Hvor mange julekort sendte du i år? (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)
Hvor mange julekort sendte du i år? (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)

Kommentar: Hvorfor har vi 150 venner?

Folk har rundt 150 venner og bekjente. Noen har mange flere, andre adskillig færre – men snittet ligger rundt 150. Hvorfor? spør Erik Tunstad.

Published

Hvor mange julekort sendte du i år? Sjansen er stor for at det ikke er mange. Men hvor mange har du ønsket god jul – på en eller annen måte? Over Facebook, Twitter og så videre? Sjansen er stor for at tallet ligger i området rundt 150.

Sjansen er også stor for at omtrent halvparten av disse personene ikke er blant dine nærmeste venner – for så mange har du ikke – og heller ikke blant dine bekjente, men snarere er perifere grandtanter og deres like.

Antropologer og evolusjonsbiologer har argumentert for dette en stund nå, og de har også gitt det et navn: Dunbars tall – antallet venner og bekjente et menneske har, antallet stabile sosiale relasjoner. Ikke alle har 150 stykker, noen mange flere, andre adskillig færre – men snittet ligger altså rundt disse 150. Hvorfor?

Vennskap og flokk

Det har å gjøre med flere faktorer; med vår sosiale livsform, praktiske omstendigheter og intelligens.  Og det har flere pussige, noen vil si morsomme konsekvenser.

Den mest interessante går under navnet ”vennskap”.

Vi har altså en krets av 150 mennesker som vi forholder oss til. Sånn cirka halvparten av disse er slekta, tjukkeste sådan – alltid der, alltid til å stole på. I tykt og tynt. Bare bikkja di er bedre. Det er kanskje derfor vi sørger for at tante Gertrud og onkel Ludvig får sine julekort – selv om vi knapt har sett dem på fire år?

Slekta er imidlertid ikke alltid dem du i dagliglivet ville kalle ”dine nærmeste”.

For å komme oss videre, tror jeg vi skal gå rett på dette merkelige fenomenet ”vennskap”.

Ikke uventet; mennesket er ikke alene om å knytte vennskapsbånd. De fleste dyr forholder seg til hverandre, til og med høns holder orden på naboen. Det er imidlertid bare de aller mest intelligente dyrene som holder seg med ekte venner. Blant disse, finner vi menneskeaper og andre intelligente primater, elefanter, hvaler, hester, kameler, ulver og hunder.

Mange dyr lever i flokk, men det er ikke tilfeldig at alle de ovenfor nevnte lever i mer avanserte flokker, i stabile sosiale grupper. Generelt gir en flokk beskyttelse, både for fisker, fugler, antiloper og mennesker. Men en flokk antiloper er egentlig bare en mengde dyr som løper og beiter sammen. En flokk mennesker har en komplisert indre struktur.

Akkurat som en hønseflokk, har også menneskene ledere og rangorden – noen er ubestridte enere, omsvermede, bejublede.  Andre står nederst, alene. En sårbar posisjon. I motsetning til hakkekyllinger, er vi mennesker i stand til å gjøre noe med dette. Er vi lure nok, kan vi hjelpe oss selv ved å danne allianser, knytte vennskap.

Venner er altså gode å ha. Du er sårbar alene, men sammen med vennene dine er du sterk: De gir deg trygghet, de gir deg status, de hjelper deg når du trenger det – og selvfølgelig er de morsomme å være sammen med.

Men tenker du etter, er ikke alle venner like meget så. Vi har noen få bestevenner, og deretter rangerer du folk i lag på lag utover – mer og mer perifere venner, helt til du går over til å kalle dem bekjente.

Det samme gjelder for så vidt også for hester og sjimpanser. Og ulver. Uavhengig av hvilken art vi snakker om, pleier den indre krets å bestå av cirka fem individer, det neste laget 10 og deretter en gruppe på cirka 35 mer perifere. Omtrent her stanser en dyreflokk, og, påstår forskerne, flokker av nå utdødde, tidligere menneskearter. En flokk antiloper kan inneholde uhorvelig mange individer, for ikke å snakke om en sildestim, men flokker som er organisert sosialt avansert er nødt til å være mye mindre. Hjernekapasiteten strekker rett og slett ikke til. Det er for mye å holde orden på.

Husker 1500 navn

Vi moderne Homo sapiens har imidlertid klart å sprenge disse grensene, og har innført to nye nivåer.

I det vi passerer 50, som ofte er antallet individer i en lokal familiegruppe, må vi forholde oss til individer vi vet en del om, men ellers ikke bruker veldig mye tid på. Likevel har vi et forhold til dem. Vi stopper og slår av en prat, nikker når vi passerer dem i korridoren, signaliserer at vi anerkjenner deres eksistens. De er «bekjente».

Hvor godt kjenner de hverandre egentlig? (Foto: Microstock)
Hvor godt kjenner de hverandre egentlig? (Foto: Microstock)

Vi har nå nådd Dunbars tall, antallet stabile sosiale forhold vi er i stand til å holde ved like – og det varierer fra cirka 100 til 250, med 150 som et typisk tall. Halvparten av dem er slekta – tjukkeste og tynneste, resten plukker du selv. Det er et antall forskerne stadig finner igjen når de spør og studerer folk – og det pussige er at de mener å finne det igjen også i en rekke andre sammenhenger – som i militære enheter, nomadisk stammer, selvforsynte landsbyer og så videre.

