Gorillaen røsket nylig en fireåring gjennom vannet. CNN mente nok vi skulle hyle av frykt, men min venninne sa – Jeg har vanskelig for å forstå dette med dyrehager. Jeg sukket oppgitt inni meg – men måtte likevel si meg enig.

Dyr i fangenskap er ikke alltid like kult.

Måten vi tillater enkelte å drive matproduksjon, er over grensen for dyremishandling. I Norge får kalvene eller kyllingene riktignok alltid riktig fôr, temperatur og lysforhold – men det stopper ofte der, i henhold til regler utarbeidet av folk uten innsikt i eller omsorg for dyrs behov.

Dette er et tema som perverterer vårt forhold til naturen hele veien, ikke bare i forhold til dyr i fangenskap: Fra revefarm til regnskogvern, fra dyrehager til nasjonalparker – den personlige økonomi trumfer naturens behov. Ja, vi skal oppføre oss, så lenge det ikke koster.

• Les også: Vi er brutale mot dyrene fordi vi ikke bryr oss

Og så kunne jeg startet en endeløs oppramsing - men nøyer meg med å fastslå at urørt natur er noe vi i dag knapt vet hva er.

Vi ser for oss dyreflokkene på Serengeti og gisper – tusener på tusener på tusener av gnu, elan, bøffel, sebra på vandring, fra horisont til horisont. Løver, leoparder og hyener følger. Og vi tenker «Afrika!»  Det vi som regel ikke tenker, er at «Afrika!» er normaltilstanden. Urørt natur var nesten alltid preget av det vi i dag ser som ufattelig overflod.

For noen tusen år siden ville vi sett liknende vandringer i Europa. Flokker av reinsdyr, ispedd mammut, hjort, saigaantilope, villhest, neshorn, vaktsomt fulgt av løver, leoparder og ulv. Og vi ville tenkt «Europa!»

Overflod i havet

Det er ikke lenge siden vi ville sett det samme i havet. For 200 år siden vandret enorme fiskestimer langs Europas kyster. I farvann som i dag oppfattes som tomme og døde, kunne én sildestim dekke mer enn 40 kvadratkilometer. Den ble fulgt av flokker av haier, delfiner og til og med bardehval. Det hele foregikk i slike mengder – og så nær land – at folk kunne betrakte skuespillet fra stranda.

Dette siste skyldtes kanskje at det ikke bare var flere dyr, men at de også var større, noen mer enn dobbelt så store som de største kjempene vi en sjelden gang haler ut av det utfiskete dypet i dag. For 200 år siden kunne en skute seile ut om morgenen, lete etter fisk, mer eller mindre på måfå, og komme tilbake om kvelden med større fangst enn det en motorisert, hyperavansert båt med ekkolodd, bunntrål og all verdens uhyrligheter installert, klarer å skrape med seg i dag.

• Les også: Er lakseoppdrett dyremishandling eller løsning på verdens matproblem?

Det er vår egen skyld. Siden 1880-tallet har vi redusert havets fiskeressurser med kanskje 95 prosent.  I dag er bestandene av populære arter som tunfisk, sverdfisk, haier, skater, flyndre, torsk og kveite bare en tiendedel av det de var i 1950. Vi får stadig mer avansert fangstutstyr, større trålposer, ekkolodd – vi utforsker stadig nye fangstområder, kan bunnskrape stadig større dyp – men fangsten stuper, uansett. Den har gjort det siden slutten av 1980-tallet – selv om en gigant som Kina har satt inn store ressurser i et forsøk på å oppnå det motsatte. Men dessverre, det er bare ikke mer igjen, og hvis vi ikke tenker nytt NÅ, da går dette ille.

Bedre dyrehager

Så, tilbake til dyrehagen.

Gorillaen og menneskebarnet befant seg i Cincinnati Zoo, Ohio, USA. Veldig langt fra begge artenes opprinnelsessted i det sentrale Afrika.

En annen gorilla, Guy, befant seg på 1950-tallet i London Zoo, også langt hjemmefra, og var beundret for sin stoiske ro, sin filosofiske verdighet. Han bare satt det, med en drømmende, opphøyet mine, uten interesse for verdens glam – stirrende inn i evigheten. Et symbol på villmarkens visdom.

Den tragiske sannhet var at Guy var alvorlig deprimert, etter å ha tilbragt år alene i et trangt bur.

Dette ville ikke ha skjedd i en godt drevet, moderne dyrehage. Fiskere, investorer, byplanleggere og politikere er fremdeles idioter – men folk som driver dyrehager har lært. Kanskje fordi de virkelig bryr seg?

Menneskelig idioti og egoisme

Et av verdens mest utrydningstruete pattedyr er sumatraneshornet. Grunnen til at vi i dag kan ha tro på at dyret kan eksistere i hvertfall en liten stund til, er – nettopp – Cincinnati Zoo.

• Les også: – Kvifor er det alltid naturen som taper?

Det finnes 27 000 neshorn i verden, fordelt på fem arter. Noen raser og underarter er helt på randen, og kommer til å dø ut så snart dagens levende individer når livets slutt (et sumatraneshorn lever omtrent så lenge som en hund). For hundre år siden, ville vi telt dem i millioner, over Afrikas savanner, i Asias regnskoger.

Hovedårsaken til katastrofen er menneskelig idioti og egoisme. Det begynte med kolonitidens storviltjakt, fortsatte med ymse araberes behov for vakkert utskårne dolker, fremstilt fra neshornets pryd, mens dødsstøtet ble satt inn av Mao Zedong. Og kinesisk, såkalt folkemedisin.

