Inger Hohler underviser ved reseptarutdanningen ved avdelingen for helsefag ved Høgskolen i Oslo. Hun jobber med å utdanne apotekpersonale, men romersk medisin er en interesse hun dyrker ved siden av. Nå har Hohler og noen kolleger laget et romersk plaster.

Antiseptisk

Når du kjøper et plaster i butikken, ser du at den har en pute du skal legge mot selve såret. Denne puten er antiseptisk, det vil si at den er bakteriedrepende. Det virker kanskje som et lite - men betydningsfullt - tegn på at legevitenskapen har kommet langt, men antiseptiske plaster er en svært gammel idé.

Romeren Celsus, som levde rundt begynnelsen av vår tidsregning, skrev at “for å fremme dannelse av verk finnes det ikke noe bedre enn det plasteret grekerne kaller tetrapharmacon”.

Plasteret Celsus skrev om bestod av et bind laget av lin, påsmurt en tykk salve blandet av bivoks, bek, harpiks og oksetalg. Når forskerne fra Høgskolen i Oslo skulle gjenskape plasteret, måtte de imidlertid bytte ut oksetalgen med talg fra får. Slike okseprodukter er nemlig vanskelige å få tak i etter at kugalskapen rammet Europa.

Celsus’ plaster virker, det. Flere av stoffene i plastersalven er nemlig kjent for sin antibakterielle virkning.

Gammeldags helsebot

En steril kompress påsmurt tetrapharmacon-salve hindrer bakterier i å slippe til, og hemmer veksten til bakterier som allerede er i såret. Salven hindrer dessuten såret i å tørke ut, og linbandasjen i å henge fast i såret.

Men vi snakker tross alt om en ganske gammel helsebot, og det er ikke til å stikke under en stol at legemiddelindustrien har kommet seg litt videre på 2 000 år. Så selv om plasteret kan hindre et rent sår i å bli betent, klarer det ikke å knekke bakterier i et sår som er skittent, og dermed kan bli infisert. I slike tilfeller kan tvert om det fuktige og varme miljøet plasteret skaper bli en ypperlig yngleplass for ymse basillusker.

At sykdommer forårsakes av bakterier, er en forholdsvis ny oppdagelse. Men bakteriedrepende midler har vært brukt av mennesket i uminnelige tider. Gjerne har de vært en del av kostholdet, siden mange kryddere og urter er antiseptiske.

Honning på blå resept?

Nettopp dette med kosthold er et stikkord, siden mange av oldtidens sårmidler nettopp var stoffer man brukte for å gjøre matvarer mer holdbare. Honning, salt, harpiks, vin, eddik og krydder. Eller stoffer som gjorde at skinn holdt seg lenger, slik som tjære, fett, terpentin, garvestoffer eller metallsalter. Dessverre var ikke alltid sårmidlene like effektive, og inneholdt derfor gjerne også stoffer som rosenolje, for å overdøve lukten av et sår som holdt på å råtne. Rosenolje er forresten antiseptisk også.

Hvis du vil prøve å lage plaster selv, holder Høgskolen en stand på Universitetsplassen i Oslo under Forskningsdagene den 19. og 20. september.

Til slutt en liten advarsel: Selv om romerplasteret har en viss virkning, og du i noe fall neppe tar din død med av å prøve det, er det slett ikke å anbefale at du bruker det som legemiddel selv. Moderne sårsalver er langt bedre, og menneskene som lager dem er langt flinkere til å lage legemidler enn du noensinne vil bli.