For 25 år siden hadde Jon Michelet vært indianer i sitt forrige liv, den finske forfatteren Rauni-Leena Luukanen reiste regelmessig til Venus, og fikk etterpå sitte på den tidens Skavlan og fortelle om sine opplevelser.

Like uimotsagt, selvsagt, som damen som havnet på nyhetssidene i Aftenposten med sin fortelling om at hun hadde møtte Theodor Kittelsen på Tryvann – uka før.

Gi meg styrke! gispet undertegnede, og sammen med to kamerater startet jeg foreningen Skepsis – organisert kritisk tenking. Ideen var å forsyne samfunnet – og ikke minst pressen – med kritiske røster, midt i en syndflod av vås.

Vi var selvsagt ikke de eneste som så fenomenet, og et par år senere startet Roald Pettersen og Øyvind Solum opp  Alternativt Nettverk, som med sitt «alternative» holistiske verdensbilde skulle fremme tilværelsens åndelige dimensjon.

Vi skeptikere – som ikke helt fikk øye på åndeligheten i UFOer og sukkerpiller – hadde også litt problemer med å se hva «det alternative» var et alternativ til. Søken etter ny innsikt og nye verdensbilder er jo ikke helt ukjente fenomener innen etablert vitenskap

Men vi merket oss opprustningen - kanskje særlig noen få uker senere, da nevnte Solum passerte oss på gaten i en snerten liten firmabil med Alternativt Nettverk printet på panseret.

Salg av produkter og ideer

Dette var ikke siste gang vi tenkte at, hadde vi vært lurere, hadde vi gått inn på den andre siden.

Men hvor sjokkerende er det at folk vil tjene penger? Det gjør jo advokater og eiendomsmeklere også. Slik sett, er Det alternative et lavterskeltilbud for den vordende krøsus.

Litt vanskeligere er det å akseptere at folk vil tjene penger på produkter de vet ikke virker, eller rett og slett er farlige. Som tobakkindustrien.

Jeg tror min irritasjon overfor De alternative, er at de selger i overkant mange produkter og ideer av nevnte type. Og ikke minst at de tilsynelatende føler seg fritatt fra å ta forskning og vitenskap inn over seg.

En underavdeling av Det alternative har endt opp med å selge kosttilskudd. Vi nordmenn kjøper slike for mer enn 2 milliarder kroner årlig. En av bransjens storselgere er antioksidantene.

Du trenger ikke oppsøke sjamaner og spåkoner for å få tak i dem. Dette er en stueren bransje. Ukebladene blir aldri lei av å fortelle hvor livreddende disse små molekylene er, men at de også dukker opp i lærebøker i kjemi for den videregående skolen, overrasket meg, da jeg undersøkte saken for et par år siden.

Videre kan Wikipedia fortelle at ”Innhold av antioksidanter er gunstig for næringsmidler,” mens Helsedirektoratets opplysningssider forteller at ” Antioksidanter motvirker oksidativt stress, eller celleskade på grunn av frie radikaler.”

Det finnes gode grunner til skepsis. Og det merkelige er at både lærebøkene, ukebladene og Helsedirektoratet ligger minst tjue år bak vitenskapen i denne saken.

Forskjell på forskning og forskning

Flere store og grundige vitenskapelige undersøkelser har siden 1980-tallet vist at antioksidanter enten er kreftfremkallende, eller i beste fall virkningsløse. Den siste ble referert i New Scientist så sent som 8. februar i år.

En av disse studiene er noe av det mest troverdige vi finner i medisinsk forskning, en Cochrane-undersøkelse – en metaundersøkelse av all placebokontrollert og randomisert forskning på virkningen av antioksidanter som noensinne har vært foretatt. Med mer enn 230 000 mennesker undersøkt, konkluderte den som nevnt over, med at antioksidanter enten er virkningsløse eller farlige.

Likevel fortsetter både ”informasjonen” og markedsføringen. Hvorfor?

Med omsetning i milliardklassen, er det kanskje fristende å la tvilen komme tiltalte til gode? Eller kanskje man alltid skal la tvilen komme til gode? Jeg har kun referert noen få undersøkelser – er det nok til å stanse en oljetanker i godt sig?

Som en kontrast kan vi fortelle at det finnes hundrevis av undersøkelser som viser at homøopati virker.

Likevel vet undertegnede at homøopati er en større bløff enn antioksidantene.

Hvorfor?

Svaret er at det er forskjell på forskning og forskning. Det publiseres millioner av vitenskapelige artikler årlig – hvilket har gitt opphav til den folkelige vittighet om at du må spise frukt mens det fremdeles er sunt: Avisene er ikke sene om å flashe oppsiktsvekkende helsenyheter.

Det verken journalister eller folk flest vet, er at ikke all vitenskap er like god.

Overraskende ofte finner du undersøkelser med åpenbare mangler. Utvalget er for lite, eller for skjevt. Resultatene ikke blindet eller dobbeltblindet. Og så videre. Det finnes dermed heller ikke grunnlag for konklusjonene – som like fullt brettes utover avisenes helsebilag.

Min advarsel er at tusen dårlige forskningsrapporter – enten de er om homøopati eller antioksidanter - minner mest om ordtaket ”Ten billion flies can’t be wrong – Eat shit!”

Min forundring er at ikke engang Helsedirektoratet har giddet å sette seg inn i dette.

Min forutsigelse er at kostholdsbransjen – hvori opptatt De alternative – vil fortsette å selge vidunderkurer og hurtigfiks. For det er jo det alle vil ha.

Jeg er også ganske sikker på at ukebladene vil fortsette å være deres nære allierte. Gode budskap selger mer.

Så – etter 25 år – har vi kommet noen vei med vår skepsis?
Vi har fremdeles ikke firmabil, men det er ikke årsaken til at jeg nøler med å si ja.

På den annen side, hva med både ja og nei?

Det å være skeptisk er i dag en del av tidsånden – både Märtha og Snåsamannen får kritikk så øra flagrer, og kule programledere på tv kan godt formidle et budskap basert på kritisk tenkning. Samtidig selger Märtha og Joralf bøker som aldri før. Frontene er hardere – et poeng vi skal komme tilbake til ved en senere korsvei.