Alle ville nekte, hvis det var deres eget barn det sto om. Selvsagt vil du ikke la ungen din dø – for å sikre en bedre bestand av havørn i Lofoten. Men hva om vi snakket om andres barn? Fem norske, døde barn hvert år – for å sikre ørnen? Prøv å forestille deg ramaskriket.

Men afrikanske barn?

De fleste ville nekte nokså instinktivt, her også.

Men er vi helt ærlige nå? Det er jo faktisk dette vi gjør. Lar folk i fattige land, de fleste av dem barn under fem år – mellom 600 000 og 1,2 millioner hvert eneste år – dø av malaria, av hensyn til miljøet.

Siden 1962, betyr dette kanskje 100 millioner døde mennesker (de årlige dødstallene var høyere før, synker gradvis) – fordi vi vil verne fuglene mot insektmiddelet DDT. Hitler blir en smågutt.

Stille vår 

Historien er omtrent som følger:

I 1962 publiserte den amerikanske forfatteren Rachel Carson boka The Silent Spring.

På coveret av utgaven jeg leste tidlig på 1970-tallet, lå en død småfugl på ryggen. Derav tittelen: Ingen fuglesang. Og derav antagelig også suksessen. The Silent Spring ble en vekker for miljøbevegelsen.

Carson stilte spørsmålstegn ved uvettig bruk av kjemikalier. Vi pøser dem ut i naturen, uten helt å vite hva som skjer videre. Kanskje vi ikke engang bryr oss?

Ett av kjemikaliene Carson gikk til angrep på, var DDT.

DDT ble fremstilt allerede i 1874, men først i 1939 ble det oppdaget at dette farge-, smak- og luktløse organokloridet var en svært effektiv dreper av insekter. En ekspert i biokjemi kunne antagelig lagt til at stoffet høyst sannsynlig ville akkumuleres øverst i næringskjeden. Så eventuelle skadevirkninger, ville vise seg sterkest der oppe.

DDT gjorde mennesker og dyr syke

Mekanismen er omtrent som følger:

Verken kroppen din, eller en fugls kropp, kan bryte ned DDT. Det kan for så vidt ikke insektene, heller. Men de dør. Det gjør ikke fuglene som spiser dem, men de får stadig mer DDT i seg. Det kalles bioakkumulering.

Rachel Carson påsto i sin bok at høye konsentrasjoner av DDT forårsaker kreft, og har flere stygge konsekvenser for dyrelivet.

Reaksjonene var sterke, og innen 1972 var DDT enten forbudt, som i USA, eller i ferd med å bli faset ut over store deler av verden.

Også i de delene av verden DDT fram til nylig hadde holdt på å redde fra malaria.

Malaria forårsakes av en encellet parasitt, en protist – en fjern slektning av amøben og tøffeldyret – mye, mye større og mer avansert enn bakterier, for ikke å snakke om virus.

Parasitten må gjennom en lang og komplisert livssyklus for å nå livets mening – å skaffe seg avkom. Den må leve en stund, både i en mygg – og deretter i et menneske.

Myggen dør av DDT

Sykdommen malaria er resultatet av denne syklusen.

Det er altså derfor vi blir syke hvis vi bites av malariamygg. Myggen er også syk, og smitter oss. En måte å ta rotta på malaria på, er derfor å drepe myggen. Inn: DDT.

Virkningen var dramatisk. For eksempel på Sri Lanka, som før DDT hadde cirka én million malariatilfeller årlig. I 1963 hadde de 18, i 1964, 29.

Så kom altså reaksjonene på Rachel Carsons bok, miljøvernet vokste fram i det velstående vesten – og i 1968 hadde Sri Lanka 600 000 nye tilfelle av malaria. Det samme skjedde selvsagt i mange andre fattige, tropiske land.

Forbud redder havørnen

Er det én ting ”alle” vet om DDT, er det at det ødelegger fugleeggene. DDT gjør at det blir mindre kalk i eggeskallet, heter det, og fuglene ligger deretter i stykker sine egne egg. Ingen unger blir født – og rovfuglene dør ut.

Så, ved å forby DDT, redder vi havørn langs norskekysten.

Omtrent slik fikk jeg det servert på skolen på 1970-tallet. Og, ja; ørnene har økt i antall de siste årene. Det hender til og med vi ser dem her på Tjøme.

Gammel og svak forskning

Problemet er at ikke veldig mange har forsket på dette siden en gang på 1960-tallet. Og forskningen foretatt den gang, hadde svakheter, selv om den ble publisert i både Nature og Science.