Det finnes ett lag utenpå her igjen – med en størrelse på cirka 1500. Dette er nær grensen av hvor mange navn et menneske er i stand til å huske. Men våre sosiale relasjoner stanser opp lenger før vi kommer dit. Forklaringen kommer straks.

Kompliserte sosiale forhold

Vi har nå plantet en løk – skall på skall av relasjoner. Hvert lag har sin funksjon. Du kan stole på de nærmeste for personlig beskyttelse og hjelp, mens de større gruppene for eksempel sikrer deg mat, og hele stammen sikrer deg beskyttelse, for eksempel mot rovdyr eller fiender.

En slik sosial struktur fordrer intelligens. Antilopen trenger kanskje å vite hvilket individ det står ved siden av, et menneske må vite mye mer. Vi må kjenne hele stammens struktur. Hvem er venn med hvem? Hvem er uvenner? Hvis jeg utfordrer ham, hvem andre kommer ham til unnsetning? Hvor sterk er han – sosialt? Hvor sterk er hans vennegjeng, i forhold til min?

Et stort og komplisert nettverk av sosiale relasjoner, med andre ord. Du skal ha en god hjerne for å kjenne det ut og inn. Dermed ser vi en sammenheng mellom vår hjernekapasitet, og antallet sosiale forhold vi kan dyrke. Det finnes en grense. (Og glem alle Facebook-vennene dine – de er ikke ekte.)

Det som er viktig, er altså antallet og kompleksiteten av sosiale relasjoner, ikke antallet individer i seg selv. Flokk har noe med hjerne å gjøre.

Venner tar tid

Det er imidlertid ikke bare hjernekapasiteten som bestemmer størrelsen på sosiale flokker. Her kommer vi nok en gang tilbake til vennskapet. Og til et annet tricky fenomen: Tid. Vennskap må holdes ved like, de er ikke som slektskap. Bruttern kommer alltid og hjelper deg. Uansett! Du har kanskje ikke sett ham på et år – han er like fullt broren din. Dere er forpliktet overfor hverandre gjennom en saus av ubrytelige genetiske og sosiale kontrakter.

Vennskap er skjørere. Noen er venner for livet, andre kommer og går. Kaller du en mann din venn hvis han ikke stiller opp når du trenger ham? Er hun en venn hvis hun ikke har ringt deg på et år? To år? Eller en måned? Forskere har hevdet at hvis du holder deg unna en venn i ett år, reduserer det kvaliteten på vennskapet med en tredjedel.

Dermed, nok en gang, tid.

Og tid er en begrenset ressurs.

Aper. Du ser alltid sjimpansene sitte og plukke og stelle på hverandre. Det er ikke tilfeldig hvem de velger å betjene. De bedriver vedlikehold. De koser og klør vennene sine, ikke tilfeldig forbipasserende. En grunn er at kløing holder relasjonene varme, en annen er at kløingen forbruker tid – som jo er en begrenset ressurs.

Gode venner krever en times daglig omsorg. Sjimpanser lever i tropene, og har ingen kunstig belysning. De har dermed tolv timer til disposisjon. Og de skal finne mat, spise den, ta seg av unger, ha sex.  Antallet venner begrenser seg selv.

Sosial kapital

Vi kan tenke på den tid vi setter av til å ta vare på slekt og venner som vår sosiale kapital – en gitt sum vi har til rådighet, og kan fordele på venner og bekjente. Forskere har målt, og funnet at cirka 40 prosent av denne sosiale tiden bruker vi på våre fem næreste – som hver dermed får cirka 8 prosent av vår tid. De neste 20 prosent bruker vi på de neste 10 – i vår innerste sirkel av 15. Disse får da 2 prosent av vår sosiale kapital. De 35 neste av våre innerste 50 blir deretter begunstiget med 0,4 prosent hver av vår dyrebare sosiale tid. Og de 100 neste får deretter en mengde tid, tilsvarende at vi sees sånn cirka en gang i året.

Prosentene holder for flere arter, men når det gjelder antallet, kan vi mennesker gjøre det bedre enn de andre. Vi har jo den bedre hjernen, den som gjør oss i stand til å holde orden på et nettverk av relasjoner, og i tillegg har vi en annen vesentlig evolusjonær nyvinning: språk. Språk sparer tid.  Vi trenger ikke lenger å sitte oppå hverandre mens vi dyrker vennskap, og vi trenger ikke lenger dyrke ett av gangen. Vi kan småprate, le og vitse - være venn med - tre eller fem eller kanskje enda flere – samtidig. Vi kan gjøre det på avstand, til og med over avstand i tid. Vi har jo som sagt denne glimrende hjernen.

Så – er du et normalt menneske, har du sendt julehilsener til et sted mellom 100 og 250 mennesker – på Facebook, epost og så videre og så videre. En sjimpanse eller en neandertaler ville ha hilst til 50, kanskje? Sjøl har jeg sendt null – vet ikke helt hva det gjør meg til …