Kinesere bruker som kjent IUCNs Rødliste over truete arter som spisekart, og etter hvert som en erstatning for Felleskatalogen. Vondt i hodet? Prøv tigertenner!

Dette har selvsagt foregått en stund, men ble langt fra bedre, da Formann Mao sa han satte tradisjonelle kinesiske remedier over vestlige, borgerligimperialistiske. Neshornets horn skal ifølge denne Maos østlige visdom hjelpe for alt fra kreft til impotens – men har i virkeligheten omtrent samme medisinske potensiale som neglene du klippet på badet imorges. Og er laget av samme stoff. Likevel er hornet verdt mer enn gull (Forretningsideen du fikk nå, er gratis!). Du må være homøopat for å selge mindre virkestoff til høyere pris.

Og der det finnes penger og kjøpere, der finnes det krypskyttere. Mange av dem jakter neshorn med livet som innsats – dyrevokterne lader med skarpt – men når ett horn betyr et livs inntekt, forstår vi motivasjonen.

• Les også: Hvor mye har vi endret jorda?

Jeg nevnte det utrydningstruete sumatraneshornet. Enda verre stilt er det litt større javaneshornet. En flokk på ti, som levde et anonymt liv i en anonym skog i Nord-Vietnam er nå blitt til potensmiddel, etter at skogen ble nasjonalpark, neshornet fredet – og krypskytterne varslet. Det finnes 35 individer igjen av arten, helt vest på Java.

Det finnes litt flere sumatraneshorn, men populasjonen har siden 1990 stupt fra 300 til under 100. De lever i de raskt forsvinnende regnskogene på Sumatra og Borneo. Hadde det ikke vært for at biologene og passerne i nettopp Cincinnati Zoo, tidlig på 1990-tallet klarte å få et par individer av arten til å formere seg i fangenskap, kunne vi trygt regnet med at artens dager var talte.

Halvparten av de kjente artene er truet

De fleste har fått det med seg nå: Vi er i en ny tidsalder, antropocen – mennesket dominerer, og andre arter forsvinner.

Forskerne har med tiden klart å registrere to millioner arter. Det totale antall er fremdeles ukjent, men vi kan like fullt gjøre kvalifiserte beregninger. Vi kjenner cirka 5500 arter pattedyr. Noen få titalls gjenstår å oppdage. Vi kjenner 10 000 fugler. Det dukker opp to eller tre nye hvert år. Vi kjenner 9000 reptiler. Ekspertene regner med at ytterligere 1000 gjemmer seg i buskene. Antallet fiskearter settes til 32 000, med kanskje 10 000 ukjente slektninger.

Amfibiene: Cirka 6500 er kjent – og ytterligere så mange som 15 000 antas å eksistere. Overraskende, men samtidig skremmende – for de forsvinner med stor hastighet.

Blomsterplanter tikker inn på 270 000, med 80 000 ukjente på toppen.

Store tall, dette, men ikke store nok. Ulike beregninger tyder på at det totale antall arter på jorda befinner seg et sted mellom 8 millioner og 100 millioner.

Det aller meste av verdens ukjente liv er altså det folk flest vil kalle rusk og småkryp. Eller insekter, krepsdyr, snegler, blekkspruter, bregner, moser, sneller – og alt annet vidunderlig, som til sammen gir oss naturens helhet.

Spørsmålene er mange. Hvor fort forsvinner de? Som amfibiene, som vi risikerer å miste i løpet av dette århundret? Halvparten av de kjente artene er truet. Hva med de 15 000 ukjente? Vil vi i det hele tatt klare å finne dem før de er borte? Hva betyr denne forsvinningen? For livet? For jorda? For oss?

Hvem skal vi redde?

Én ting er sikkert, bare en forsvinnende minoritet vil kunne reddes som sumatraneshornet i Cincinnati. Vi er nødt til å redde de vi er villige til å redde, med de kostnadene det krever – der de lever. I naturen. Og vi gjør det ikke bare ved å frede dem. Vi må frede store landområder – mye større en de vi har satt av idag. Veldig mye større. Dette vil kreve radikale endringer – i vårt syn på natur og økologi, på hva dette er verdt, og da ikke bare i pengesummer.

Og vi må forstå at det er to veier til frisk natur. Den ene går gjennom menneskelig katastrofe og undergang. Den andre, gjennom sosial rettferdighet og velstand til alle. Og en samfunnsplanlegging med fokus på bærekraft.

Jeg avslutter med kortversjonen av en lykkelig historie: Gorongosa nasjonalpark i Mosambik er mindre enn Serengeti, men den park i verden med det største antall arter. For få år siden var den en katastrofe, takket være borgerkrig. Dyrene var borte, infrastrukturen ødelagt, lokalbefolkningen fattig.

Nasjonalparken er i deg som sagt en av verdens beste – i stor grad takket være den amerikanske datamillionæren Greg Carr, som i 2002 fant ut at han ville finne noe fornuftig å bruke pengene sine på. Han fikk Gorongosa på beina igjen, blant annet fordi han tok lokalbefolkningen på alvor. Han utstyrte dem med infrastruktur, skoler, jobbmuligheter – og en grunn til å ta vare på det naturområdet de så langt hadde vært nødt til å utarme – i sine forsøk på selv å overleve kampen om tilværelsen.

Finn moralen sjøl.