Forskning.no har i flere artikler forsøkt å finne svaret på hvorfor yrkesfagene har problemer med rekrutteringen. Hvorfor så få norske ungdommer søker seg til yrker der det vil mangle tusenvis av varme og sterke hender i årene som kommer, et problem som ikke kan løses med arbeidsinnvandring alene.
Ifølge Statistisk Sentralbyås fremskrivinger vil det være opp mot 90.000 ledige jobber innen yrkesfagene i 2035, et tall som har fått politikere i alle leire til å romstere i verktøykassa. For det begynner å haste.
Tidligere i høst gikk Aps nyslåtte leder Jonas Gahr Støre ut og sa at vi har blitt et teoritungt samfunn og at vi må begynne å framsnakke yrkesfagene.
- Vi må heve statusen til yrkesfagene, lyder det i kor fra forskerne som har mest greie på yrkesfagsproblematikken her til lands.
Men det er lettere sagt enn gjort. Å mane til samfunnsansvar preller fort av på ungdom som er resultatet av kanskje verdens bratteste klassereise. De følger nemlig strømmen, og den går rett inn på studiespesialisering og videre til høyskoler og universitet.
Vinnere og tapere
Fra 1985 til 2012 gikk andelen som tok høyere utdanning opp fra 13 til nesten 30 prosent. Tilsvarende sank andelen av befolkningen som bare har grunnskole fra 46 til 28 prosent.
Og jo flere som søker seg mot høyere utdanning, jo vanskeligere blir det for barna deres å søke seg nedover på rangstigen.
Utdanningssystemet er kanskje den mest egalitære delen av det norske samfunnet, og har vært en villet politikk gjennom hele etterkrigstiden. Skoleflinke skal ha like muligheter til å hevde seg i teorihierarkiet – uansett hvilken bakgrunn mor og far har.
Resultatet er at Boklige Beate har blitt heiet og heist opp og frem, mens Praktiske Per har blitt stående igjen som taperen. Bortsett fra noen små doser med sløyd og håndarbeid, må han vente helt til videregående før han får prøvd seg på det han er flink til og motivert for.
Psykologene har vist at de som lykkes på skolen er dem som er gode til å utsette belønning. De er gode på det forskerne kaller selvkontroll. En evne som riktig nok kan trenes opp, men det er jo grenser for hvor lenge Praktiske Per skal holde ut før belønningen kommer.
Er du i tillegg spontan, liker å bygge, skape og finne på gøyale ting, så blir årene på grunnskolen en eneste lang reise i demotivasjon. Med lite ros, mange nederlag. Og knuste drømmer.
Men de havner til slutt på yrkesfag. Fordi de «liker ikke teori, elsker å skru».
Dette sitatet dukker opp i en NIFU-rapport om kvalitet i yrkesfag. Og her, dypt inni en forskningsrapport fra 2013, finner vi stemmer som kanskje kan vise vei i jungelen av påstander om hvordan vi kan løse Problemet Yrkesfag.
Vi trenger flere gode historier fra yrkesfag
En av elevene i rapporten viser seg å ha et selvbilde som gradvis er bygd ned gjennom flere år med dårlige skoleresultater. Han er en av dem som ikke kan sitte i ro. Han er ikke teoretisk, men skolelei, har for mye fravær og står i fare for å droppe ut. Et definert problem.
Men han liker å jobbe.
En annen fyr, umotivert, lite interessert, søkte seg først til medier og kommunikasjon, men kom ikke inn. Han var innom bil, likte seg ikke og havnet til slutt på industriteknikk. Interessen er ikke på topp, men han røper overfor intervjueren at «det jo er det her jeg vil».
Når han får prøve seg ute på en bedrift, opplever han at han er flink til noe. Han får gode tilbakemeldinger og opplever mestring.
«Dem sa vel at jeg var flink,» forklarer han stolt. Men det tok altså 12 år før det magiske ordet dukket opp.
Men det er slike opplevelser som kan gni søvnen ut av skoletrøtte øyne. Og det er slike historier vi trenger for å ta opp kampen mot alle de vellykkede klassereisende vi har hørt om de siste årene. Historier som kan stå imot holdninger om at yrkesfag er for tapere, og at det eneste symbolet på suksess er å bli advokat eller lege.
