Uttrykket “elektroniske spor” ble først brukt av Ingvild Mestad som tittel på en utredning fra 1986: Elektroniske spor - nye perspektiv på personvernet (CompLex 3/86, Universitetsforlaget, Oslo 1986). Temaet for utredningen var de spor man etterlot ved bruk av et kort med magnetstripe, den typen med kort som vi i dag er så vant med fra vår egen hverdagslige virksomhet. Det kan i og for seg være et mål på hvor fort utviklingen går, at dette ordet ennå ikke er tyve år gammelt.

“Spor” er en type personopplysninger som den aktuelle personen selv etterlater seg gjennom sine egne handlinger. Det finnes mange klassiske eksempler på spor. Mange av oss har gledet oss over indianerbøker hvor speideren bøyer seg over brukkne gresstrå og nær usynlige merker av hestehover. Og småsøsken som leser dagbøker er et fryktet eksempel.

Men sporene fikk større praktisk betydning da fingeravtrykk ble tatt i bruk. Læren om fingeravtrykk (daktyloskopi) omfatter bruk av fingeravtrykk til å identifisere for eksempel forbrytere.

I 1877 tok Sir William James Herschel i bruk fingeravtrykk til identitetskontroll ved fengslene i Bengal, India. Men det var først da han sammen med Henry Fauld i 1880 skrev en artikkel i Nature at dagens metoder for bruk av fingeravtrykk ble foreslått. Verdens første offisielle fingeravtrykkbyrå ble startet allerede året etter i La Plata, Argentina. I Norge kom fingeravtrykk i bruk fra høsten 1905, og i 1906 ble åpnet Kristiania Kriminalpolitis Signalementskontor i Møllergaten nr 19. Den første fellende dom med fingeravtrykk som eneste bevis ble avsagt 14.10.1910.

Bruken av fingeravtrykk var tradisjonelt svært tungvint. Fant man et avtrykk på åstedet, fortalte det i seg selv lite - man måtte jo ha noe å sammenligne med. Hadde man et fingeravtrykkregister, kunne sammenligningen foretas manuelt, noe som var tidkrevende og derfor bare ble gjort i alvorlige saker. Bedre var det hvis man hadde en mistenkt og kunne sammenligne vedkommendes fingre med avtrykkene.

Digitalisering startet helt i slutten av 1960-årene, først gjennom en registrering av manuelle klassifikasjoner, så med enda bedre metoder basert på optisk lesing. Slik ble det mulig rutinemessig å sammenligne fingeravtrykk fra åstedet med dem man allerede måtte ha registrert. Vi ser her en parallell til oppbyggingen av registre basert på DNA og biologisk materiale som skjer i dag.

Men likevel var fingeravtrykk ikke noe dagligdags for den vanlige borger. Trivialiseringen av elektroniske spor skjedde først i 1993, da det daværende Televerket tok i bruk et nytt system for fakturering, SenTaks.

Tidligere var faktura basert på en elektromekanisk innretning, en teller, i nabosentralen. Den målte utnyttelsen av teletjenester i den enhet som ble kalt “tellerskritt”. Summen bar ingen opplysninger om hvordan tellerskrittene var blitt generert, om det var ved mange og korte samtaler, eller få og lange. Ved overgang til SenTaks ble oppringende telefon registrert (A-nummer) sammen med oppringt telefon (B-nummer) og tiden for start og avslutning av oppkoblingen. På dette grunnlaget ble så vederlaget beregnet. Det gjorde mulig nye tjenester, for eksempel at abonnenten av B-nummeret ble belastet regningen (slik det skjer ved “grønne” nummer) eller at abonnenten fikk spesifisert regning som viste i større detalj hvordan tjenesten var utnyttet.

Innføringen utløste en viss debatt, hvor særlig spenningen mellom personvern- og forbrukerinteresser ble diskutert. (Jfr Ingvild Hanssen-Bauer, Personvern i digitale telenett, CompLex 3/93, Tano, Oslo 1993.) Men det er nok først i ettertid at man kan se at innføringen i og for seg representerer et prinsippielt skritt i forhold til personvernet. For første gang tillot man at en tredjepart - Televerket - fikk tillatelse til i detalj å registrere aktivitet mellom hjemmets fire vegger. Man kunne sammenligne det med et påbud om at alle skulle føre en logg ved inngangsdøren om hvem som var på besøk, med angivelse av klokkeslett for når vedkommende kom og gikk i likehet med det som føres ved skranken i en bedrift. Man kan ane at det ville ha utløst en viss motstand - og naturligvis med full rett, ettersom en slik registrering ikke ville hatt noe praktisk formål utover kontroll. Men Televerkets takseringssystem hadde et slikt praktisk formål, og ble derfor også vurdert som et i hovedsak praktisk tiltak.

