Det å stenge noen ute fra vennegruppen får negative følger for den som utsettes for det, men også for den som etter påvirkning eller tvang fra andre, stenger noen ute. Det viser et eksperiment utført av psykologen Nicole Legate og hennes medarbeidere, som ble publisert i Psychological Science.

Det viser seg at det står enda mer på spill for den som utfører udåden.

Vi vil egentlig ikke skade hverandre

Mennesker, som de sosiale vesener vi er, ønsker ikke å skade andre, med mindre det foreligger en virkelig trussel eller at det er andre rettmessige grunner til å gjøre det. Først når noen gjør hærverk ved å koble ut bremsene på sykkelen vår eller omtaler oss eller gode venner av oss med stygge ord og uttrykk, kan vi finne på å være slemme tilbake, ifølge et eksperiment utført av Sheldon Solomon og hans kolleger i 1991.

Mye tyder på at mennesker til vanlig ikke er innstilt på å plage eller såre hverandre, men at vi snarere prøver å unngå denne type handlinger. Og godt er vel det.

Men, unntak finnes likevel. For i tidligere psykologiske eksperimenter har forskere kommet frem til resultater som setter perspektiv til og gir et større bilde av hvordan virkeligheten er. Blant annet kom forskeren Stanley Milgram i 1963 frem til at mennesker kan være villige til å påføre andre skade ved at vi adlyder eller oppfyller forventninger fra andre som fremstår som viktige personer for oss, såkalte autoriteter.

Når vi får en «befaling» om å plage andre fra noen med spesiell innflytelse eller makt over oss, enten det er en sjef på en arbeidsplass eller en kamerat som har en sterk posisjon i venneflokken, da kan det være at vi opptrer føyelig og at vi gjør som vi blir befalt. På fagspråk kalles disse innflytelsesrike personene gjerne for «betydelige andre». 

Den som skader andre blir også skadet

Det er Nicole Legates undersøkelse kommer inn. For dette handler også om uheldige konsekvenser for den som adlyder ordre og løper ærend for andre, ved at de på ordre fra andre gir fra seg et nedlatende blikk og kommer med syrlige kommentarer til medelever i klassen eller på skolen.

Eksperimentet viser overraskende nok at den som utfører udåden får en liknende negativ følelsesreaksjon som den som settes i fare for å bli utestengt fra fellesskapet. Det er altså det psykologiske relasjonsbehovet, eller evnen til å knytte til seg venner som tappes for innhold. De fleste av oss har nok erfart at det kan kjennes på kroppen når vi ikke blir invitert i et selskap mens «alle andre» blir invitert eller at vi blir utelatt når resten av gjengen drar på kino.

Eksperimentet viste også en annen følelsesreaksjon, som tyder på at den som adlyder ordre og plager andre, i tillegg til å miste noe av sin evne til å fungere i et fellesskap, også fikk redusert sine autonome ferdigheter. Evnen til å si ifra og å gjøre egne reflekterte valg ble redusert eller «tappet» for energi ifølge forskerne. Det kanskje mest uventede var at dette «autonomitapet» ble vurdert for å være større enn for den som ble prøvd utestengt fra vennegjengen.

Lærer fra foreldre og samfunn

Forskerne viser også til at utestengning og mobbing ofte kan skje som følge av at foreldre eller omgivelsene for øvrig gir uttrykk for forutinntatte holdninger eller ved forhåndsdømming av andre mennesker. Denne type holdninger hos voksne kan oppmuntre barn og unge til mobbing og utestenging av jevnaldrende. Og som resultatene fra Legates eksperiment viser, kan den som utfører handlingen, selv få betydelige følelsesmessige plager av å krenke andre – ikke minst ved å tape evne og styrke til å gjøre egne valg og det å kunne stå opp og si ifra om sine behov og meninger.

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Siri Gullestad er inne på noe av det samme når hun tar til orde for at menneskers evne til å være modig og si ifra om sine behov – kan være en skjør innretning og som trenger næring over tid for å kunne fungere godt .

Det virker dermed klart at foreldre, lærere og andre voksne har et særlig ansvar for å lytte når barn og unge gir uttrykk for sine meninger og behov: voksne må oppmuntre unge mennesker til å vise selvstendighet, og like viktig – å gjenkjenne og gi sin anerkjennelse til dette når det skjer.

Noen nyere forskningsstudier har på sin side vist at den som leder an i mobbing og utestengelse av andre i det lange løp kan innkassere helsemessige gevinster på vegne av seg selv. Blant annet har en langtidsstudie fra 2014 vist resultater som underbygger dette. Selv om det høres urettferdig ut at noen kan sko seg på andres ulykke er dette trolig også en del av det virkelighetsbildet som vi må forholde oss til.

Skolemyndighetene må se det psykologiske

Edward Deci og Richard Ryan er psykologene bak Selvbestemmelsesteorien. Dehar siden åttitallet forsket på elevers autonomi, kompetanse og relasjoner som motivasjonsfaktorer i skolen. Også den kjente psykologen og pedagogen Albert Bandura påpeker at elevers selvtillit er en avgjørende faktor for å lykkes i skolen.

Skolemyndighetene bør etter mitt syn se nærmere på om den generelle pedagogisk-psykologiske kompetansen er tilstrekkelig til stede og anerkjent i norsk skole.

Du sårer både deg selv og andre hvis du lar deg påvirke til å krenke medelever. Du mister sannsynligvis også noe av din selvstendighet og evne til å ivareta egne behov. Foreldre og skoler bør i større grad legge til rette for økt elevinnflytelse ved å lytte til barn og unges meninger og behov. Da vil også mobberen få mindre handlingsrom til å sko seg på andres ulykke.