Verden er full av rare ting. Satans bibel har kommet i norsk utgave, fjellrevene på Langedrag har fått unger og Nature endrer, av uforståelige grunner, reglene for fagfellevurdering.

Dette og mye mer har du kunnet lese på våre sider den siste uka. Men det har skjedd enda mye mer:

Jeg har skrevet om den såkalte NIH-skandalen et par ganger tidligere. Det dreier seg om i hvilken grad ansatte ved det amerikanske National Institute of Health skal kunne ta konsulentoppdrag for industrien.

Ledelsen ved instituttet mener de bør gjøre det, blant annet fordi NIH tjener på det, rent intellektuelt. Men kritikken har likevel fått dem til å sette opp nye retningslinjer.

Disse begynner nå å bli klare, og vi merker oss at forskerne advares mot å tjene for mye og bruke for mye tid på slike konsulentoppdrag. Men vi merker oss også - følg med ledere ved norske universiteter - at NIH-ledelsen mener det er “important - even essential” at forskerne sysler med ting som å skrive bøker, holde foredrag og redigere tekster.

Det vi i Norge betrakter som ikke-meriterende virksomhet, med andre ord.

Sex

Det er vår, og en gyllen anledning til å fundere over hvordan det hele startet.

En amerikansk forsker slenger seg frempå med en kanskje litt vel dristig hypotese, basert på ideer iherdige lesere av forskning.no kjenner fra før. Cris Bazinet ved St Johns University i New York mener sex, eller kjønnet formering, eller rett og slett de to kjønn (plukk det du liker best) startet med en bakterieinfeksjon.

Det er en kjent sak (se lenken over) at alle celler i kroppen inneholder mitokondrier, små “energiverk”, som antagelig opprinnelig var selvstendige, frittlevende bakterier som infiserte og senere levde i symbiose med cellene. Sammensmeltningen mellom store, mer moderne celler og bakterien som ble mitokondrien skjedde en gang for svært lenge siden, kanskje for så lenge som to milliarder år siden. Resultatet ble det vi kaller en eukaryot celle, den typen celler vi finner i nesten alle store organismer i dag.

Kjønnet formering, hevder Bazinet, startet med at bakterier hoppet fra celle til celle, og dro med seg vertens gener videre.

Slik sett, var tidlige mitokondrier en slags sykdom hos cellen, en sykdom som etter hvert ble en fordel. Det å dele gener med andre celler kan være en stor fordel i evolusjonen. En slik i utgangspunktet tilfeldig overføring kan derfor etter hvert ha blitt formalisert og underkastet kontroll. Cellene som mitokondriene kom fra kan dermed betraktes som protohanner, mens mottagerne kan sees om en protohunner.

Dette kan i så fall forklare visse merkelige trekk ved mitokondriene i kjønnscellene til fruktfluer, Drosophila sp., trekk man ikke finner i andre av fluens celler: Når sædceller dannes, synes mitokondriene å posisjonere seg, ved hjelp av fibere.

Bevegelsene likner veldig på dem man ser hos bakterien Rickettsia, en bakterie man tror er i slekt med mitokondrienes forfedre (eller mødre?), når disse beveger seg fra celle til celle.

Ikke overraskende, møter ideen motstand.

- De seksuelle mekanismene var på plass allerede før mitokondriene gjorde sin entré, sier en forsker.

Selv Lynn Margulis mener man ikke bør trekke for raske slutninger:

- Han har vist at mitokondriene oppfører seg litt som sine forfedre. Men jeg ville ikke trekke for grandiose slutninger av den grunn, sier hun

Mitokondriesex?

Det er ellers stor enighet om at mitokondriene er passasjerer på veien gjennom livet, og ikke selv deltar i cellenes kjønnsliv. Alle mitokondriene i dine celler, for eksempel, har du arvet fra din mor. Fars mitokondrier (som han arvet fra Sin mor), stanser hos ham.

Man antar dette er en praktisk løsning, som har gjort den kjønnete formering mindre komplisert.

Nå melder magasinet Science om de første tegn på at mitokondrier fra menn og kvinner (eller hanner og hunner) også kan utveksle gener. Hvor utbredt dette er, og i så fall hva det betyr for genetikk og evolusjon, får vi komme tilbake til senere?

SøppelDNA ikke søppel

Og mens vi er i gang, kan vi kanskje like godt avlive enda en kjær forestilling, den om at store deler av DNA bare er søppel.