Blant annet hadde forskeren som avlet fram de skjøre eggene, glemt å gi fuglene sine riktige mengder kalk i kosten. Så det skjøre skallet hadde antagelig et annet opphav.

Senere forskning har antydet at skylden i stedet bør legger på DDE. Her kan mange i prinsippet si seg enig: DDE kan man trygt forby. Men vi snakker kjemi, ikke musikk.

Forskerne kan faktisk ikke finne noen grunn til at DDT-metabolitten DDE heller skulle kunne gjøre skade – og enkelte har påvist at fortynning av fugleegg var et problem som oppsto 50 år før noen i det hele tatt tenkte på å bruke DDT som insektmiddel.

DDT reddet millioner av barn

Dette er imidlertid ikke det vesentlige.

Vitenskapen har gjort feil før, og kommer til å gjøre det igjen.

Det vesentlige er det faktum at vi forbø et middel som reddet millioner av barn fra den visse død. Fordi vi ville redde naturen.

Vi skal ikke se bort fra at DDT-forbudet har reddet natur. Og hvis det er slik, kan vi føre et argument for at vi ved å fase stoffet ut, også har reddet mange menneskeliv - i fremtiden.

Men har vi rett til å la barn dø i dag - la være å hjelpe dem – fordi vi har et større og edlere mål en eller annen gang senere, om noen år?

Jeg gidder ikke engang si hva dette minner om.

Politikk eller naturkatastrofe?

Mange naturkatastrofer er mer enn naturkatastrofer. De er resultat av politikk, urettferdighet, ondskap.

Den forferdelige ”irske potetpesten” er et eksempel. Mellom 1845 og 1849 døde en million irer i hungersnød – først og fremst fordi poteten var rammet av en parasitt (Phytophtora infestans oppsto i USA, og rammet også store deler av Sentral-Europa). Ettersom irene hadde lite annet å spise, sultet de i hjel.

Problemet, eller poenget, er at irene hadde annet å spise. De hadde masse korn. Men dette var forbeholdt britene, som konfiskerte det og eksporterte det til England. Den irske hungersnøden likner mistenkelig på et folkemord.

Den store kinesiske leder, Mao Tse Tung, måtte selvsagt gjøre det enda større – da han bevisst og helt uten grunn sultet i hjel – les myrdet - 45 millioner av sine landsmenn, -kvinner og -barn under ”det store spranget”, i perioden 1958 til 1961. (Til sammenlikning er totalregnskapet på den annen verdenskrig 55 millioner døde.)

Det finnes masser av eksempler – og heller ikke malaria er en naturkatastrofe.

Malaria utryddet i Norge

Vi kunne ha redusert sykdommen dramatisk ved å fortsette å sprøyte med DDT. Og vi kunne ha fjernet DDT, reddet naturen – og likevel også reddet millioner av liv, dersom vi hadde erstattet DDT med bedre omsorg, bedre medisiner, bedre infrastruktur, logistikk, utdannelse, hygiene, myggspray, myggnetting og så videre.

Men det, enten gjorde vi ikke, eller fikk det ikke til.

Det er for eksempel verdt å merke seg at det er fullt mulig å utrydde malariasmitten fullstendig, uten å ta i bruk miljøgifter som DDT. Finland hadde malariaepidemier i første halvdel av det tjuende århundre, det samme hadde Sovjetunionen, og også Norge hadde noen tilfeller.

Vi har nemlig også mygg som kan overføre malaria, for eksempel ti arter i myggslekten Anopheles, malariamygg. Nordre grense for utbredelse ligger, så vidt jeg husker fra entomologistudiene, ved Kløfta.

Når klimaskremmere forteller oss at global oppvarming kan føre til at vi får malaria – er dette altså bare skremming. Poenget er ikke at myggen kan komme, men den allerede er her – uten å ha smitten i seg.  

Vi lot DDT-sjansen gå

En grads økning i temperaturen vil ikke på magisk vis gjøre norske Anophelesmygg til smittebærere. Smitten er nemlig forsvunnet, både i Norge og i Finland, på grunn av godt helsevesen, god økonomi og så videre.

Så: Vi kunne godt ha reddet alle disse malariasyke barna på andre måter enn ved å sprøyte DDT. Helt sant. Men vi gjorde det ikke. Like lite som vi har brukt all vår kunnskap og alle våre penger på å redde millioner av barn fra sult og annen nød.

Vi hadde imidlertid én sjanse: DDT.

Og den lot vi skli – fordi vi har så stor omsorg for naturen.

Noen ganger.