Elektroniske spor hadde eksistert før SenTaks ble innført, men likevel var det midt på 1990-tallet at registrering av elektroniske spor for alvor skjøt fart. Det er tre hovedkilder til elektroniske spor:

• Telekommunikasjon. Dette er eksemplifisert ovenfor ved SenTaks, men i løpet av det siste tiåret er telekommunikasjon blitt diversifisert: SenTaks gjaldt fasttelefoni, nå er også mobiltelefoni blitt alminnelig, og opplysninger om hvor det ringes fra, kan angi abonnentens bevegelser i grove trekk. Vi har fått betalingsfjernsyn som angir hvilke valg man gjør mellom kanaler eller programmer. Og Internettet registrerer i stor detalj hvordan man utnytter de tjenester som tilbys, tjenester som når frem til to tredjedeler av norske husstander.
• Betalingsformidling. Bruk av ulike kort er blitt vanlig. De tradisjonelle kredittkortene spiller er underordnet rolle, det viktigste er debetkort som brukes i minibanker eller salgsstedsterminaler. Banker kan angi på kontoutskrift detaljer som ti år tidligere var umulig, og som har reist nye rettslige spørsmål. (Jfr for eksempel Jon Bing “Bestemmelser om innsynsrett i familieretten - særlig om ekteskapsloven § 39” i Kirsti Strøm Bull, Viggo Hagstrøm og Steinar Tjomsland (red) Bonus Pater Familias - Festskrift til Peter Lødrup 70 år, Gyldendal akademisk, Oslo 2002:157-169.) Norge har et betalingssystem som internasjonalt sett i svært høy grad er basert på bruk av elektronisk betalingsformidling.
• Adgangskontroll. Det finnes et stort antall systemer for adgangskontroll, fra bompengeringer og sikkerhetssystemer for oljeplattformer til enkle ting som nøkler med magnetstripe til bedriftslokaler eller hotellrom. Opplysningene lagres desentralisert, om de var blitt samlet, ville de ha gitt detaljert informasjon om den enkeltes bevegelser.

Likevel er dette bare begynnelsen. Man har eksempler på bruk av adgangskontroll for å øke bevegelsesfriheten til pasienter som har vanskelig for å gjøre rede for seg - i stedet for å låse dem inne, bærer de en ankelring eller lignende som gjør det mulig å lokalisere dem og finne dem igjen ved hjelp av satellittbasert posisjoneringssystemer.

Lignende utstyr tilbys integrert i barneklær så foreldre skal kunne finne igjen barn som vandrer av sted på egen hånd. Ikke mye fantasi skal til før man kan tenke seg at slikt utstyr blir påbudt som fjellvettregel nr 11 for å unngå unødvendig dyre leteaksjoner.

Eller systemer for ansiktsgjenkjenning. Det skapte overskrifter da politiet i Tampa, Florida benyttet et ansiktsgjenkjenningssystem ved inngangen til Super Bowl i begynnelsen av februar 2001. Mer en 100 000 personer ble slik sjekket mot det lokale og føderale politiets registre over kjente kriminelle. Systemet bryter ansiktsgeometriens karakteristika ned til over hundre kriterier beskrevet ved en tallverdi, til sammen danner dette en nøkkel som identifiserer en person nøyaktig - det minner altså litt om hvordan man analyserer fingeravtrykk ved hjelp av datamaskinbaserte metoder. Systemet er blitt knyttet til videokamera som overvåker offentlige plasser, og vil da varsle hvis en ettersøkt person blir gjenkjent. Etter terrorangrepet 11.9.2001 ser mange et bidrag til løsning av sikkerhetsproblemer i slike systemer - vi har fått et nytt vannskille i vår vurdering av forholdet mellom overvåking og personvern.

Elektroniske spor er altså forholdsvis nye i forhold til praktisk bruk. Når det gjelder personopplysninger, har vi ofte sterke sosiale og etiske normer som støtter de rettslige reglene for utnyttelse av dem: Vi titter ikke inn gjennom vinduer, vi forteller ikke uten videre til andre hva en venn har sagt i fortrolighet. Men holdningene til elektroniske spor har ennå ikke fått tid til å danne seg. Sammen med en sterk teknologisk utvikling som gjør bruken av slike spor nyttige på så mange områder, krever dette og garanterer for en rettspolitisk diskusjon de nærmeste årene.