Gener er deler, strekninger på DNA, som koder for proteiner, og dermed for hvordan kroppen bygges opp, hvordan den fungerer osv. Kort sagt; vi styres a genene.

Men DNA er mer enn gener.

Store deler av DNA har hittil blitt oppfattet rett og slett som støy, søppel, ubrukelige strekninger uten kjent nytte, noe vi bare drasser med oss ned gjennom årmillionene.

Men hvorfor er det da slik at disse samme strekningene er så konstante, at de ikke forandrer seg? Kan ikke det faktum at mange av disse strekningene er nærmest identiske hos mennesker, rotter og mus - og temmelig like hos disse og hunder, kyllinger og fisk - men helt ulike hos de nevnte, sammenliknet med virvelløse dyr, kan ikke det tyde på at disse DNA-sekvensene har en viktig funksjon?

En amerikansk forsker, David Haussler ved University of California, Santa Cruz, har nå registrert hele 480 slike ultrakonservative strekninger som er nesten like hos nevnte mennesker og smågnagere. Likhetene og ulikhetene som antydet over, kan tolkes som at disse DNA-strekkene har forblitt nesten urørte av evolusjonen i mer enn 400 millioner år!

Tenker du evolusjonært, er det lett å slutte at disse delene av arvestoffet må ha en eller annen veldig viktig funksjon. Men hvilken? Kanskje har de en eller annen overordnet regulerende rolle over sentrale gener? Eller har de noe å gjøre med fosterutviklingen? Som alle lesere av lærebøker i biologi vet, likner alle fostre av virveldyr på hverandre.

Kanadisk svindel

Penibel sak. Den indisk-kanadiske forskeren dr. Ranjit Kumar Chandra er internasjonalt kjent for sin ernæringsforskning.

I 2001 publiserte han en artikkel i tidsskriftet “Nutrition”: der han påviste at et spesielt vitamin- og mineralpreparat han hadde utviklet, hadde bemerkelsesverdig positive mentale effekter på folk over 65 år.

Senere tok han patent på preparatet og ga produksjonslisens til et firma ved navn Javaan Corporation, grunnlagt av datteren, Amrita Chandra Gagnon. Produktet, Javaan 50 ble det hetende, ble en suksess - for hvem vil vel ikke ete seg til et friskt sinn og god hukommelse i livets høst?

En av flere ting redaktøren av Nutrition ikke hadde fått med seg, var at Chandras artikkel allerede var avvist av konkurrenten BMJ, British Medical Journal.

Richard Smith, en av BMJs redaktører, sier nå til New York Times at de som vurderte artikkelen fant metodene og de statistiske resultatene så usannsynlige at de ble i tvil om forskningen i det hele tatt var utført.

Nå er flere uavhengige amerikanske forskere ute etter Chandra. Det er flere feil og mangler ved artikkelen i Nutrition, sier de.

- Statistikken er ikke bare usannsynlig, den er umulig, hevder en av dem.

Ingen har så langt klart å fastslå hvorvidt Chandra virkelig gjennomførte de kognitive testene og statistiske analysene han påstår å ha gjort. Og siden mannen nå er pensjonert, og har flyttet tilbake til India, er det lite som kan gjøres for å undersøke saken nærmere, sier talsmenn for Memorial University på Newfoundland, der Chandra jobbet i 27 år.

Og forresten: Alle Chandras papirer og notater har forsvunnet - på mysteriøst vis.

- Det er flere måter å gjøre statistikk på, er Chandras kommentar.

Bambusen truet

Halvparten av verdens bambusarter kan dø ut som følge av avskogning, melder FNs miljøprogram Unep i en nylig publisert rapport.

Det finnes 1200 forskjellige arter bambus. 250 av disse utgjør mindre enn 2000 kvadratkilometer skog (noe som tilsvarer størrelsen på London, skriver BBC Science news), noen av dem har langt mindre plass å breie seg på.

Bambus utgjør en viktig del av livet til en rekke kjente og truete dyrearter, enten som mat eller leveområde. Unep nevner dyr som den kinesiske kjempepandaen, den lille bambusflaggermusa (Som er verdens nest minste, og som entrer sitt bosted inne i bambusen gjennom ganger gnagd av biller!), Afrikas fjellgorilla, flere av Madagaskars lemurer og Sør-Amerikas fjelltapir.

