En kvinne blir utsatt for en voldtekt, og bringes til overgrepsmottaket ved Oslo kommunes legevakt.

Der får hun medisinsk hjelp, og blir tatt vare på. I tillegg gjør mottaket rettsmedisinsk arbeid: De samler biologiske sporbevis, gjør medisinske undersøkelser og dokumenterer skader gjennom tekst, tegninger og foto.

Deretter må kvinnen bestemme seg for om hun vil anmelde overgrepet til politiet. Men selv når hun velger å gå til anmeldelse er det ikke alltid politiet velger å hente inn dokumentasjonen fra overgrepsmottaket og bruke dette i etterforskningen.

I sin doktorgrad i medisin har overlege Helle Nesvold sett på hele saksforløpet, fra den overgrepsutsatte kommer til mottaket, til anmeldelse hos politiet, fram til saken havner i retten og hvorvidt det blir en fellende dom. I studien har hun tatt for seg alle saker ved mottaket fra årene 1996 og 1999.

– Det kan ha betydning for det rettslige utfallet av saken at politiet henter ut dokumentasjonen fra mottaket, sier Nesvold.

Hun delte alle de anmeldte sakene i to grupper: En gruppe for de sakene der politiet hadde innhentet rettsmedisinsk dokumentasjon, og en gruppe der de ikke gjorde det.

– I den første gruppa ble det rettssak i langt flere saker, og 22 prosent av sakene fikk fellende dom, i den andre gruppa førte bare seks prosent til fellende dom.

– De som kommer tidlig, anmelder gjerne raskt. Da får man både sikret biologiske spor på best mulig måte, og politiet gjør oftere åstedsundersøkelser og kan ha flere vitner å intervjue. Dermed blir det større sannsynlighet for fellende dom, sier Nesvold.

Blant de som kom raskt til mottaket etter hendelsen, var det flere som anmeldte til politiet enn blant de som kom senere til mottaket, ifølge Nesvold. Av de 354 sakene fra årene 1996 og 1999 ved overgrepsmottaket i Oslo, ble 180 saker politianmeldt.

Men blant de som velger å gå til anmeldelse er det flere faktorer som avgjør om politiet bruker dokumentasjonen fra mottaket.

Inkonsekvent koding

Politiet hentet rettsmedisinske dokumenter i 84 prosent av de anmeldte tilfellene der slik informasjon var tilgjengelig. De analyserte biologisk spormateriale i kun halvparten av tilfellene der det var tilgjengelig.

– Her er det viktig å legge til at man ikke hadde DNA-registre på den tiden jeg har hentet sakene fra, slik at det hadde lite hensikt å analysere biologiske spor hvis gjerningspersonen var ukjent. Med dagens etablerte DNA-registre vil derfor situasjonen være helt annerledes, sier Nesvold.

Hun undersøkte i hvilke tilfeller politiet valgte å bestille skadedokumentasjon og sporanalyser, og fant at flere faktorer hadde betydning for dette.

For det første var måten politiet kodet forbrytelsen på avgjørende. Dersom den ikke var kodet som voldtekt var det mindre sannsynlig at politiet hentet inn skadedokumentasjon eller bestilte sporanalyser.

– Politiet opererer med en hovedkode i registeret sitt, men dersom de tar ut tiltale i en sak kan de ha flere tiltalepunkter etter flere paragrafer.

Nesvold har sett på hovedkoden i sakene. I en tredjedel av de sakene der politiet ikke hadde kodet saken som voldtekt, hadde den fornærmede beskrevet et overgrep som innebar penetrasjon, men saken ble kodet for eksempel som seksuell omgang/handling med barn under 16 år, eller som utnyttelse av stilling.

– Kodingen til politiet virket inkonsekvent i forhold til den utsattes beskrivelse til oss. Derfor bør ikke kodingen være et kriterium for bruk av materialet, sier Nesvold.

Hun legger til at det å analysere spormateriale i flere saker, også forsøk på voldtekt, kan være hensiktsmessig i forhold til etterforskningen av serieovergripere fordi man ofte ser at disse utfører ulike type handlinger mot sine ulike typer ofre.

Budsjettspørsmål

For det andre viser Nesvolds undersøkelse at dersom anmeldelsen kom i løpet av de siste fire månedene i kalenderåret, var det mindre sannsynlighet for at politiet bestilte dokumentasjon og analyser.

– Antakelig er dette et budsjettspørsmål, siden det enkelte politikammer måtte betale for å innhente materialet.

– Denne situasjonen er delvis bedret de siste årene, ettersom analyse av biologisk spormateriale som DNA går av en sentral pott. Men det enkelte politikammer må fortsatt betale for innhenting av skadedokumentasjon.

Et tredje funn i Nesvolds gjennomgang viste at det var mindre sannsynlig at politiet innhentet skadedokumentasjonen dersom det var mistanke om at den fornærmede hadde et rusproblem.

Til slutt viste studien også at dersom den fornærmede var under 20 år, var det mer sannsynlig at politiet bestilte sporanalyse.

– Jeg mener at politiet kunne gjort en systematisk innhenting av alt tilgjengelig bevismateriale fra mottaket i de sakene der den undersøkte ga tillatelse til det. I løpet av saksgangen fram til rettssak eller henleggelse av saken, vurderer politi og påtalemyndighet saken og etterforskningstiltak ut fra foreliggende bevis, troverdighet og sjanser for domfellelse.

– Annen forskningslitteratur påpeker hvordan denne vurderingen er basert på skjønn, og at den ofte er påvirket av myter og stereotyper. I en slik sammenheng kan dokumentasjonen fra overgrepsmottaket være viktig, sier Nesvold.

Hun legger til at dette også er viktig i et menneskerettighetsperspektiv, der den fornærmede har krav på å få det anmeldte saksforhold grundig belyst, uten en vurdering av sjansene for dom. I tillegg har god etterforskning også betydning for spørsmålet om voldsskadeerstatning, som ikke nødvendigvis henger sammen med fellende dom.