Åtte av ti doktorgrader her til lands skrives på engelsk, melder avisene. Samtidig påstår språkforskere at det norske språket kan forsvinne helt på lenger sikt.

Gjesp.

Dette er neppe påstander vi bør la gå ut over nattesøvnen. At doktorgradsavhandlinger skrives på engelsk betyr vel bare at engelsk er den nye latinen - et fellesspråk som gjør at lærde kan utveksle tanker over lande- og språkgrensene.

Man kan like det eller ikke, men inntil kineserne snapper patentene på genene våre (mens vi sitter på gjerdet og mumler om å titte Gud i kortene), er det engelsk som er vitenskapens internasjonale språk.

Ikke tror jeg det norske språket kommer til å dø ut heller. Det kan kanskje virke slik når du tråler gjennom norske blader med navn som Kingsize eller Inside, eller hører Idol-dommere snakke om “feel” og “groove”. Men innen språket vårt rekker å bli dødelig truet, er jeg temmelig sikker på at vi vil få en norskhetsvekkelse med så mye leikarring og bunad at kvartsvenske bastarder som meg nok blir tvunget utenlands. Altså er det i høyeste grad i min egen interesse å hindre at vi noen gang kommer til dette kritiske punktet.

En av drivkreftene som dytter oss mot en krisa er akademikere som skjuler seg bak en vegg av anglisismer, krasjoversatte engelske ord og uttrykk som påstås å være nødvendige faguttrykk. Noe de sjelden er. Derimot tyder denne begrepsbruken på språklig latskap. Dessuten kanskje at det er litt bekvemt at ingen egentlig skjønner hva de skriver.

Et argument for å stadig hente inn låneord fra engelsk er at disse anglerne har et så mye rikere språk enn oss. Dette er en myte. Eksempelvis kan Språkrådet fortelle at Shakespeare, som neppe kan beskyldes for å være språkfattig, brukte 29 000 forskjellige ord i sin diktning. Wergeland brukte rundt 58 000 ord. Det er ikke vanskelig å skrive på norsk hvis man kan språket, som et klokt hode sa det.

En annen myte sier at det norske språket snakkes av så få at det ikke kan overleve. Hvis dette var sant, ville et lite språk som islandsk være utdødd forlengst. I stedet har islendingene en god del å lære oss nordmenn når det gjelder språk.

Islandsk snakkes av en befolkning på 288 471 mennesker. Det er som om Bergen skulle ha sitt eget språk. Greit, dårlig metafor, Bergen har jo faktisk sitt eget språk. Men du skjønner hvor jeg vil hen.

Når islendingene trenger et ord for en eller annen teknisk nyvinning, har de mange metoder å ty til. De kan lage et nytt ord fra ingenting, etter forslag fra språkråd eller engasjerte medborgere. De kan grave opp “døde” ord og gi det nytt liv. Eller de tar Frankenstein-metodene videre og syr sammen to ord som allerede finnes.

Hvis ingen av fremgangsmåtene fungerer, lager de en islandsk variant av det importerte ordet, komplett med sitt eget bøyningsmønster. Resultatene kan bli poetiske. Da islendingene skulle finne et ord for elektrisitet, gikk de tilbake til det greske ordet “elektron”, som betyr rav (rav blir nemlig elektrisk hvis man gnir på det). Resultatet var ordet “rafmagn”, som betyr noe slikt som “ravmengde” eller “ravkraft”. Et så stilig ord ville gjort det lettere å betale strømregninga.

Datamaskinen ble hetende “tölva”, et nyord som ble myntet for anledningen. Tölva er satt sammen av ordene for “tall” og ordet “völva” - en volve, som kjent fra Voluspå. Ordet er kort, morsomt og tradisjonsrikt på samme tid. Ikke rart ordet slo bedre an enn “datamaskin” gjorde her hjemme.

Islendingenes språkrøkt virker sikkert litt ekstrem. Så snakker vi tross alt om et folkeslag som skryter av å være i slekt med Egil Skallagrimsson, en mann som skal ha begått sitt første drap allerede i barnehagealderen. Det spørs nok om vi bør få språklig støv på hjernen på samme måte som islendingene. Det kan nemlig ha sine tvilsomme sider. Hvis man behandler språket og dermed kulturen som et museum, kan det fort gå galt. Museer blir jo fort litt museale; tilbakeskuende og navlebeskuende.

Kanskje løsningen er å satse på en gyllen språklig middelvei, midt mellom det islandske museet og den søppelplassen norsken ofte ser ut til å være på vei mot.

Hvis vi steller litt penere med språket vårt, blir det kanskje lettere å takle at noen av oss bruker andre språk når vi for eksempel skriver doktorgrader. For det er det ikke noe som helst i veien med. Flerspråklighet er bare flott. Men en slapp oppblanding av norsk med låneord ligner mer på halvspråklighet, og det er mindre stilig.