Vågehvalen ikke truet, men?

I en verden der dyr og planter dør ut i et stadig økende tempo, er det litt flaut å være beboer av verdens beste og rikeste land, når dette landet tviholder på sin tradisjonsbundne rett til å drepe hval.

Vi kan riktignok argumentere faglig for at vågehvalen ikke er truet, og hevde at utlendingene bør lære seg leksa si, gi slipp på totemdyrene, få et rasjonelt, ikke følelsesmessig forhold til naturforvaltning og alt det der.

BBC begår således en velkjent tabbe, når de i en artikkel denne uken nevner Norge som ett av kun tre land som bedriver hvalfangst (Island og Japan er de andre, og de driver fremdeles såkalt forskningsfangst). Hvorfor glemmer alle USA, som har tillatt delfinjakt i flere tiår (hva er en delfin, hvis det ikke er en hval?) og som tillater deler av sin urbefolkning å drepe de mest truete av alle hvalarter - grønnlandshvalen?

Men er dette en argumentasjon vi i lengden er tjent med å føre? Hvor bringer den oss? Vi skal selvsagt ikke undervurdere verdien og gleden av å bevise at vi har rett og alle de andre tar feil - men hva med signaleffektene av å tviholde på en jakt store deler av verden ellers anser som barbarisk og alt annet enn økologisk?

Hvis vi, verdens rikeste og alt det der, ikke har råd til å avstå fra hvalfangst, hvordan kan vi forvente at fattige land i den tredje verden skal ta seg råd til å bevare regnskog, avstå fra å skyte tigere og elefanter, verne korallrev - you name it?

Og hva tjener egentlig hvalfangsten til, utover å holde liv i noen familier som bedriver hvalfangst? Hvis det er så at hvalen truer fiskebestandene, må vel det bety at fiskebestandene er så på grensen til hva de kan tåle, at vi kanskje heller burde satse på å redusere fangstkvotene en smule, i hvert fall i noen år fremover?

Jeg tror vi lar den ligge der, og hopper heller over på ett av våre hjertebarn: frosk.

Evolusjon mot klimaendringer

Noen husker sikkert Natures sak fra januar i år, om hvordan klimaendringer vil utrydde brorparten av artene på jorda innen år 2050. Saken vakte en viss oppsikt.

En studie av frosk, publisert i Ecology Letters minner oss nå på at forfatterne bak Natures artikkel ikke hadde tatt evolusjon med i betraktningen. Mange arter kan utvikle seg raskt, for å tilpasse seg endrete klimatiske forhold.

En gruppe økologer ved Yale plukket rumpetroll av en trefrosk fra et område i Connecticut, der det lokale klimaet hadde endret seg sterkt de siste 30 årene, blant annet gjennom beverdammer og menneskelig aktivitet.

De sjekket rumpetrollene for flere fysiologiske parametere, som hvor mye varme de tålte, hvilke temperaturer de foretrakk og hvor fort de utviklet seg ved de forskjellige temperaturene.

De fant da at de ulike representantene for samme art hadde vidt forskjellige egenskaper, alt ettersom hvilke lokale klimaforhold de stammet fra. Hvilket kan tolkes som at de har tilpasset seg i løpet av de siste tiårene.

Dette bør selvsagt ikke få oss til å slutte at klimaendringer ikke kan utrydde arter, eller at vi nå bare kan glemme å bekymre oss. Det betyr bare at vi kanskje bør stikke fingeren i jorda og finne mer realistiske scenarier, før vi roper varsku, neste gang.

Og hva ryddet bordet i permtiden?

Den største masseutryddelsen, den i overgangen perm-trias for 250 millioner år siden, får den katastrofen “alle” kjenner til, kritt-tertiær, den som drepte dinosaurene for 65 millioner år siden, til å fremstå som et pust i sivet.

I overgangen perm-trias døde nesten alt liv på jorda ut. Akkurat prosentandelen er usikker, men mange snakker om over nitti prosent av alle kjente dyregrupper - hvilket kan ha betydd oppunder 100 prosent av alle levende individer på kloden. Eller noe der omkring.

Heftig var det, uansett. Men hva skjedde? Se det er det ingen som vet (som vanlig), selv om det ikke er mangel på forslag. Det dreier seg gjerne om fenomener forbundet med at jordas landmasser på den tiden var samlet i ett kaldt, varmt og utrolig tørt superkontinent - hjemsøkt av all verdens ubehageligheter av typen vulkaner og jordskjelv etc.

