EUs generaladvokat mener patentering av stamceller er ulovlig, fordi det i praksis betyr å ta patent på livet. – Hele patentregimet må endres, mener norsk medisinsk etiker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)
Embryonale stamceller
- Når en sædcelle befrukter et egg, begynner celledelingen som til slutt skal føre til et nytt menneske.
- I de første celledelingene er delingen symmetrisk, det vil si at cellen gir to helt identiske celler. I denne perioden er cellene totipotente.
- En totipotent celle kan utvikle seg til å bli alle kroppens forskjellige celletyper – også morkakeceller, fosterveggceller og de andre som kreves for at liv skal kunne utvikle seg.
- Etter dette stadiet, er ikke celledelingen lenger helt symmetrisk. Da utvikles det som kalles en blastocyst, et stadium på veien mot foster.
- En blastocyst er som en ball med et hulrom i, og inne i denne ballen finnes celler som kalles indre cellemasse.
- Om man tar ut disse cellene, og dyrker de frem i laboratoriet, får man det som kalles embryonale stamceller.
- Embryonale stamceller er pluripotente. Det betyr at de kan utvikle seg til å bli alle kroppens om lag 220 forskjellige spesialiserte celler, men ikke morkake og de andre reproduktive cellene som trengs i en fullverdig embryoutvikling.
- Totipotente celler kan altså bli et nytt liv, mens pluripotente ikke kan det.
Kilde: J.E. Brinchmann
Yves Bot, en av EUs generaladvokater, kom nylig med forslag til uttalelse i en pågående sak mellom Greenpeace og forskeren Oliver Brüstle ved Bonn universitet i Tyskland.
Brüstle søkte i 1997 patent på en medisinsk metode som benytter seg av embryonale stamceller fra mennesker. Greenpeace mente en slik patentering ville være uetisk, fordi det i praksis vil bety at Brüstle tar patent på en del av det menneskelige liv.
Organisasjonen klaget derfor saken inn for tyske domstoler, som igjen ba om en uttalelse fra EU-domstolen.
Bots forslag konkluderer nå svært restriktivt, og åpner kun for patentering av slike metoder i svært spesielle tilfeller, der bruken av stamcellene ikke på noen måte endrer eller tilintetgjør embryoet.
Grunntanken er at det ikke skal være mulig å ta patent - altså tjene penger - på medisinske metoder som ødelegger noe som kunne blitt liv.
– Dette er verst mulig utfall, sier Brüstle til Nature.
– Om vi ikke får lov til å beskytte våre oppfinnelser, kommer vi til å tape i den internasjonale konkurransen om å lage nye behandlingsmetoder, mener han.
Veldig begrenset adgang til patentering
Bot skriver i sin utalelse at det ikke er lov å ta patent på metoder som benytter seg av såkalte totipotente embryonale stamceller.
Det er stamceller som fortsatt kan utvikle seg til å bli fostre, dersom de settes inn i en livmor (se faktaboks).
Heller ikke for pluripotente celler – celler som ikke kan bli mennesker, men som kan utvikle seg til å bli stort sett alle de andre 220 forskjellige celletypene – er det fritt frem.
Der skriver Bot at det kun skal være mulig å ta patent på metoden dersom den ikke går på bekostning av et foster. Dersom metodikken krever at det som kunne blitt et foster tilintetgjøres eller endres, er det altså ikke mulig å ta patent på den.
I og med at pluripotente celler må hentes ut fra blastocyster, et stadium i fosterutviklingen, vil det være svært få tilfeller der uthentingen faktisk ikke endrer eller skader fosteret.
Oversikt over stamceller på de forskjellige stadiene av fosterutvikling (Illustrasjon: Mike Jones/Wikimedia Creative Commons)
Rammer ikke nødvendigvis selve forskningen
Jan E. Brinchmann er lege og forsker ved Stamcellesenteret ved Oslo Universitetssykehus. Han er ikke sikker på om et patentforbud vil ramme selve stamcelleforskningen spesielt hardt.
– Det aller meste av stamcelleforskning foregår så vidt jeg vet ved hjelp av offentlige midler, sier han.
Annonse
I mange legemiddelfirmaer vil muligheten til å utvikle kommersielle produkter eller teknikker man kan ta patent på, og på den måten skape inntekter, være helt sentral for om forskningen får nok midler til å fortsette.
