Oppmerksomheten omkring miljøspørsmål i tekstilbransjen øker. Det er derfor svært beklagelig når misvisende informasjon blir lett tilgjengelig på nett. Framtiden i våre hender (FIVH) bidrar gjennom sine velmente råd til dårligere klær og høyere miljøbelastning.

Går du inn på Framtiden i våre henders nettside og søker etter informasjon om hvordan du får et mindre miljøbelastende klesforbruk, lyser en figur med utslipp av CO₂ fra ulike fibre mot deg. Verstingen som troner øverst, er ull med 23,4 kilo per kilo plagg, mens en av de beste i klassen er polyester med ca. halvparten av CO₂-utslippet.

Slike beregninger bygger på en livssyklusanalyse (Life Cycle Assessment, LCA) der produksjonen – og i noen tilfeller bruken av ulike råvarer – tallfestes og vurderes. I slike analyser inngår ikke bare CO₂-utslipp, men en rekke ulike forhold som for eksempel vannforbruk, kjemikalier og arealutnyttelse. Tekstilfibrene er verstinger på hvert sitt felt. Å trekke fram CO₂ alene, gir derfor ikke noe helhetlig bilde.

Problematisk sammenligning

Å sammenlikne fibre på denne måten, er i seg selv problematisk. Når vi velger klær eller andre tekstiler, er det vesentlig å velge materialer som passer til det de skal brukes til og materialer som vi liker. Den største utfordringen innen klær og miljø er å få mengden ned og levetiden opp. Det gjøres ikke ved å velge fiber ut ifra deres CO₂-avtrykk. Selv om polyester er «bedre» enn bomull, er det liten grunn til å tro at et nytt polyester-sengetøy vil forbli i aktiv bruk særlig lenge.

Tabellen som FIVH viser, kan oppfattes feil fordi den lett kan lett forstås som en tabell som viser miljøbelastning totalt. Men den tar som nevnt ikke opp alle de ulike faktorene som avgjør miljøbelastningen fra tekstiler. For tiden pågår en viktig diskusjon om hvordan vi skal få bukt med den raskt voksende forurensningen av verdenshavene med mikroplast. Vask av syntetiske tekstiler er en av hovedkildene for slik mikroplast. Å argumentere for å endre klespraksisen fra ull til polyester uten at vi vet hvordan dette problemet skal løses, er uforsvarlig.

Glemmer folkehelsen

I Norge har vi det siste tiåret hatt en utvikling i klesvanene i form av økt bruk av ull i kroppsnære plagg for baby og småbarn, i tillegg til i forbindelse med friluftsliv og trening. Dette er svært heldig i et folkehelseperspektiv. Ullundertøyet bidrar til å gjøre det enklere og mer behagelig å være fysisk aktiv i dagliglivet, og det reduserer behovet for skift og klesvask. I norske barnehager hvor det legges mye vekt på lek utendørs, har ull gått en seiersgang. Vi tror ikke vi i fremtiden vil bli mindre opptatt av fysisk aktivitet ute, og FIVH kan gjennom lettvint stempling av ull bidra til dårligere påkledning av barn.  

Oppmerksomheten omkring bruken av norsk ull øker. Vi er nå inne i Vestlandets Ulluke, mens Ulldagen i Oslo var forrige uke. Vi har en sammenhengende verdikjede fra sauer og frem til gode klær i Norge. Økt oppmerksomhet mot lokale klær er viktig ikke bare fordi dette er klær som produserer under strenge miljøkrav, og transporteres mindre, men fordi de kan bidra til å øke forståelsen for klær og tekstilers verdi og egenskaper. Dette er et viktig poeng i prosjektet Krus, grønn vekst i hvitt gull gjennom lokalt forankrede verdikjeder, som vi jobber med. 

Det er stor politisk enighet om at vi må få til et grønt skifte. Dette skiftet handler blant annet om å komme vekk fra en ensidig oljebasert økonomi og over på fornybare, biobaserte råvarer. For tekstiler betyr det at de oljebaserte fibrene – som polyester og akryl – som i dag utgjør cirka 50 prosent av verdens fiberforbruk, må erstattes med naturfiber som ull og bomull, og ikke minst regenererte fiber som viskose basert på trevirke eller avfall. FIVH argumenterer ikke bare for dårligere klær for norske forbrukere, men også stikk i strid med hovedideene i det grønne skiftet.