Science melder i siste nummer om funnet av det som kan være krateret av en asteroide, eller kanskje en komet, i havet nordvest for Australia. Det mulige Bedoutkrateret kan i så fall ha hatt en virkning ala det mange i dag tillegger Chicxulubkrateret utenfor Mexico - altså restene av det himmellegemet som kanskje kverket T. rex.

Av en eller annen grunn er ikke alle forskere enige.

- Jeg ser ingenting som kunne overbevise meg, sier en forsker til Science. - Alle sporene kan like gjerne være fra vulkaner, sier en annen.

forskning.no har selvsagt vært innom en nesten identisk sak allerede for lenge siden. Her finner du mange lenker å lete deg videre på.

Vernshots drepte dinosaurene(?)

Og mens vi berører de evige tema: Ingen uke uten dinosaurenes undergang! I hvert fall nesten. En artikkel i New Scientist den 8. mai introduserer en ny teori for katastrofen.

De siste 25 årene har svaret på gåten stått mellom to hovedforklaringer. Men kanskje var det verken meteorittnedslag eller anfall av storstilt vulkanisme som ryddet plass for oss pattedyr - kanskje var det et for undertegnede hittil ukjent fenomen, kalt vernshots, som drepte dinosaurene?

Det er forskere fra Geomar, et geologiinstitutt i Kiel som ypper seg. Og deres kandidat som geologisk versting, skal etter sigende være helt ny - en slags form for underjordisk eksplosjon. New Scientist beskriver fenomenet som følger: “Jorda eksploderte under føttene deres. Giftige gasser sprutet ut i atmosfæren, og spredte seg raskt over hele kloden. Grunnen ristet som ved 100 massive jordskjelv og 20 gigatonn stein gikk til værs, før de dundret ned igjen. Dinosaurene hadde en dårlig dag.”

Det hadde de sikkert - uansett hva som skjedde. Eksplosjonen, slik tyskerne ser den for seg, hadde en kraft tilsvarende sju millioner atombomber av Hiroshima-størrelse, eller 120 milliarder tonn TNT - hvis du har lettere for å forestille deg dét.

Den eksakte mekanismen bak denne nye (og hypotetiske?) formen for katastrofe, inkluderer deler av jordskorpen som er dyptliggende og langt tykkere og mer stabile enn det vi er vant til (cratons). Et scenario med oppbygging av magma og sprekkdannelse av en type som skal finne sted sånn cirka en gang hvert hundrede millionte år, skal i følge forskerne gi en form for katastrofe som vil etterlate seg spor som til forveksling vil likne de vi har funnet fra meteoritter og vulkaner. Hypotesen løser dermed samtidig også problemet med at disse to formene for katastrofe synes å forekomme samtidig, ikke bare da dinosaurene døde ut, men også ved de andre tre store masseutryddelsene i Jordas historie. Et sammenfall som i følge geologene ikke er særlig sannsynlig.

Og dermed kan vi bare glemme perm-krateret jeg skrev om over? Neppe. Jeg tror vi kan regne med at siste ord ikke er sagt?

Tyskernes originalartikkel sto i Earth and Plantetary Science Letters i januar i år. Du finner et sammendrag her. For å lese hele teksten må du logge deg inn som bruker, så det er antagelig lettere å lese featureversjonen i New Scientist.

Australske rovdyr ikke til å kimse av

Nesten alle arter som har levd på jorda er utdøde i dag. Så også de store australske rovdyrene.

Opp med hånda, alle som har hørt om rovkenguruer! Og pungløver! Eller alle de 13 forskjellige artene tasmanske “tigere”!

Ikke så mange hender å se, nei - men de var der. De australske rovdyrene, altså. En gang i tiden.

Men. Hvor mange arter og individer var det? Og var de like store og fæle som rovdyrene på andre kontinenter?

Tim Flannery, kjent forsker og forfatter, skrev i 1994 boka “The Future Eaters”, der han lanserte ideen om at Australias rovdyr var noe tilbake at ønske. Årsaken var, hevdet han, at jordsmonnet i Australia er så skrint, sammenliknet med tilsvarende områder i de mer fruktbare Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dårlig jord gir lite planteføde, gir relativt få planteetere, gir mindre mat og dårligere utviklingsforhold for store predatorer.

