På midten av 1980-tallet hevdet en amerikansk kjemiker at vampyrer egentlig led av en sjelden sykdom. Pressen satte villig tennene i saken. Dessverre var den altfor god til å være sann.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
30. mai 1985 la kjemikeren David Dolphin frem en fascinerende tese for the American Association for the Advancement of Science. Han pekte på en rekke paralleller mellom vampyri og porfyri, en gruppe temmelig sjeldne sykdommer som vanligvis er arvelige.
Vampyrisme som smertelindring
Blant symptomene for noen av disse sykdommene er ekstrem sensitivitet for lys, såkalt fotosensitivitet. Ifølge Dolphin kunne noen av symptomene lindres ved å sprøyte heme inn i kroppen. Og heme er en viktig bestanddel i blod ?
"David Dolphin slang fram en ide. Den var feil, men vi blir ikke kvitt den."
I middelalderen - og lenge etter det, for den saks skyld - var ikke injeksjoner av blod mulig. Altså - spekulerte Dolphin - måtte personer på jakt etter stoffet få det annet sted fra. Og Dolphin hadde svaret: “Det er vår antagelse at bloddrikkende vampyrer i virkeligheten var ofre for porfyri som forsøkte å lindre symptomene på sin smertefulle lidelse,” fastslo han. Og dermed var sirkuset i gang.
Antagelig hadde ikke Dolphin regnet med et slikt oppstyr. Han hadde neppe ventet at pressen skulle gå av skaftet. Men det gjorde den. Bleke mennesker som ikke tålte lys og måtte ha blod! Endelig - en vitenskapelig forklaring på vampyri. Yes! Flere TV-programmer tok opp teorien og det ble skrevet kilometervis med avisartikler - gjerne illustrert med bilder av Bela Lugosi eller en annen kjent filmvampyr i ferd med å sette tennene i en liten - helst kvinnelig - lekkerbisken.
Noen små svakheter
Det kunne ikke vare. Det var flere grunnleggende svakheter ved Dolphins tese. For det første: Forestillingen om at vampyrer ikke tåler dagslys dukker ikke opp før på 1900-tallet, nærmere bestemt i den tyske filmen Nosferatu, Eine Symphonie des Grauens fra 1922, og det er et rent populærkulturelt motiv. Antagelig er det hentet fra tyske trollforestillinger. For det annet har heme liten virkning på den porfyrivarianten som innebærer størst fotosensitivitet, Congenital erytropoietisk porfyri (CEP, også kjent som Gunthers sykdom). CEP-lidende kan likevel ha nytte av blodoverføringer, fordi det reduserer pasientens egen produksjon av røde blodlegemer.
For det tredje var det ingen i middelalderen som visste at porfyri var en blodrelatert lidelse. Det fant man ikke ut før i begynnelsen av det 20. århundre. Sykdommen medfører ikke noen tørst etter blod, så datidens porfyrikere kunne ikke vite at de ville ha godt av å ta en slurk av naboen. Ikke at de ville hatt det.
Uansett om pasienten trenger heme eller, som i tilfellet CEP, røde blodlegemer, er det ingen hjelp i å drikke blod. Da vil det bare brytes ned i tarmen og forsvinne ut av kroppen. For å komme inn i blodbanen, som det må hvis det skal ha noen virkning på symptomene, må det gis intravenøst. Dolphins tese er med andre ord ikke annet enn grunnløse spekulasjoner.
Blodsugende lik
Utover at Dolphins medisinske kunnskap ikke strakk til, er det en annen svakhet ved hans tese. I sin iver etter å trekke paralleller overser Dolphin det aller, aller viktigste trekket ved den tradisjonelle vampyren: Den er død. Vampyrrapporter og -sagn beskriver rødsprengte, oppblåste lik som stiger opp av bakken og sprer epidemier. At vampyrer skulle være bleke, som Dolphin bruker som argument for sin påstand (de kan jo ikke være ute i solen hvis de ikke tåler lys), er et motiv som har sitt opphav i litteraturen, ikke i tradisjonen.
Tradisjonelle vampyrer minner i det hele tatt ikke mye om porfyri-pasienter. De siste var da heller ikke særlig begeistret for Dolphins påstand. Den amerikanske folkoristen Norine Dresser har gjort en studie av porfyri-lidendes reaksjoner og fant at mange hadde fått store problemer med å takle venners, naboers og selv ektefellers reaksjoner. Flere opplevde at venner eller ektefeller plutselig ble redde for dem. Hadde de i årevis omgått, eller rent ut delt seng med, en vampyr? En rekke porfyrikere fikk alvorlige psykiske problemer i etterkant av presseoppslagene.
Og påstanden om en sammenheng har aldri gått sin vei, til tross for at Dolpins tese er behørig diskreditert. Jeg holder tidvis foredrag om vampyren, og spørsmålet om det ikke var en eller annen sykdom som var forklaringen på vampyri dukker nesten alltid opp fra salen. En forespørsel hos Norsk Kompetansesenter for Porfyrisykdommer på Haukeland sykehus tyder dog på at forestillingen er forholdsvis lite kjent blant norske porfyri-pasienter.
Vampyrens århundre
1900-tallet er vampyrens århundre. Begge de to foregående århundrene har sine vampyrer, 1700-tallets er tradisjonelle, 1800-tallets er litterære. 1900-tallets vampyr derimot, er noe mer, den er et ikon, en av århundrets fremste populærkulturelle stereotyper.
Sammen med cowboyen, superhelten, sjørøveren og de to detektivene (den trivelige viktorianske og den hardkokte) er bildet av vampyren et av de som har festet seg klarest på århundrets netthinne. Alle vet hvordan en vampyr ser ut: Tynn og blek, iført slengkappe, med spisse tenner, høye viker og med sterke reaksjoner på hvitløk, sollys og kors. At vampyren har en lang forhistorie og at denne historiske vampyren ser ut mer eller mindre som Bram Stokers Dracula er en veletablert sannhet i vår populærkulturelle bevissthet.
Det var denne vampyren Dolphin hadde i tankene da han presenterte sin tese. Han fant rett nok paralleller mellom porfyri-pasienter og vampyrer, men det var med litteraturens, ikke tradisjonens, vampyr. David Dolphin hadde med andre ord presentert en tese som kunne forklare vampyrforestillingens oppkomst, gitt at tradisjonelle vampyrer hadde lignet på litteraturens.
Det gjør de ikke - men fordi pressen elsker en god historie og fordi en uforsiktig vitenskapsmann ikke forholdt seg så kritisk til sine spekulasjoner som han burde, ble en pasientgruppe gjort til underholdningsfenomen. Det hadde de ikke fortjent.
