- Mediene spilte en helt avgjørende rolle i Ramin-Osmundsen-saken. Det var de som drev prosessen frem mot hennes fall, forteller Gunn Enli.

Hun er førsteamanuensis og medieforsker ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Sammen med medieforsker Gunhild Digernes Jakobsen har hun studert mediedekningen av Ramin-Osmundsen-saken i en ny rapport som publiseres i januar.

Dette er gjort på oppdrag for Rådet for anvendt medieforskning (RAM), som er et rådgivende organ for medietilsynet.

Spørsmål om moral

Likestillingsminister Ramin-Osmundsen trakk seg som barne- og likestillingsminister i vinter som en følge av saken om utnevnelsen av nytt barneombud.

Medieforskerne har undersøkte presseoppslag fra saken i  Stavanger Aftenblad, VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten.

- Hovedfokuset i de fleste oppslagene var spørsmålet om moral: løy hun eller ikke? At hun sammenblandet sin profesjonelle rolle som statsråd med et venninneforhold, ble satt under kritisk søkelys av pressen, sier Enli.

Forskeren understreker at saken begynte med at pressen stilte kritiske spørsmål til ansettelsen av nytt barneombud, noe som snart ble det en sak om påstått inhabilitet. På grunn av opposisjonspolitikerne krasse kritikk og medienes oppfølging av saken, utviklet saken seg til et spørsmål om moral. 

- Saken passer godt inn i en klassisk medieskandale hvor journalister slår hardt ned på moralske overtramp.  Her i Norden er vi mest opptatt av om politikerne snakker sant og at de ikke snyter på skatten. I anglo-amerikanske land ligger ofte fokuset mer på sex-skandaler og korrupsjonssaker, forteller Enli.  

Forskjell på aviser

Undersøkelsen viser at det var Stavanger Aftenblad som forsvarte Ramin-Osmundsen mest, både på nyhetsplass og kommentarplass.

- Avisen hadde heller ingen rolle med å drive saken frem. De refererte hovedsakelig til det andre aviser hadde skrevet, sier Enli.

Verst ut kommer VG, Dagsavisen og Dagbladet. Alle tre var relativt moraliserende og de slo veldig hardt ned på hennes lemfeldige omgang med sannheten.

De spådde hennes avgang før hun gikk av og de plasserte henne i en klassisk skandalehistorie. Hennes kledning i rødt ble tolket som tegn på trøbbel og løgnen ble sammenlignet med Clintons historie om Monika Lewinsky.

- Avisene plasserte saken raskt i en skandalekontekst, sier medeiforskeren.

Aftenposten inntok en mer moderat og avventende posisjon, de kom ikke med noen formaninger om at hun måtte gå.

Kvinne og minoritet

Medieforskerne fant dessuten at aspekter om kjønn og etnisitet lå som en undertekst i endel av oppslagene.

- Det er uvanlig at norsk presse trekker frem kjønn og minoritet som noe negativt. Tvert i mot er journalistene svært politisk korrekte.  Likevel så vi at begrepet kvinnenettverk ble benyttet fremfor et nøytralt nettverk. Vår tolkning er at et kvinnenettverk gir assosiasjoner som øker nyhetsverdien.

- I en annen sak kunne hun for eksempel omtales med fornavn mens statsministeren ble titulert med Stoltenberg. Dette kan for eksempel ikke forsvares ut i fra plassparende hensyn.

- Hennes venninneforhold ble også behørig drøftet i nyhetsartiklene.

Enli mener at det ligger noe kjønnet i måten vi anser venninner.

- Det har alltid vært knyttet mer dramatikk rundt venninneforhold. Her aner vi en potensiell catfight.

Regjeringen benyttet Ramin-Osmundsens minoritetsbakgrunn aktivt i lanseringen av henne som nytt statsråd, og dette ble det gjort et poeng av i de politiske kommentarene mot slutten av perioden.

- Stoltenbergs triumfkort var at hun var den første ministeren med minoritetsbakgrunn i regjeringen. Kommentarene antydet at Jens Stoltenberg forsvarte hennes lengre enn han ville gjort med andre statsråder. De stilte spørsmål om dette var snillisme fra Statsministerens side.

Ettertanke i pressen?

- Bør pressen skjerpe seg?

- Mediene har jo et samfunnsoppdrag om å avsløre maktmisbruk, og i denne saken gjorde de mye som man forventer av en kritisk presse. Likevel kan man spørre seg om mediene gikk for hardt ut.

Enli påpeker at Tore Tønne-saken skapte en selvransakelse i pressen.

- Nå har vi hatt tre store medieskandaler på rad som involverer tre kvinner (Gerd Liv Valla, Manuela Ramin-Osmundsen og Åslaug Haga, journ. anm.). Lignende tendenser finner vi i svenske politikerskandaler fra nyere tid.

- Det er mulig at dette er en tilfeldig rekke av hendelser, men kanskje ikke. Det kan være grunn til å stille spørsmålet om hva slags forventninger som stilles mot kvinner i lederposisjoner.

Unik skandale

Medieforskerne har gått gjennom i overkant av 500 nyhetssaker og kommentarer i nettaviser og papiraviser.

- Medieskandalen er spesiell fordi den er så kompakt i tid, sier Enli.

Den 8. februar ble Kraby utnevnt som nytt barneombud, og den 14. februar trakk Ramin-Osmundsen seg som barne- og likestillingsminister.

Det var et enormt medietrykk fra avisene i disse dagene, særlig i dagene 12.-14. februar. Da nådde saken forsidene hver eneste dag og nettavisene oppdaterte saken kontinuerlig.

- Perioden var intens, veien fra første mistenkeliggjøring til avgang fra maktposisjonen var kortere enn i både Haga- og Valla-saken. Saken er derfor spesiell sammenlignet med andre skandaler, avslutter Enli.