Ideen slo godt an.

Nå skal det sies at pattedyrene aldri har frembrakt veldig mange og store rovdyr, noe sted. De siste 65 000 årene har det bare eksistert 45 arter rovpattedyr på mer enn 2,5 kg.

Men stiller Australia i en klasse for seg selv? En gruppe australske forskere besluttet å se bak teoriene, og i stedet faktisk foreta en vareopptelling: En sammenliknende studie av rovdyr i Australia og Sør-Amerika gjennom de siste 25 millioner år.

Og konklusjonene? Jo, at Australia klarer seg godt, også i denne konkurransen.

Det er for øvrig slett ikke ueffent å sammenlikne Australia med Sør-Amerika. Det finnes fremdeles pungdyr i Sør-Amerika, og de to kontinentene delte mye av den samme typen fauna, fram til Sør-Amerika støtte sammen med Nord-Amerika for tre millioner år siden. Da ble kontinentet invadert av moderne dyr fra nord, blant annet av noen av de råeste rovdyrene verden har sett. Minst tre kattedyr på minst 300 kg og en bjørn på det dobbelte, kan kanskje forklare hvorfor mange av de innfødte artene døde ut, for eksempel nesten alle pungdyrene fra den gang Sør-Amerika hang sammen med Australia og de fleste av de store, strutseliknende fuglene. Noen overlevde også. Flere av de spesielle søramerikanske artene, som dovendyr og kjempemaurslukere, er gjenlevninger fra de titalls millioner år kontinentet var isolert fra omverdenen - slik Australia har vært, helt opp til våre dager.

Men, og det er det som er poenget her, så lenge de to kontinentene var isolert, frambrakte de omtrent like mange rovdyr.

Tim Flannery er, ikke uventet, uenig i konklusjonene.

Hvis folka bak den nye studien har rett, er det altså ikke jordsmonnets skyld. Men hvorfor bukket så mye av den søramerikanske faunaen under i møtet med dyr fra nord?

En måte å si det på, er at pungdyr er mer primitive, og derfor klarer seg dårlig i konkurranse med placentale (“moderne”) pattedyr. Dette er en forklaring med relativt liten forklaringskraft.

Både arts- og genetisk diversitet er avhengig av kontinentenes størrelse. Dyrene fra Nord-Amerika hadde utviklet seg over et område som i praksis omfatter hele resten av verden. Med kontinuerlig (geologisk sett) tilførsel av konkurranse og gener fra Afrika, Asia, Europa og Nord-Amerika var dyrene fra nord genetisk bedre forberedt og antagelig også langt flere i antall. Jeg tror deler av forklaringen må ligge i retning av slike tanker.

Kom kolibriene fra Europa?

Et nytt og vel bevart 30 millioner år gammelt fossil fra Syd-Tyskland tyder for øvrig på at kolibriene opprinelig utviklet seg i Europa. De 300 artene av disse fantastiske, små fuglene finnes i dag utelukkende i Amerika, med få unntak i Sør- og Mellom-Amerika.

Sparsomt fossilt materiale har imidlertid gjort at vi har visst lite om deres fortid. Det nye fossilet kan være et clou, og forklarer i så fall kanskje hvorfor enkelte europeiske blomster ser ut som om de er tilpasset befruktning med fugler, for eksempel kolibrier.

Trist for amerikanerne? I så fall blir vel ikke australierne særlig blidere av neste sak:

Bumerangen britisk oppfinnelse?

Bumerangen assosieres særlig med de australske urinnvånerne, selv om det er kjent at steinalderfolk over hele verden har jaktet med å kaste pinner av ymse slag.

Nå får den britiske barnebokforfatteren Terry Deary en viss oppmerksomhet for sitt forslag om at en kjent engelsk helleristning, den såkalte Svastikasteinen på Ilkley Moor i Yorkshire, egentlig er et bilde av en firearmet bumerang. Den toarmede vi kjenner i dag må ha utviklet seg senere, sier han.

Det siste kan godt være sant, men arkeologen Gavin Edvards sier til BBC News at han likevel velger å tolke ristningen på enklest mulig måte, som en svastika.

