– Når mediene skriver om situasjonen i dagens skole, framstår det nærmest som negativt at jentene gjør det bra, sier Hege E. Løvbak.

Hun leverte i vår en masteroppgave hvor hun gjennomgår et stort antall avisartikler som omhandler skoleprestasjoner i perioden 1983 til 2007.

Oppfatningen av hvem som er vinnere og tapere på skolebenken har endret seg mye i denne perioden, men én ting er stabilt: Diskusjonen knyttes til kjønn, ikke til andre sosiale faktorer.

– Jeg er overrasket over hvor lite variasjon det er i framstillingen innenfor hvert tiår, sier sosiologen.

De undertrykte jentene

På 1980-tallet meldte avisene at jenter var skolens tapere: Snille, stille jenter ble brukt som støtdempere mellom læreren og bråkete gutter, de fikk lite oppmerksomhet fra læreren og kom sjelden til orde.

Jentenes posisjon i klasserommet ble framstilt som undertrykt, og mange mente at jentene i ytterste konsekvens ble usynliggjort i skolesammenheng.

– Guttene har en statistrolle i avisartiklene fra denne perioden, men det gjøres klart at de er bråkete og er i overvekt blant dem som får spesialundervisning, sier Løvbak.

Noen skoler setter i gang kurs for å tøffe opp jentene.

– Det var med andre ord jentene selv som måtte forandre seg, ikke skolen, mener Løvbak.

Kjønnsdelte klasser er også ofte nevnt som en løsning i denne perioden, og skaper mye debatt i media. De som var positive til dette mente at jentene vil få større mulighet til å utfolde seg uten gutter til stede.

I denne perioden er det generell oppførsel, og ikke skoleresultater i form av karakterer, som får omtale.

– Man var dessuten veldig opptatt av at jentene gjorde det dårligere enn guttene i realfag og data. Dette blir det mindre snakk om utover 1990- og 2000-tallet, forteller sosiologen.

Guttene forbigås

Fra midten av 1990-tallet og utover 2000-tallet endrer problemstillingen seg.

– I stadig økende grad skrives det at det er guttene som taper. På 2000-tallet blir avisleseren også presentert for en vinner, nemlig jentene, forteller Løvbak.

Det blir nå hevdet at de store skolereformene på 1990-tallet gjorde at skolen ble mer tilpasset jenter enn gutter. Mer vekt på selvstendig læring og gruppearbeid passer best for jenter, mener mange av de som uttaler seg i avisene.

I stadig økende grad kan man også lese at overvekten av kvinnelige lærere gjør at skolen blir feminisert. Etterlysning av flere mannlige lærere overtar for forslag om kjønnsdelte klasser.

– Der hvor det tidligere var jentene som måtte endre seg, er det nå skolen som anses som problemet: En gjennomgående holdning er at guttene blir forbigått fordi skolen er tilpasset jenter, sier Løvbak.

Offentliggjøring av karakterer fra nasjonale og internasjonale prøver gjør at karaktersnitt blir en viktig del av avisartiklene om skole på 2000-tallet. I tillegg til at man får vite hvilke skoler som har det beste karakternivået, blir det klart at jenter i snitt har bedre karakterer enn gutter i alle fag bortsett fra gymnastikk.

– Til tross for at det finnes materiale som nyanserer dette bildet, får kjønnsforskjellene veldig stor oppmerksomhet. Men ifølge en NOVA-rapport er det ikke snakk om store forskjellerer: Jentene ligger i snitt 0,29 karakterpoeng høyere enn guttene når man sammenligner eksamenskarakterer i grunnskolen.

– Gjennomsnittskarakterene skjuler dessuten at mange jenter har svake skoleresultater og at mange gutter oppnår gode resultater, påpeker Løvbak.

Økende konkurranse

Utover 2000-tallet får avisartiklene om skoleprestasjoner stadig mer preg av en konkurranse mellom gutter og jenter – med guttene som taperne.

– Man kan få inntrykk av at jentene grabber til seg og vinner på guttenes bekostning, men slik er det jo ikke. Selv om guttene ser ut til å gjøre det noe dårligere enn jentene på enkelte offentliggjorte tester er det ikke sånn at gutter flest går mot en tapt fremtid, påpeker Løvbak.

Hun mener konkurransevinklingen er et utslag av medienes tendens til å presentere enkle historier med vinnere og tapere, eller skurker og helter, hvor to sider settes opp mot hverandre.

Når guttene gjør det dårligere enn jentene må noen derfor ha skylden. Skurken er for det meste skolesystemet og det faktum at det finnes langt flere kvinnelige enn mannlige lærere.

Innspill fra forskere

Løvbak finner at forskning er viktig for hva avisene tar opp når det gjelder skole. På 1980-tallet var mange forskere opptatt av å løfte fram jentene, mens forskningen i senere år har fått blikket opp for guttenes situasjon.

– Men ikke all forskning når like godt fram i avisene. Innenfor de tre tidsperiodene jeg har delt materialet mitt i, blir det samme bildet presentert gang på gang. Noen få forskere uttaler seg ofte, og framstillingen er veldig forenklet, gutter mot jenter. Forskning som nyanserer kommer ikke like godt frem, mener Løvbak.

Hun viser blant annet til Kristinn Hegnas rapport, ”Likestillingsprosjektets” barn. Endringer i kjønnsforskjeller blant ungdom fra 1992 til 2002, som viser at karakterforskjellene mellom gutter og jenter ikke er dramatiske, og at de har vært ganske stabile over tid.

– Det kan tyde på at jentenes overtak ikke kom som følge av skolereformene på nittitallet. Men dette perspektivet har fått lite oppmerksomhet i pressen.

Det samme unyanserte fokuset mener hun kommer til syne når det er snakk om feminisering av skolen og antall kvinnelige lærere i skolen.

– Forskere som Anders Bakken viser i en artikkel i Tidsskrift for ungdomsforskning at lærerens kjønn har svært liten effekt på hvilke karakterene elevene får.

– Den lille forskjellen man fant tyder faktisk på at både gutter og jenter får litt bedre karakter med kvinnelig lærer, men forskjellen var så liten at man ikke kan si noe sikkert om årsakssammenhengen, sier Løvbak.

Forskning viser også at kjønn har mye mindre å si for karakterforskjeller enn sosial bakgrunn og etnisitet. Dette poenget fikk liten plass avisene i den tidsperioden Løvbak har sett på.

– Stereotypiene om gutter og jenter kan virke selvforsterkende og gi lite rom for å utøve en annen elevrolle. Og hvis målet er å rette oppmerksomheten mot årsakene til karakterforskjeller, er det altså ikke kjønn som er det viktigste, understreker Løvbak.