- Hvorfor aksepterer vi en mye større grad av lidelse i Afrika enn alle andre steder i verden?, spør Kristin Skare Orgeret fra Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

De fleste av oss blir vel svar skyldig. For mens mediene dekker en finsk fyr som muligens kan ha fått SARS, dør 100 afrikanere av sult. Hver dag. Så hvorfor er finnen viktigere?

Ingen sexy sak

Hver dag pepres vi av nyheter fra inn- og utland, og informasjonsvellet som finnes på trykk og på eteren er bare en brøkdel av alle de potensielle sakene journalistene har å velge i.

- Det er mange kriterier som avgjør hvilke saker som får mediadekning, sier Per Kristian Haugen, avdelingsleder i utenriksavdelingen i Aftenposten. Geografisk og kulturell avstand er viktige faktorer. Det samme gjelder økonomisk betydning, og hvilke andre saker som finnes i nyhetsbildet.

Både økonomisk og kulturelt er det lite av det som skjer i landene i Afrika som har betydning for oss i Norge, sier Haugen. Derfor kommer disse sakene også relativt langt ned på prioriteringslista.

Nytt, nært og spektakulært

- En nyhetssak bør handle om noe nært, sensasjonelt og visuelt, sier Skare Orgeret, som har sammenlignet nyhetsverdien i SARS-epidemien og den gryende katastrofen i Afrika. Historiene bør gjerne ha enkle, handlingsdrevne problemstillinger, med mulige løsninger.

SARS-saken er midt i blinken. Den har sin egen dramaturgi, med den raske spredningen og de uskyldige ofrene. Sykdommen utgjør den onde fienden, som nådeløst rammer i alle aldre og samfunnslag, og som også kan nå helt fram til deg og meg.

De hvite munnbinnene på politikonstabler og brudepar, og sykepleiere i birøkterdrakter, er sterke, ikonaktige bilder som viser at smitten, trusselen og redselen er til stede. Samtidig kan man følge den intense jakten på en medisin.

Gammelt nytt om de andre

- Den truende sultkatastrofen, derimot, er gammelt nytt, fortsetter Skare Orgeret. Hvor mange utmagrede barn har vi ikke sett på skjermen opp gjennom årene? Dessuten truer hungersnøden gjerne fattige mennesker vi ikke vet noe om, i land med lav internasjonal prioritet og av liten økonomisk interesse.

- I tillegg bor de rammede for spredt og er enda ikke utmagret nok, sier Dan Banik fra Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Vi har sett verre tilfeller før, og skal verden virkelig våkne, må sulteofrene være tynnere og matkøene lengre.

Afrika = elendighet?

- Litt av problemet er at vi ikke hører om annet enn elendighet og galskap fra Afrika, sier Skare Orgeret. Vi hører ingen positive nyheter fra kontinentet, og mangler et bilde av hverdagen i de forskjellige afrikanske landene. Vi burde få mediene til å også gi positive beskrivelser fra Afrika.

Haugen er ikke enig.

- Skal man operere med egne kriterier for afrikanske nyheter? Jeg tror kvoteringer og synd-på-tenkning ofte bare gjør vondt verre, sier han. Dette er etterlevninger etter 1970-tallets store tredje verdensidealisme, og de positive reportasjene om vellykkede hjelpeprosjekter som fortsatte utover 1980-tallet.

Haugen tror ikke holdningene endres, selv om initiativene nok var godt ment. Etter hvert som tiltakene i afrikanske land har mislykkes mens andre uland har klart å heve seg opp fra elendigheten, har idealismen dødd hen. I stedet blir det stadig mer akseptert å rette søkelyset mot landenes indre årsaker til problemene.

Oppgitthet

- Det hersker en uuttalt, men utpreget oppgitthet over at de afrikanske landene henger igjen, sier Haugen. Man sitter med en følelse av at de er inkompetente og håpløse. Det er sjeldent lyspunkter på den kanten, og journalister kvier seg for å ta i de kompliserte sakene. Det som blir igjen er naturkatastrofer og hungersnød.

Og når journalistenes øyne og linser vendes mot tragediene, står hjelpeorganisasjonene klare til å vise frem de mest elendige, i håp om å vekke verdens engasjement. Appellen om den sårt trengte støtten fra verdenssamfunnet blir lett katastrofepornografi.

- Igjen bekreftes og forsterkes inntrykket av Afrika som det grufulles kontinent, sier Skare Orgeret. Neste gang må det enda sterkere bilder til for å vekke interessen. Utfordringen er å snu denne trenden.

Men Haugen mener det kan bli vanskelig. Han tror vi er på vei inn i en tid med større kulturelle forskjeller og økt mistenksomhet og skepsis overfor fremmede land.

- Ting kan selvfølgelig forandre seg, sier han, men akkurat nå ser det ikke ut til at forståelsen for andre kulturer øker. Man skal ikke se bort ifra at den til og med minker i fremtiden.