Floresmannen, den såkalte hobbiten fra en øy utenfor Indonesia, har vakt berettiget oppmerksomhet i høst. Dette 18 000 år gamle fossilet er antagelig levningen etter en egen og hittil ukjent menneskeart som levde samtidig med våre forfedre.

Enkelte forskere har imidlertid hele tiden vært skeptiske til om vi her virkelig har å gjøre med en egen art. De har i stedet hevdet at det indonesisk-australske forskerteamet fant restene av folk som led av microcephali - en deformitet karakterisert blant annet ved små hjerner og ditto hodeskaller.

For å få svar, har en ledende indonesisk paleoantropolog nå tatt saken i egne hender - bokstavelig talt.

For noen uker siden meldte Science at Teuku Jacob hadde overført hodeskallen fra det antropologiske instituttet i Jakarta til sitt eget kontor i Yogyakarta, hvor han etter sigende skal studere funnet “i hvert fall ut året”.

Jacob er en mann med makt i indonesisk vitenskap, sies det, men dessverre også en mann som ikke lett gir slipp på ting han først har fått i sin varetekt.

Eller som den australske paleoantropologen Peter Brown sa det til Science:

- Jeg tviler på om vi noensinne får se skjelettet igjen.

Saken er således i ferd med å likne på funnet av Kennewick-mannen, der et flere tusen år gammelt og potensielt veldig interessant skjelett ble holdt unna vitenskapen i flere år, av hensyn til den lokale urbefolknings interesser.

Vi minner også om at neandertaleren ble mottatt på samme vis i 1856; var ikke dette bare restene av en forkrøplet idiot? Eller en nederlender? Litt sakligere kritikere så heller på lårbeinas form. De var jo åpenbart bøyd etter et langt liv på hesteryggen. Neandertalmannen var rett og slett bare en av de mongolske kosakkene som hadde forfulgt Napoleon etter nederlaget i 1812.

Det evige spørsmål: Neandertalerne?

Det går knapt en uke, og i hvert fall ikke en måned, uten ny teori om hvor, når og hvordan neandertalerne forsvant - og i hvilken grad de var beslektet med oss.

Nature bragte således den 25. november en review-artikkel som forsøkte å gi oversikt over nyere forskning rundt nettopp neandertalernes skjebne. Etter å ha vært godt tilpasset livet i Europa i mer enn 200 000 år, forsvant de brått for mellom 40 000 og 30 000 år siden. Hvorfor?

En av teoriene som nå vinner terreng går ut på at neandertalerne forsvant som en følge av dramatiske omveltninger i populasjoner av Homo sapiens så langt borte som i Sør-Afrika.

Studier av skjeletter, teknologi, kultur og til og med primitiv kunst tyder på at det var en stor utvandring ut av Sør-Afrika for 30 000 år siden. Forskerne finner spor av dem helt opp hit til Europa - så er det fra Sør-Afrika vi europeere stammer?

Ny ape funnet i India

Den gode nyheten denne uken var forøvrig funnet av en ny apeart i India.

Apen tilhører familien makaker, ble fotografert i staten Arunachal Pradesh nordøst i India, og ble følgelig tildelt navnet arunachalmakak.

Forskerne sier de ble overrasket over å finne et så stort og hittil ukjent dyr i et så tett befolket land.

På sporet av ur-pattedyret

Ny analysemetode gir oss tilgang til millioner av år gammelt DNA.

De siste årenes kartlegging av stadig flere dyrearters genom har ført til at forskerne får et tilsvarende bedre grep om dette med arvestoff og gener. Nå rekonstruerer de gammelt DNA!

For et par uker siden meldte et forskerteam ved universitetet i California i Santa Cruz at de hadde rekonstruert et strekk på en million basepar av arvestoffet til et pattedyr som levde for mer enn 75 millioner år siden.

Vi snakker ikke om noe bestemt dyr - vi snakker om en uspesifisert felles forfar for alle placentale pattedyr, med unntak av elefant, maursluker og noen få andre. (Placentale pattedyr er moderne pattedyr, i motsetning til kloakkdyr og pungdyr.)

Dette arkeologiske gravearbeid i vår felles genetiske fortid kan uansett få mange nyttige følger. For det første gir det forskerne et svært godt redskap i arbeidet med å kartlegge utviklingen av pattedyrene - hvem brøt ut når, hvor? Hvem ble mus og hvem ble menn?

For det andre, gir et slikt ur-arvestoff økt forståelse av hvordan vårt nåværende DNA egentlig fungerer, og for det tredje, men dette smaker mer av science fiction, snakker forskerne om å rekonstruere forsvunne gener, lage dem på nytt, pode dem inn i nålevende dyr og se hva de gjør.

Vi har hørt mye om studier av eldgammelt DNA de siste drøye ti årene. I Jurassic Park fant forskerne dinosaurenes arvestoff bevart i rav. DNA nedbrytes med tiden, så sjansene for å finne noe slikt i virkeligheten er heller små.

Det forskerne fra Santa Cruz har gjort, er å finne en alternativ vei inn i den genetiske fortid. Ideen baserer seg på at de delene av arvestoffet som er viktigst - de som har de mest grunnleggende biologiske funksjonene - ikke forandrer seg like fort som andre deler av DNA.

Dette er en rimelig antagelse. Vi utvikler oss gjennom mutasjon og naturlig utvalg, men er mutasjonene - forandringene - for store, er sjansene tilsvarende store for at dyret dør. Blir du født med en mutasjon for litt mindre hårvekst, kan du vel alltids klare deg, uansett om det gir deg noen økt fordel med hensyn til formering og overlevelse.

Blir du derimot født med en mutasjon som får deg til å slutte å puste, kan saken være en annen, og akkurat denne genetiske nyskapningen føres neppe videre ned gjennom generasjonene.

Altså; gener for grunnleggende egenskaper holder seg i ro.

Det forskerne gjorde, var å sammenlikne genomer (hele arvestoffet) fra ulike pattedyr, og se etter deler som var like for alle. Ut fra betraktninger av den typen jeg gjorde over, kan vi anta at disse felles strekkene nesten helt sikkert også befant seg på genomet til vår ukjente felles forfar.

Forskerne jobbet med et DNA-strekk som er godt undersøkt i hele 19 arter, og endte som fortalt opp med mer enn en million basepar som en gang for 75 millioner år siden må ha sittet i et pattedyr som skulle gi opphav til det meste av det som lever i dag.