Halvparten av all klinisk forskning blir aldri publisert. I Aftenposten kalte nettopp den kjente britiske legen Ben Goldacre den upubliserte forskningen «en kreft i kjernen av evidensbasert medisin».

I dag møtte 31 norske organisasjoner og institusjoner Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen med krav om at «alle [kliniske] studier, tidligere og nåværende bør registreres, og de fullstendige metodene og resultatene bør rapporteres.»

Forventingen er at dette hensyntas når våre folkevalgte nå skal revidere både Forskningsetikkloven og sine egne partiprogram.

Så langt tyder uttalelsene fra sentrale politikere på at de ikke helt forstår en av de aller største utfordringene helseforskningen står overfor.

Det kan være gode grunner til at resultatene fra en klinisk studie ikke blir publisert, sier statssekretær Bjørn Haugstad til forskning.no og mener at dårlig kvalitet på studien kan være en slik grunn.

Forskningspolitisk talsperson for Ap, Marianne Aasen, er enda tydeligere og sier til samme nettsted at “Forskeren må vurdere om han må kaste seg over et nytt prosjekt og ikke prioriterer å publisere det forrige akkurat da”

I Helse- og omsorgsdepartementet har statssekretær Anne Grethe Erlandsen uttalt at “Jeg har ikke tro på å lage flere kontrollsystemer” før hun fortsetter med at “Vi må jobbe med kulturen, å framheve at det er grunn til å være stolt når man publiserer, framfor å si at dette er et krav.”

Om de er sitert rett vitner det om bekymringsverdig dårlig forståelse av hva helseforskning er og hvordan den bedrives.

Med bakgrunn i intervjuene er det nærliggende å anta at de, som mange andre, er mot kravet om at alle kliniske studier må publiseres fordi de mener at…

1. Vi allerede publiserer for mye dårlig forskning
2. Forskere selv er i stand til å vurdere hva som bør publiseres
3. Det er vanskelig å få publisert forskning
4. Kontrollsystemene vil føre til “mer byråkrati”

For mye dårlig forskning allerede

Jo, vi oversvømmes av dårlig, bortkastet helseforskning, men er løsningen på det problemet å gi forskerne fritak fra rapporteringskrav av resultatene sine? Vi vet at innrapporteringen av næringsdrivendes inntekt ofte holder “lav kvalitet”, men er løsningen å la dem selv velge om de vil rapportere eller ikke? Ville vi ha akseptert det?

Dårlig forskning er ikke et publiseringsproblem. Det er et finansieringsproblem. I all for stor grad finansieres forskning som de som finansierer, antakelig burde ha sett ikke ville gi tydelige svar, men løsningen er ikke å late som om det ikke skjedde.

Vi trenger at alle kliniske studier rapporteres for at vi skal ha muligheten til å ettergå det. Så kan andre vurdere kvaliteten. Slik det gjøres hver gang noen gjennomfører de viktige systematiske oversiktene av kunnskapsstatus.

Forskere vurderer best selv

Selvfølgelig kan forskere flest mye om hva som skiller god fra dårlig vitenskap. Det er noe av det de blir utdannet til. Men det finnes ingen objektive kriterier for hvordan man skal vurdere om en studie skal avsluttes og skrinlegges. Når disse gråsonene kombineres med de veldig mange personlige fordelene forskerne kan få av ikke å publisere, får vi problemene vi ser i dag.

Resultater som ikke løfter forskerkarrierer eller aksjekurser har en klar tendens til å være overrepresentert blant de studiene som tilfeldigvis ikke publiseres.

Det kan vi selvfølgelig ikke akseptere. Publiser alle resultatene, så kan de som skal oppsummere kunnskapsstatus selv vurdere kvaliteten.

Det er vanskelig å få publisert forskning

Forskere måles på hvor de publiserer forskningen sin. Desto høyere tidsskriftet er rangert, jo bedre. For å nå opp må forskeren også jobbe hardt med presentasjonen av funnene fra forskningen som er gjort. Det må skrives en innledning som setter forskningen i en kontekst og det må skrives en diskusjonsdel. Dette tar tid. Spesielt når manuset i tillegg skal gjennom en kritisk vurdering av fagfeller.

Men “publisering av metoder og resultat” betyr ikke “publisering i fagfellevurderte tidsskrift”. Publisering av metoder og resultat kan gjøres gratis i den internasjonale databasen ClinicalTrials.gov og har du gjort klinisk forskning i Norge skal du uansett rapportere hva du har gjort til Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK)

Det blir ikke (nødvendigvis) mer byråkrati

Det er en tilsynelatende utbredt misforståelse at kontroll av forskernes publiseringspraksis må bety mer byråkrati. Enda mer rapportering fra allerede rapporteringsutmattede forskere som egentlig bare vil forske. Men dette er informasjon de allerede er forpliktet til å dele. Når forskere skal gjennomføre kliniske studier i Norge, må man søke REK om godkjenning. Da må man, i detalj, beskrive nøyaktig hva man har tenkt å gjøre med hvem. På grunn av disse søknadene om godkjenning er det mulig å finne ut av hvor mange som deler resultatene sine. Og den siste undersøkelsen som ble gjort tyder på at problemet med upublisert forskning ikke er vesentlig mindre i Norge enn andre steder.

I tillegg krever i dag de fleste nasjonale forskningsfinansiører og -institusjoner at forskerne må også må registrere studiene i internasjonale databaser (som ClinicalTrials.gov) før de settes i gang - nettopp fordi det skal være mulig å finne ut av hva som skjedde med dem.

Dermed er både kravene og deler av kontrollsystemene på plass. Det mangler bare at noen faktisk sørger for å håndheve dem. For selv om REK også skal ha en sluttrapport fra forskningsprosjektene som har søkt om godkjenning, så håndheves ikke dette.

Og dersom det skulle vise seg at kontrollsystemet vokser, hva så? Er det ett sted innen forskning vi trenger kontrollsystemer, så er det her.

I dag kan institusjoner og forskere som har fått millionbevilgninger og som har gjennomført forskning på norske barn og voksne selv bestemme at ingen - ikke engang de som har stilt sin tid og sine kropper til disposisjon - skal få vite hva som skjedde.

Det fører i verste fall til dødsfall, ofte til dårligere helsetjenester og i beste fall til sløsing med dyrebare, offentlige midler.

Selvfølgelig burde vi få vite.

Selvfølgelig burde noen kontrollere.

Selvfølgelig burde det få konsekvenser om noen ikke deler.

Nå kan politikerne sørge for at bør blir til skal.