Jeg har brukt litt tid i det siste på å lese hva norske lærebøker skriver om miljøvern. Dette er langt fra forskning, men etter å ha saumfart 14 ulike læreverk for ungdomskolen og første videregående fant jeg at de var mindre ille enn jeg hadde fryktet.

Hvorvidt dette er en kompliment, avhenger selvsagt av hvor ille jeg fryktet de var. Min første vurdering var uansett at bøkene fremstilte miljø- og klimasituasjonen nøkternt og nøytralt – om enn med et overdrevent fokus på én side av saken – klimaet.

Før jeg startet arbeidet satte jeg opp følgende krav til en god tekst:

1) Den bør ikke handle om siste mote, men snarere beskrive helheten i miljøproblemene, og vekte disse opp mot hverandre på en avbalansert måte.

2) Den bør inneholde nok informasjon til at elevene selv kan vurdere alvoret i situasjonen.

De fleste bøkene søkte å fremstille bredden. De tok opp bærekraftig utvikling, orienterte om trusler mot biologisk mangfold, omtalte forurensning og vannkriser, drøftet urfolkproblematikk – men med et par unntak endte de alle opp med å fremstille klimaet som alle truslers mor.

Dette bryter med mitt første krav – om ikke å falle for siste mote. For noen tiår siden ville overbefolkning blitt tillagt samme rolle. Dette betyr selvsagt ikke at klimaendringer ikke kan bli en formidabel utfordring i fremtiden.

Kritisk tenking?

Klimaet har både skapt og utryddet arter – det har kanskje vært den sterkeste pådriveren i evolusjonen. Opprinnelsen til vår slekt, Homo, settes for eksempel i sammenheng med klimaendringer for 2,5 millioner år siden. Men det finnes som kjent flere og mer akutte problemer – hvorav den viktigste er raseringen av biomangfoldet

• Les mer: Klodens sanne tilstand

Mitt anliggende er imidlertid punkt nummer 2: Elevenes mulighet for å drive kritisk tenking. På side 159 i Aschehougs Naturfag 5 fant jeg en graf som viste klimautviklingen de siste 140 og deretter 1000 år. Kilden er IPCC – FNs klimapanel.

Det kom tydelig fram at verden i dag er katastrofalt overopphetet.

Det finnes imidlertid svært mye forskning som viser - og det har vært kjent lenge – at temperaturene var høyere i perioden 800 – 1300. Det var i denne såkalte middelalderske varmeperioden nordmenn dro til Grønland for å dyrke korn og holde kuer.

Dette var perioden da Frankrike måtte innføre straffetoll for å beskytte sitt marked mot import av britisk vin. Dette var perioden da norske bønder dyrket korn flere hundre meter lenger opp i lia enn de gjør i dag. I 500 år la altså gjennomsnittstemperaturen i Europa mellom 0,7 og 1 grad over gjennomsnittet for det tjuende århundre.

Av en eller annen grunn kunne jeg ikke finne igjen dette i grafen på side 159. Forfatterne kan selvsagt forsvare seg med at de bare refererer IPCC - og at deres kurve omhandler hele verden, ikke bare Europa. 

Vi har gode data som understøtter det jeg sa om Europa. Når det gjelder resten av verden, er de mer diskutable. Mange mener varmen var global, andre er uenige. 

Dette er imidlertid ikke mitt poeng.

Poenget er at jeg undres over motivet for å gjemme bort en viktig del av det totale bildet, og på den måten frata elevene muligheten til selvstendige vurderinger av virkeligheten. En virkelighet som blant annet sier at klimaet aldri står stille. En virkelighet som dermed vil gi oss elever som ikke reagerer på klimatrusselen med panikk eller apati – men som rasjonelle, tenkende og løsningsorienterte mennesker.

Ved å fjerne den middelalderske varmeperioden, forsvinner opptil flere andre og viktige poenger: Våren 1315 fikk verden det vi med et understatement kan kalle et værskifte – det begynte å regne. Og det hølja ned – uten opphold – til utpå høsten 1322.