Å satse på mennesker og kvalitet
Det kan være skummelt å trekke paralleller til store amerikanske merkevarer når vi diskuterer viktige ting som ungdom og utdanning. Men det kan være et nyttig grep å kikke på suksessformelen til Starbucks – verdens mest populære kaffekjede. De har satset bevisst på menneskene på gulvet, på etikk i hver kaffebønne, gode arbeidsvilkår, service, respekt og kvalitet. Prinsippet er at når du som kunde har opplevd noe bra, så kommer du tilbake og vil spre det glade budskap til venner og bekjente.
Yrkesfagene trenger å stable på beina en lignende filosofi og ryktebørs, og den må begynne å virke allerede i grunnskolen. For eksempel ved å gi Praktiske Per noen oppgaver og rosende ord som gjør at han holder ut og kan glede seg over skolehverdagen.
Selv kjenner jeg mange historier som rimer godt med det også forskerne peker på, nemlig at yrkesfagene må fylles med mer fleksibilitet og arbeidstrening. Dessuten må vi slutte å bekymre oss over frafallsprosenten. Istedet for å se drop out som et stort problem, ligger det faktisk en del gode historier her, som vi sikkert kan lære av. En ny rapport viser nemlig at de fleste ungdommer som dropper ut av videregående faktisk er i jobb innen de er 31 år.
Mange av de jeg gikk på ungdomsskolen med satte aldri sine ben på videregående, men begynte rett i jobb. Risikabelt, ja. Men alle har klart seg helt fint. De har jobbet siden de var 16 år, tjent gode penger, betalt skatt og ikke belastet et eneste Nav-kontor. Først nå, i en alder av 40 pluss, har de vendt tilbake til skolebenken. De leser, pugger og tar eksamener. Og gjør det veldig bra. “Flinka” står det på Facebook. Endelig.
Disse erfaringene har nå begynt å sige inn, både i rapporter og forskningsprosjekter, og understreker at skoleløpet ikke nødvendigvis trenger å være så strømlinjeformet som dagens. Derfor kommer vi til å høre enda oftere og enda tydeligere at vi trenger mer praksis - gjerne på flere nivåer i skolesystemet. For det begynner som sagt å haste.
Altfor mange sovner allerede på barneskolen. Jeg kjenner også en av dagens ungdommer som opplevde det. Han hadde masse fravær og var i ferd med å stryke etter første året på videregående. Han ga totalt f… Men så var han så heldig å få læreplass. Nå er smilet tilbake, oppmøteprosenten er 100 prosent og mestringsfølelsen på topp.
Fordi slike som han liker å jobbe.
For få læreplasser
Nok en glad-historie, som vi trenger flere av. Men selv om de gode historiene kan være til hjelp når vi skal begynne å framsnakke yrkesfagene, så er det neppe nok.
Det virkelig store, konkrete løftet som trengs for at disse ungdommene skal blomstre, er god tilgang på læreplasser. Det sier elevene selv, og det sier alle som jobber med yrkesfag.
Bedrifter og ikke minst offentlige aktører snakker varmt om å ta samfunnsansvar - og at samfunnsansvar selger. Men de klarer ikke å utøve dette i praksis.
Derfor står altfor mange arbeidsmotiverte ungdommer i kø for å vise hva de duger til.
I Agder står for eksempel en norgesmester i helsefagarbeid uten læreplass fordi kommunen og sykehuset ikke har klart å opprette nok læreplasser.
Bare slik bryter man ned talenter, stikk i strid med tidsånden og hva vi vet om mestring og motivasjon. Det er jo et paradoks at vi oppretter det ene toppidrettsgymnaset etter det andre for sportstalenter og egne akademier for musikk- og ballettspirer. Ungdom som heller vil jobbe med kroppen enn med hodet.
Så hvorfor fungerer ikke yrkesfagene på samme måte? Som talentskoler for håndverk og kroppsarbeid.
Idealet må jo være at alle gjør sitt beste. At uansett hva du velger, så skal det forventes at du anstrenger deg for å bli god i det du gjør, trives og får respekt.
Men det forutsetter at alle har hatt de samme mulighetene. Det er nemlig for sent å oppmuntre unge mennesker til å bli tømrere og helsefagarbeidere når livet hittil har bestått i å knuse nøtter ved hjelp av hjerneceller.
