av år på den størknede lavasletta, omgitt av like gamle kratre.

Månen er usårbar, fordi den aldri har levd. Du kan ikke skade biotoper på en klode som er død. Du kan ikke forurense en atmosfære som knapt finnes.

Skarp skjønnhet

The Moon Is A Harsh Mistress, lød tittelen på en science-fictionroman av Robert Heinlein. Ja, Månen er en barsk elskerinne. 

– Den har en skarp, egenartet skjønnhet. 

Ordene kom fra petimeteret og stjernepiloten Armstrong da ha løftet blikket fra støvlene og så mot horisonten. Så hadde han kanskje blikk for mer enn tekniske detaljer likevel.

Den skarpe skjønnheten er virkelig skarp. Månestøv er skjærende skarpe glassaktige korn som gnurer i stykker romdrakter og instrumenter. Puster du det inn, er det like fatalt som asbest.

Dette mindre kjente bildet tok Neil Armstrong rett etter landing på Månen som en rask dokumentasjon, slik at ferden ikke skulle bli forgjeves hvis oppholdet på overflaten måtte avbrytes. (Foto: Neil Armstrong, NASA)
Dette mindre kjente bildet tok Neil Armstrong rett etter landing på Månen som en rask dokumentasjon, slik at ferden ikke skulle bli forgjeves hvis oppholdet på overflaten måtte avbrytes. (Foto: Neil Armstrong, NASA)

Bryne oss mot det barskeste

Hva har vi på et slikt sted å gjøre? Den tidligere NASA-ingeniøren Katy Levinson ga et svar i sin blogg.

– Månen er ikke et logisk eller lett sted for mennesker å leve, men en viktig del av meg vil at skal dra tilbake dit av nettopp den grunn. 

– Hvis vi skal vinne den største samfunnsbyggende kunnskap, hvorfor ikke bryne oss mot det barskeste Universet kan tilby? – skrev hun.

Det er ikke første gang mennesker søker mot barske utfordringer. Lengselen etter enkelhet og ærlighet i det nakne livets kamp for overlevelse har ført mennesker til begge poler, ut i ørkener og opp på de høyeste fjell.

Fra disse stedene kommer de hjem med fortellinger om hinsidig skjønnhet – og en lengsel etter å vende tilbake, selv om de kan dø der.

Død og livgivende

Og samtidig – disse barskeste stedene er også livgivere. I Arktis glinser fiskestimer under glasskald sjø. 

I ørkenen kan kronblader av silisium snu seg etter sola og suge elektroner til grønn energi i solcelleanlegg. 

Fra fjelltopper kaster skålantenner livsviktige og varme samtaler ut gjennom isvinden i et nettverk av vår tids varder – radiolinkene.

Månen kan også gi oss nytt liv. Ved Månens sydpol finnes kratre i evig sollys. De kan gi månekolonistene lys og varme og den kraft de trenger for å bygge byer under det skarpe månestøvet.

Ved sydpolen finnes også frosset vann. Med vann og sol og drivhus kan mennesker få liv til å spire og vokse til nye høyder i den lave tyngdekraften.

Selvinnsikt

Og månefarerne kan – lik polfarerne og fortidas eremitter i Egypts ørken og fjellklatrere – lengte tilbake til den nådeløse skjønnheten der livet blir enkelt og sterkt når det stirrer døden i hvitøyet.

Den barske elskerinnen kan tvinge månefarerne til nådeløst å skille vesentlig fra uvesentlig, rense kultur og samfunn for slagg – dvask vane og nytelse som kveler det vi egentlig ønsker og vil aller mest – leve tett og nært på livet og hverandre.

Det er når vi er nærmest andre at vi lærer mest om oss selv. Månen kan gi nybyggerne enda dypere, mer smertefull og samtidig rikere selvinnsikt gjennom å se seg selv utenfra.

Edwin Aldrin tok dette bildet av Jorda underveis mot Månen i 1969. (Foto: NASA)
Edwin Aldrin tok dette bildet av Jorda underveis mot Månen i 1969. (Foto: NASA)

Og få steder kan vi se oss selv utenfra bedre enn fra Månen. Fra Mars er Jorda bare en blek stjerne, oftest tapt i lyset fra Sola.

Fra Månen kan vi se Jorda som Månens antiplanet.

I månenatten spiller lyset fra fulljorda med hundre fullmåners styrke – livets lys av havblått og bladgrønt over døde sletter. 

Slik Adam og Eva snudde seg og så tilbake på sin dyriske uskyld i Paradisets hage, slik vil Månens nye slekter se tilbake mot Jorda.

De vil – som Apollo-astronautene – føle en dyp omsorg for det lille sårbare paradiset der vi mistet vår uskyld, der vi lærte det onde å kjenne fordi vi fikk lengselen etter det gode.

Den omsorgen kan gjendiktes og fortelles tilbake til Jordens folk. Så kan vi lære at å ta vare på den lille blå kloden som henger så ubeskyttet i det uendelige tomme rommet er like meningsfullt som å ta vare på de minste blant oss – og slik ta vare på oss selv.