Dette var innledningen til Den lille istid – en «liten istid» som ikke ble forårsaket av den industrielle revolusjon – en ”liten istid” som oppsto helt av seg selv, men som av naturlige grunner ikke kan sees i IPCC og Naturfag 5s graf – ettersom de allerede har visket ut (eller av ”faglige grunner” ikke inkludert?) den forutgående varmeperioden.

Den lille istid var ikke én hendelse, men et sammenfall av mange faktorer. Klimaendringer grunnet kosmologiske fenomener, solaktivitet, vulkanisme og så videre.

Alt dette ga til sammen et kjøligere klima i flere hundre år. Vulkanutbruddet på Tambora i Indonesia i 1815 gjorde for eksempel 1816 til «året uten sommer» her i Norge.

Utbruddet på Krakatau, også Indonesia, i 1883 fikk Edvard Munch til å male røde solnedganger i mange tiår etterpå. I tillegg senket asken klodens gjennomsnittstemperatur. Mange forskere mener Den lille istid først tok slutt rundt år 1900, noen sier 1880, andre strekker den til 1920 – atter andre mener vi ikke er ute av den enda.

I denne perioden – fra 1315 til 1900 – var det så kaldt i Europa at de store elvene og kanalene var islagt om vinteren – har du lurt på hvorfor nederlendere er så gode på skøyter? Det herjet stormer som drepte hundretusener av mennesker, stormer som begravde hele landsbyer i sand – med mann og mus – en smule heftigere enn ekstremværet Kyrre.

Naturlige svingninger

Et annet poeng vi misser er selvfølgelig oppvarmingen av kloden i det tjuende århundre. Hvis vi ikke kjenner til fortidens naturlige svingninger – virker det tjuende århundres temperaturøkning desto mer dramatisk.

Jeg fant liknende grafer i andre lærebøker. Tellus 10 – for øvrig enda en Aschehoug-bok – som på side 264 viser en dramatisk temperaturkurve. Den starter i 1900 og går rett oppover. Uten noen informasjon om hva som skjedde i tiden før kurven startet.

Faktisk fant jeg omtaler av fortidens klima bare i én lærebok: Gyldendals Underveis Geografi 8, bruker nesten en hel side på saken, og her gjør begrepet «den lille istid» en av sine ytterst få opptredener i norske lærebøker.

Spørsmålene som trenger seg på er: Hvis elevene mangler nødvendig bakgrunnsinformasjon – hvilke muligheter har de da for å tenke kritisk? Og: Er vi ute etter å opplyse – eller er vi ute etter å skremme?

Gyldendals Underveis Historie 10, er helt klart ute etter det siste: «Ja, det er farlig» kan de fortelle. De slår fast at isen i Antarktis, Himalaya og Grønland smelter, selv om andre lærebøker – korrekt – påpeker at Antarktis ikke smelter.

Forfatterne fortsetter: «Når isen smeltar, stig havet, og følgjene kan bli katastrofale … øystatar kan rett og slett forsvinne.» Videre er mange redde for «fleire tyfonar, flaumar og liknande naturkatastrofer» - vi får «tørke» – som vi spre seg, «aukande matmangel og store menneskemassar på vandring … Dette vil i sin tur kunne føre til krigar og uro.»

Og nå, kjære elever, kan dere gå hjem og nyte helgen …

De to bøkene som slo meg som best på miljøspørsmål var Aschehougs nexus naturfag Vg1 og den etter min oppfatning svært solide Kosmos på Cappelen Damm. Her finner vi spørsmålet om ansvar, man drøfter føre-var-prinsippet, tap av biologisk mangfold og så videre.

Men selv ikke disse unngår klimafellen. Klimaet endrer seg raskere i våre dager enn noensinne tidligere, kan vi lese i Kosmos. Forfatterne lærte kanskje ikke om 1315 på skolen, de heller?