Hvor finnes det flest arter? Det finnes regler for slikt – og når vi forstår disse reglene, forstår vi også hvordan vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet.

Den viktigste regelen kan formuleres slik: Blir skogen for liten, blør den seg tom.

Biologer er ikke bortskjemt med eksakt formulerte lover. Vi har imidlertid én som likner litt: S = cAz – sammenhengen mellom størrelsen på et område, og antall arter som lever der, også kalt SAR: species-area relationship.

S er artene, A er areal, mens c og z er konstanter. Du ser det kanskje ikke med en gang, men dette er skummel lesning.

Jeg har sagt det før, og gjentar: Den største trusselen mot det biologiske mangfold er fysisk ødeleggelse av natur. Du kan lese det rett ut av SAR-formelen: Jo mer mark vi legger ut til åker, byggefelt, motorvei eller handlesenter – jo færre arter har vi plass til.

Vi kunne selvsagt foreslått for dyrene at de flytter seg litt tettere sammen. Problemet er at mange av dem ikke vil – og i tillegg er det andre krefter i spill. Derfor, når skogen krymper, begynner den å lekke liv.

Når mangfoldet stuper

Sammenhengen mellom antall arter og størrelsen på et område er ikke lineær, men snarere en linje som bøyer seg på en forutsigelig måte. Hvis du har et relativt lite område – for eksempel en blomstereng, og øker størrelsen gradvis, vil du først se en sterk økning i antall arter. Insekter, for eksempel. Men økningen avtar etter hvert, og du må øke arealet ganske radikalt, bare for å få inn noen få ekstra arter.

Beveger vi oss motsatt vei – fra urørt natur mot gradvis mer fragmenterte rester, ser vi lettere hvilke farer som truer: På ett eller annet sted i grafen begynner biomangfoldet å stupe.

La oss si at vi har et gitt lite stykke natur, som den nye Færder nasjonalpark, der ”naturvernerne” i disse dager sprenger skog og fjell for å få plass til sitt naturvernsenter.

• Les mer: Allmenningens tragedie

La oss si at det finnes 100 ulike arter i parken. Hva skjer hvis vi reduserer den til det halve?

Antagelig ville vi miste ti prosent av artene. Og deretter ti prosent ved neste halvering.

Inntil et visst punkt, hvoretter mangfoldet plutselig stuper, og nasjonalparken blir like interessant som midtrabatten på E 18.

Trenger plass

Hvorfor er det slik? For noen arter er svaret åpenbart: De trenger rett og slett større plass. Kanskje er de rovdyr, og må ha store jaktområder. Slike særinteresser kan imidlertid ikke forklare det brå stupet. Det finnes ikke så mange rovdyr. Det har vært gjort forsøk med dette – forskere har redusert skogsområder, og gang på gang har de sett at på ett punkt forsvinner artene – insektene, fuglene, amfibiene – uansett hva som gjøres for å hjelpe dem.

For å forklare dette, må vi begi oss over i matematikken og statistikken; det handler om tilfeldigheter og sannsynlighet.

Dødeligheten er høy i naturen. De fleste unger som fødes, dør før de rekker å formere seg. Dette kalles naturlig utvalg, og er grunnen til at de fleste bestander holder seg noenlunde konstante, år etter år – så lenge den har et visst antall individer.

Et litt verre problem, er at dødeligheten ikke er konstant. Av og til får vi en ekstra hard vinter, av og til dukker det opp streifende rovdyr, av og til er det ikke mat nok til ungene, noen ganger er det så tørt at dammer og bekker forsvinner – og noen sjeldne, men uunngåelige ganger skjer alt dette samtidig. Også dette kan en bestand leve med – dersom den er stor nok. Den vil kanskje få en knekk, men kommer tilbake.

Det er først når bestanden når en nedre grense at slike naturlige variasjoner får dramatisk betydning. Er det bare fire eller seks par fugler igjen i et skogholt, skal det ikke så mye til før hundre og ett er ute.

Det bortimot utenkelige skjer

Er det noe vi har lært i høst, så er det vel nettopp at det bortimot utenkelige skjer, helt garantert og før eller siden. Som regel før. Normalt er det ikke så mye flom. Av og til er det en del. Og noen ganger får vi den verste flommen på 200 år. En eller annen gang kommer vi til å få den verste flommen på 2000 år. Og en dag kommer den til å falle sammen med en tsunami, året uten sommer, en hetebølge, en verdenskrig eller …

Vi mennesker er antagelig i stand til å overleve det meste. Men fire fluesnappere, seks salamandere, åtte rever, to pinnsvin, tre eikehjorter?

Det er derfor vi ikke må kutte opp naturen. Det er derfor vi ikke må tenke «Bare litt til! Bare litt til! Det er så lite, så det kan da umulig gjøre noe?» Det er derfor vi må ha store, sammenhengende naturområder, med solide bestander som er i stand til å ta både en og to og tre harde slag. Samtidig.