Forskning.no skriver i en artikkel den 19.10 om våre høringsinnspill til Stortinget sommeren 2016 om Meld. St. 21 at «disse forskerne, som ikke forsker på ulv» er «blitt brukt av organisasjoner og stortingspolitikere som er ulvemotstandere». Forskning.no antyder med dette at vi uttaler oss på vegne av andre, og ikke basert på eksisterende fakta.

• Les hele saken her: Hvor kommer egentlig ulven fra?

Ettersom det her er snakk om informasjon gitt til vår lovgivende forsamling er dette ganske alvorlige beskyldninger. Omtalen er åpenbart egnet til å skade vårt omdømme. Enn videre undergraves tilliten og handlingsrommet til de folkevalgte politikere som velger å engasjere seg i saken videre.

Forskning.no viser riktignok til en artikkel i Morgenbladet, med tittelen «Ulvetider i forskningen». Også Morgenbladet går ganske langt i å antyde at det er noe kontroversielt i at vi uttaler oss, men så langt som til forskning.no sin formulering går denne avisen definitivt ikke.

Jakt er ikke nødvendigvis et onde

Det er skuffende at forskning.no ikke setter seg bedre inn i denne saken, men fremstiller det som om vi uttaler oss mot bedre vitende.

Våre høringsinnspill er basert på Bern-konvensjonens tekst om aksept ved re-introduksjon av arter, Naturmangfoldlovens ordlyd, publikasjoner i vitenskapelige tidsskrift med refereeordning, og generell kunnskap om prinsippene for bevaring av genetisk variasjon i populasjoner med smal avlsbase. Det siste er for øvrig et område innen genetisk forskning som undertegnede Torstein Steines institutt ved NMBU er verdensledende på.

Her ble det gjort et poeng av at å ta ut avkom av opprinnelige «founders» kan være vel så viktig som å få inn nye individer, når det gjelder å bevare genetisk diversitet. Jakt er med andre ord ikke nødvendigvis et onde for en viltstamme, selv om den er fåtallig.

Mange betenkelige sider med medias dekning

Et annet poeng som etter vår mening er underkommunisert er at man her ikke bevarer en opprinnelig stedegen bestand, men noe ganske annet, udefinerbart, og i hvert fall delvis menneskeskapt. Hva dette gjør med både juridiske, etiske og bevaringsbiologiske «forpliktelser» er etter vår mening for lite diskutert.

Begrepet stedegen stamme er av gode grunner sentralt i alle andre områder av naturforvaltningen enn hva gjelder nettopp arten ulv. Media, inklusive forskning.no, sin dekning her har flere betenkelige sider.

Ett av mange viktige forhold man ikke får med seg er at utredningen fra Allendorf et al. (Professor Fred W. Allendorf og to kolleger har på oppdrag fra Miljødirektoratet gjort en gjennomgang av tilgjengelig forskning på den norske ulvens genetikk, red. anm.) overhodet ikke har noe med Stortingsvedtaket å gjøre. Det er et påfunn fra Miljødirektoratet, som egentlig bare trenerer og tåkelegger de undersøkelsene på helgenom-nivå (en full DNA-kartlegging) som Stortinget bestiller i sitt vedtak nr 773 fra sommeren 2016. Disse forfatterne utelater også helt å nevne eksistensen av studier som ikke støtter deres konklusjon, inklusive en artikkel som er spesifikt nevnt som sentral i oppdragsbrevet fra direktoratet.

Vi kommer til å komme tilbake til forskning.no med en fullstendig litteraturgjennomgang som vi forventer at blir publisert. Der vil vi også forklare litt mer om hvorfor forskere som ikke er ulveforskere i blant kan finne på å interessere seg for ulveforskning.

Hvem er det egentlig som blir brukt i ulvedebatten?

Ellers vil vi prinsipielt anføre følgende:

Flere later til å tro eller håpe at akademikere i universitetssektoren er pålagt å spørre universitetsledelsen eller andre om lov før de uttalelser seg i forskningsspørsmål.  Slik er det ikke på vårt universitet. Den akademiske friheten er ufravikelig.

Journalister spesielt sitter i glasshus når det gjelder å beskylde noen for å blande inn egne holdninger i sin rapportering.

Hvis vi er «brukt» i denne saken, hva skal man da si om forvaltningens forskere over en årrekke? Og for å ta det et skritt videre, hva med miljøorganisasjonene? Har det slått dem at det kanskje passer noen utmerket at de bruker sin tid på en bestand av ulv som holdes på et nøyaktig antall, nok til å skape konflikt, men aldri så mange at de ikke må betegnes som truet? Hvem bruker hvem, i et departement som i andre saker fremstår mer som opptatt av industrivern enn miljøvern?

Og fremfor alt, hvem tjener på at miljø-organisasjonene og norske småbrukere og jegere blir bitre fiender? En oppfordring til alle som leser her er å tenke en ekstra gang gjennom hva som egentlig foregår i denne debatten, og hvor vidtrekkende konsekvensene av re-etableringen av ulv faktisk er.