På side 395 i sin bok Placebodefekten skriver Gunnar Tjomlid om jordmødre og sykepleiere som tilbyr dokumentert ineffektiv behandling:

”Når sykehus tilbyr akupunktur til fødende … undergraver de pasientens rett til å bestemme selv basert på korrekt informasjon.”

Men det hadde vært umulig å si dette, uten de foregående sidene i boka.

Det fikk meg til å tenke på Darwin, som berømmelig uttalte at han skrev sin Artenes opprinnelse som ett langt argument – et argument så gjennomarbeidet at dersom du leste det, og forsto det – kunne du ikke unngå å være enig. Tjomlid har gjort det samme.

Det er ikke småtterier du må forstå, for å forstå at alternativ medisin ikke virker. Du må forstå hvordan vi kan vite at vi vet det vi vet. Du må forstå hvor lett det er å lure deg selv. Du må forstå ikke bare nytten av – men livsnødvendigheten av – systematisk og godt dokumentert informasjon. Du må forstå nødvendigheten av kritisk tenking – og også hvordan du tenker kritisk. Du må i tillegg forstå og vite en masse om biologi, fysiologi, medisin og vitenskapshistorie.

I tillegg må du kunne se gjennom bløffen og misforståelsene – avsløre at historier du hører, ikke har stor verdi før de er dokumentert og ikke minst systematisert. Og du må være modig nok til å innse at mye av det du tror du vet om verden, ikke stemmer. At du tar feil – og kanskje har brukt et liv og en formue på denne feilen.

Det er ikke lett å famle seg gjennom en slik jungel. Og det er enda vanskeligere å få med seg andre, mer motvillige sjeler. Alle vet jo noe om alternativ medisin. Alle mener noe, alle har prøvd det – eller kjenner noen som har. Og alle har ei tante som ble helbredet – der legevitenskapen ikke kunne hjelpe.

Det er her Placebodefekten imponerer. Gjennom Tjomlids oppbygning av teksten. Han skriver lett og lekende, bruker få fremmedord, tar seg tid til å forklare når ting blir vanskelig, sørger for at leseren holder følge .

Og det med en sympatisk, vennlig og langt fra arrogant tone – han levner ingen tvil om at han er på leserens side. Han hoverer ikke. Antyder aldri at du er dum, dersom du ikke kjøper hans argument.

Men det er først og fremst presisjonen og den logiske oppbygningen som imponerer. En oppbygning som gjør at han, på side 395 kan slå fast – uten nærmere begrunnelse akkurat der og da – at akupunktur ikke virker. Har du giddet å lese de foregående 394 sidene – med et åpent sinn – forstår du.

Gruppetilhørighet

For å kunne håndtere den enorme og uryddige materien, finner forfatteren det nødvendig å skille mellom folks lidelser: Noe av det vi lider av, er plager. Annet er sykdommer. Videre finnes det ikke noe kategorisk skille mellom vitenskapsbasert medisin og alternativ medisin.

Tjomlid definerer alternativ medisin som ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.”

Men det er flere mekanismer i sving, enn streng vitenskapelig kontroll, når vi enten liker eller ikke liker alternativ medisin.

En av dem er gruppetilhørighet. Som tilhenger av alternativ medisin, markerer du deg som fritenkende, en litt opprørsk, selvstendig sjel.

Tjomlid serverer flere mulige fellestrekk: Mange brukere av alternativ medisin er ”redde for det moderne liv, mobilstråling, moderne dyrket og prosessert mat, farlige ”kjemikalier”, vaksiner …” Videre finner du ofte et ”verdensbilde basert på subjektive følelser, konspirasjonstenking og vitenskapelig kunnskapsløshet …”

Han går videre med å fundere over hvordan det kan ha seg at mange mennesker har et slikt sammenfall av preferanser og tankesett, og ender opp med naturlige, individuelle variasjoner i hjernens belønningssystem. Et system som kan få deg til å se mønstre, der andre ser tilfeldige sammenfall. Det er så lett å lure seg selv!

Ikke original, men god

Gunnar Tjomlid kaller boka si Placebodefekten. Et godt valg. Tjomlid er ikke original når han skriver at det er forskjell på å føle seg frisk, og være frisk. Akkurat som det motsatte: Ikke alle som føler seg syke, er det.

Han er ikke original når han påpeker at behandlingseffekt må brytes ned i tre, som summen av terapeutisk effekt, pluss sykdommens naturlige utvikling, pluss placebo.

Alle sykdommer følger et naturlig forløp, og de fleste av dem går over av seg selv. Sammen med fristende psykologiske misforståelser, forklarer dette en god del av alternativmedisinens appell. De fleste som går til alternativbehandler har allerede vært hos ekte lege. Men blir de ikke bedre, vil enkelte være villige til å prøve noe annet. 

Etter at en smerte (for eksempel) har vært på sitt verste, vil den naturlig nok bli mindre. Sammenfaller dette med et besøk hos healer (merk at du har ventet til at smerten ble, ja nettopp på sitt verste) – da får healeren æren for ”helbredelsen”.

I tillegg vil enhver behandling, både medisinsk og alternativmedisinsk, medføre en placeboeffekt. Tjomlids drøfting av nettopp denne effekten er kanskje bokas høydepunkt.

Tjomlid er kanskje heller ikke original når han serverer sitt poeng om at både medisin og ”alternativ” ”medisin” drar nytte av naturlige svingninger og placebo – så kan den ekte medisinen i tillegg gi deg terapeutisk effekt, som gjør at du blir frisk – ikke bare føler deg slik?

Men han er utrolig god når han forteller oss det! Jeg kan knapt forstå at det går an å lese denne boka – og fremdeles hengi seg til alternativ medisin.