Når man er så syk at man blir lagt inn på en intensivavdeling, skulle man tro at man får den mest effektive behandlingen som finnes. Men det kan man ikke være sikker på, for ofte er det ikke vitenskapelig belegg for virkningen.

– Behandlingen til sykeste pasientene er den som er dårligst dokumentert, sa professor Anders Perner fra Rigshospitalet da han nylig var på en konferanse om klinisk forskning arrangert av Det Strategiske Forskningsråd.

Ofte mangler det evidens for virkningen av de midlene man bruker mot en rekke akutte sykdommer. Årsaken er at det er for vanskelig å få lov til å teste dem i forsøk. Det hevdet flere forskere på konferansen, mange av dem med praktiske erfaringer fra slike forsøk.

Pasienter fikk dødelig medisin

Professor Anders Perner gjennomførte for et par år siden en oppsiktsvekkende studie, som viste at leger gjennom de siste 40 årene i god tro har brukt en dødelig metode til å behandle blodforgiftning.

– Pasienter med blodforgiftning får væsker som skal stabilisere blodkretsløpet, men vi visste ikke hvilken som virket best. Det ville vi undersøke med et blindt forsøk. Det viste seg at hver 13. pasient døde av nyresvikt og blødninger forårsaket av en av de mest brukte væskene, sier Perner.

Bare på danske intensivavdelinger legges det inn 3–4000 mennesker hvert år med blodforgiftning, og 1500 av dem dør.

Den danske studien ble publisert globalt, og væsken hydroksyetylstivelse (HES) er blitt forbudt i en lang rekke land.

Kliniske forsøk redder liv

– Slike store, kliniske forsøk er livsnødvendige, særlig for kritisk syke pasienter, men ofte blir de ikke gjennomført, blant annet fordi forskerne støter på en rekke etiske problemer, sa Perner.

En årsak til at det kan være vanskelig å gjennomføre kliniske forsøk med kritisk syke pasienter, er et vitenskapsetisk ideal om at forsøkspersoner skal kunne treffe en reflektert beslutning om å ville være med i forsøket.

Frivillig samtykke kan imidlertid være vanskelig å få fra en dødssyk pasient som kanskje er bevisstløs.

For forskerne kan det også være vanskelig å vurdere om en kritisk syk pasient skriver under av fri vilje eller fordi vedkommende er for svekket til å si nei.

Er en kritisk syk pasient habil?

Professor Hans Erik Bøtker fra Aarhus universitet sykehus møter dette dilemmaet daglig, for han forsker i akutt behandling av blodpropp. Gjennom kliniske forsøk med kritisk syke pasienter har han vært med på å påvise effekten av behandlingsmetoder som på 25 år har halvert antallet pasienter som dør etter en blodpropp.

– Resultatene våre viser at det lønner seg med klinisk forskning, også ved akutte tilfeller. Men det reiser selvfølgelig en rekke etiske spørsmål når man skal teste behandlingsmetoder på pasienter som har fått blodpropp, sa Bøtker.

– Det er jo lett å få en blodproppasient til å skrive under. Pasienten er redd for å dø, har smerter, er stresset og vil gjøre alt for å bli frisk. Men er vedkommende habil til å gi informert samtykke? spurte han retorisk.

Gjennom sine kliniske forsøk med akutt behandlingskrevende pasienter har Bøtker blant annet vært med på å påvise at ballongutvidelser som fjerner innsnevringer i kranspulsåren, kan redde tusenvis av liv. Ballongutvidelsene blir nå brukt over hele verden.

Kliniske forsøk med kritisk syke er mulig

Den Nationale Videnskabsetiske Komité har stilt opp en rekke regler som gjør at forskere i visse tilfeller kan teste behandlingsmetoder på pasienter som er så syke at de ikke er i stand til å gi samtykke.

– Det krever at forsøkene lever opp til en rekke andre etiske regler, forklarte Mette Hartlev, som er nestleder i Den Nationale Videnskabsetiske Komité.

Skal medføre minimal risiko

For å få lov til å lage forsøk med kritisk syke pasienter som ikke kan gi samtykke, skal forskerne skal blant annet kunne dokumentere at:

• Forsøket kan gjennomføres med minimal risiko og belastning for forsøkspersonen.
• Forsøket kan forbedre forsøkspersonens helse eller forbedre tilstanden for andre pasienter med den samme sykdommen.
• Det ikke finnes andre, mindre syke pasienter, som kan medvirke i forsøket
• Man ikke kan rekke å få samtykke fra forsøkspersonen eller pårørende uten at formålet med forskningen går tapt.

– Men det er selvfølgelig alltid en medisinsk vurdering og et dilemma forskeren står overfor, sa Hartlev.

Forskerne og de andre fagpersonene på konferansen i København diskuterte også hvordan samfunnet kan legge bedre til rette for disse utfordrende, men livsnødvendige forsøkene.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.