Disse tegnene, tolket som avbildninger av solen, og som nazistene senere benyttet som symbol, var vanlige over store deler av Europa. Svastikaen fra Yorkshire antas å være 3000 til 4000 år gammel, med Edvards sier han har en mistanke om at den er langt yngre - riset av en eller annen viktorianer for å fremme den lokale turisme.

Og siden vi allikevel befinner oss i tolkningsvitenskapene:

Moderne oseanografi på gammelt kart?

Den svenske presten Olaus Magnus levde i eksil i Italia, da han i 1519 publiserte sitt Carta Marina, et kart over Atlanterhavet. Kartet er, i tråd med tidens tradisjon, en salig blanding fantasi og virkelighet. Havet yrer av liv, sjøormer, kraker og drager i skjønn forening med mer realistiske detaljer.

Midt oppe i denne orgien av menneske- og båtetende uhyrer registrerte professor Tom Rossby ved University of Rhode Island noen streker som likner mer enn mistenkelig på den islandsk-færøiske front, der Golfstrømmen møter kaldere vann fra Arktis.

- Lokalisering, størrelse osv synes å være tegnet med vilje, for å kunne hjelpe ved navigering. Dette er de eldste kjente beskrivelser av store havstrømmer, sier han.

Litt pussig, kanskje, at Magnus ikke nevner disse strømmene noe annet sted i sine tekster. Han beskriver ellers kartet i detalj i en bok fra 1555.

Fortiden er ofte slik vi ønsker den skal ha vært? Bare spør Erich von Däniken.

Mayakulturen tidligere ute enn antatt

Da den gamle byen Cival i Guatemala hadde sin storhetsperiode rundt Jesu tid, hadde den mer enn 10 000 innbyggere og var en av mayaenes største byer. Men som alt annet her i verden, gikk også Cival til slutt til grunne, og lå nedgrodd i jungelen i nesten 2000 år, før den ble gjenoppdaget i 1984.

Siden den gang har det vært foretatt store utgravninger og kartlegginger, og som så ofte ellers her i verden, er det noe som ikke stemmer. Ut fra årstallene, skal Cival tilhøre den preklassiske perioden i Mayakulturen. Ut fra de funnene arkeologene nå offentliggjør, ser byen snarere ut til å tilhøre den etterfølgende og teknologisk/kulturelt mer avanserte klassiske perioden: Byen hadde konger, kompleks ikonografi, store palasser, skriftspråk og mangefarget keramikk, ting man trodde kom først senere.

- Vi trodde preklassisk Maya var et relativt enkelt samfunn, men det var det tydeligvis ikke, sier en av arkeologene. - Det fantes en preklassisk sivilisasjon som vi først begynner å oppdage nå.

Mer nytt fra de gamle mayaer finner du her, en historie om et forsøk på å bevare bade arkeologiske funn og biologisk mangfold. Kan det bli bedre?

I tusen biter

Og så var det de omtrent like gamle romere. Deres største by ble i stor grad også lagt i ruiner, men forsvant ikke i jungelen. Like fullt er det ikke alltid like lett å vite hvor man skal lete etter nye funn. Det hadde vært lettere, dersom man hadde et kart over den gamle byen. Hvilket man også har - men dessverre har også det gått i ruiner.

Nå skal dette “verdens største puslespill” endelig rekonstrueres, ved hjelp av avansert datateknologi, fortalte forskning.no denne uken.

Biblioteket i Alexandria gjenfunnet

De manglet kart, de som lette etter Biblioteket i Alexandria også. Men de fant det til slutt: Et polsk-egyptisk arkeologisk team fant nylig rester av gamle auditorier i Bruchion-området i Alexandria, og tror dette er restene av det sagnomsuste biblioteket og lærestedet. . Restene av til sammen 13 undervisningsrom med plass til kanskje så mye som 5000 elever, gjør dette til det største slike kompleks som er blitt avdekket på et gresk-romersk funnsted i Middelhavsområdet.

For 2000 år siden rommet biblioteket verker av verdens største tenkere og forfattere. Det var kanskje verdens eldste universitet og blir av mange ansett som den vestlige vitenskaps fødested.

Mange, blant annet romerne, har fått skylden for å brenne biblioteket. Nærmere undersøkelser viser at araberne klarte den jobben godt selv. Komplekset ble lagt i ruiner flere ganger opp gjennom århundrene.