Ifølge Brinchmann er det meste av stamcelleforskning imidlertid mer lik grunnforskning, altså grunnleggende undersøkelser av for eksempel cellebiologien eller muligheter for å dyrke frem forskjellige typer celler.
– Det langsiktige målet er gjerne å se om cellene vil kunne brukes for å hjelpe pasienter, men forskningen er som regel ikke direkte rettet mot legemiddelutvikling. Derfor er den også vanligvis finansiert enten gjennom private donasjoner eller fra det offentlige, forteller han.
Brinchmann kan derfor ikke se at et slikt europeisk patentforbud vil kunne ramme fagfeltet hardt.
– Når Brüstle sier at dette er det verst tenkelig resultat, så betyr det kanskje at det er ille for hans private økonomi, i den grad forskningen ikke vil kunne generere penger.
– Men jeg sliter med å se hvordan dette skal kunne være så negativt for forskningsvirksomheten som en helhet, sier han.
– “Patent på livet” er avledningsmanøver
– Det at generaladvokaten sier nei til denne typen patentering, er et symptom på at hele patentregimet for bioteknologi og stamcelleforskning er gått ut på dato, mener Jan Helge Solbakk.
Han er professor ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og leder for tiden the International Society of Stem Cell Research’s Ethics and Public Policy Committee. Solbakk mener debatten om å ta ”patent på livet” er et retorisk grep. Hovedspørsmålet her er økonomisk:
"Jan Helge Solbakk (Foto: Ingrid Spilde)"
– Dette koker ned til penger – det er enorme forventninger til inntjening på dette feltet, og patentregimet handler først og fremst om hvordan økonomisk gevinst fra denne typen forskning skal fordeles.
Solbakk mener vi må bort fra den politiske retorikken:
Annonse
– Dersom det er etisk forsvarlig at forskere kan bli millionærer på å drive bioteknologisk forskning, så blir det dobbeltmoralsk å si at det ikke kan være noen økonomiske insentiver eller gevinster for donorer som leverer det biologiske materialet, sier han.
Ikke oppfinnelse, men oppdagelse
Patentmulighetene som finnes innen bioteknologisk forskning i dag er overført fra patentregimet som gjaldt ved mekaniske oppfinnelser, som for eksempel lyspærer.
Men Solbakk peker på at forholdet mellom oppfinnelse og oppdagelse er helt annerledes i bioteknologien:
– Ta for eksempel en gensekvensering av en plante, som fører til at noen tar patent på et virkestoff i denne planten. Dette er jo ikke en oppfinnelse, det er en oppdagelse, og da kan ikke forskeren være den eneste som nyter godt av resultatene.
I Norge er det ikke lov å honorere kvinner eller par som donerer embryoene de har til overs etter assistert befruktning til forskningen. En del andre land tillater slik honorering, forteller Solbakk, men heller ikke der har donorene noen økonomiske rettigheter etter at de har overlevert embryoene.
– Vi må få til et system der også donoren blir sett på som en aktør i forskningsprosessen, enten det er opphavslandet til planten eller paret som donerer eggene sine til stamcelleforskningen, sier Solbakk.
Riktig avgjørelse, men ikke på grunn av etikken
Saken skal fortsatt behandles i selve EU-domstolen, og deres endelige avgjørelse forventes å komme i løpet av et par måneder.
Det finnes ingen statistikk over hvor ofte generaladvokatens forslag sammenfaller med domstolens uttalelser.
For Solbakk er dette en riktig avgjørelse – men ikke fordi patentering av humane embryonale stamcelle er spesielt problematisk, etisk sett.
Annonse
– De spesielle etiske problemene som knytter seg til forskning på befruktede egg og menneskelige embryonale stamceller vil for mange være like store, uansett hvilket patentregime man lander på, påpeker han.
– Men det nåværende patentregimet er uegnet for alle former for bioteknologisk forskning som innebærer forskning på liv, uansett om det er snakk om mikrorganismer, planter, laverestående dyr eller pattedyr, inkludert mennesker.
– Jeg er enig med generaldirektørens nei, fordi slikt nei kan sette i gang den sentrale debatten, nemlig om hvordan man skal fordele økonomisk gevinst fra slik forskning mellom de ulike aktørene i forskningsprosessen - inkludert donorene av det levende materialet det forskes på, avslutter han.