Med Biblioteket i Alexandria gjenoppdaget, kan det være verdt å merke seg at

Universet begrenser kunnskap

Ikke lett å forstå, denne her, og antagelig heller ikke av umiddelbar praktisk betydning - men, ettersom 1. april er vel tilbakelagt, drister vi oss til å si at tanken er besnærende: Det faktum at utvidelsen av universet akselererer, setter en øvre grense for fremtidens teknologiske utvikling.

Den mørke energi, som ikke må forveksles med den mørke materie, er en relativt nyoppdaget kosmisk antityngdekraft som (uttrykt ved konstanten λ) får universet til å utvide seg fortere og fortere. Oppdagelsen vekket oppsikt i 1998, og fordi vi ikke har den fjerneste snøring på hva den består av - begreper som kvintessens og kosmologiske konstanter svirrer hyppig - er den mørke energi fremdeles kontroversiell. Hadde det ikke vært for at dens empiriske status styrkes etter hvert som stadig nye observasjoner tikker inn, hadde den antagelig for lengst vært henvist til det store fysiske arkiv for akk, så gode ideer.

En slik akselerasjon har selvsagt betydning for de store strukturene i universet. Noen mener for eksempel at den fører til at universet til slutt ikke vil inneholde annet enn sorte hull, som til slutt også vil forsvinne.

En annen konsekvens er at vi etter hvert - antagelig har det skjedd for lenge, lenge siden - vil miste kontakt, og aldri vil bli i stand til å gjenoppta kontakt med fjernere deler av universet. Disse er, og vil for alltid forbli, utenfor vår hendelseshorisont. Informasjonen derfra, det være seg lys eller annet, vil aldri kunne nå oss, så for alle praktiske og upraktiske hensyn, befinner det seg i et annet univers.

På bakgrunn blant annet av dette, har nå to amerikanske kosmologer drodlet seg fram til den oppfatning at universets akselererende ekspansjon setter en fundamental øvre grense for den totale mengde informasjon som kan lagres for behandles i fremtiden. Duoen har til og med tallfestet informasjonsmengden: 1,35x10 i 120ende - hvilket ganske visst er et stooort tall - men langt mindre enn den totale såkalte Bekenstein-Hawking-entropien i universet.

Så her gjelder det å hamstre disketter.

(Bekenstein-Hawking-entropien, entropien assosiert med sorte hulls hendelseshorisont, har vært en hodepine for fysikken i noen tiår. I prinsippet skal/skulle sorte hull ikke ha entropi, men Jacob Bekenstein og Stephen Hawking viste tidlig på 1970-tallet at de har, og at den er proporsjonal med det sorte hullets overflate. Men hvordan? Problemet skal etter sigende nå å ha fått en forklaring ved hjelp av strengteori.)

Og for dem som ikke allerede har fått mistanke: Fysikerne jeg konsulterte i denne sakens anledning, beskrev forskningen som henholdsvis “hårete” og “meget spekulativ”. Men morsomt er det, okke som.

Foto av fjern planet?

For dem som føler seg litt ensomme etter nyheten over, den om at store deler av Universet er så langt utenfor vår rekkevidde at vi ikke engang kan se det, er det kanskje en trøst at det finnes nok av gjenstander å studere i den delen av Universet som befinner seg innenfor vår hendelseshorisont.

Vår gamle venn, romteleskopet Hubble, har nå for eksempel tatt det første direkte bildet, noensinne, av en planet i bane rundt en fjern stjerne. Alle slike observasjoner tidligere, det er mer enn 120 av dem, har vært basert på mer indirekte observasjoner.

Planeten sies å være fem til ti ganger større enn Jupiter, og sirkler rundt en liten hvit dverg, altså en stjerne på slutten av sitt liv og omtrent på størrelse med jorda. Den befinner seg omtrent 100 lysår fra Sola.

Det vil si: Forskerne håper det er et bilde av en fjern planet. Det kan også dreie seg om et ikke-identifisert romobjekt som tilfeldigvis befinner seg i nærheten, bak eller foran, stjernen. Denne muligheten vil bli avklart i løpet av noen måneder, ettersom stjernen flytter seg over himmelen.

Darwin tilbake på italiensk jord

Vi meldte for noen uker om at den italienske undervisningsministeren fjernet evolusjon fra biologiundervisningen, samtidig som kreasjonismen ble inkludert i religionsundervisningen. Og at akademikerne protesterte.

Protesten hjalp, tydeligvis. Nå har ministeren trukket forslaget sitt.