‒ Måten media skriver om jenter som blogger er veldig kjønnsstereotypt, sier forsker Karolina Dmitrow-Devold.

‒ Personlige jentebloggere fremstilles som en homogen gruppe, kalles rosabloggere og presenteres på en negativ måte.

Ifølge en Aftenposten-artikkel var det blogger Thomas Moen som fant på ordet «rosablogging», som har blitt et utbredt begrep siden 2009.

Også Dmitrow-Devold siterer Moens definisjon på fenomenet: «En jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.»

‒ Rosabloggere beskrives som synlige i offentligheten takket være sine store lesekretser, samtidig som de avvises som overfladiske og trivielle, mener Dmitrow-Devold.

‒ Vi er ikke vant til at unge jenter som skriver om sin hverdag er såpass synlige i offentligheten. Det stemmer ikke med den tradisjonelle offentlige sfæren fra tiden før sosiale medier, og kan nok oppfattes som uvanlig og ikke viktig nok.

Dmitrow-Devold har, som del av sitt pågående doktorgradsarbeidved Høgskolen i Lillehammer, analysert medieomtale av jenter som blogger i Aftenposten, VG og Dagbladet i utvalgte artikler fra 2009 til 2011.

I tillegg intervjuer hun jenter som blogger, blant annet for å høre hvordan de forholder seg til begrepet rosablogg. Bloggerne forskeren intervjuer er i alderen 15-18 år, og har både store og små lesekretser.

Blogging er jentete

Ifølge en rapport fra Medietilsynet blogget 36 prosent av 15-16 åringene i Norge i 2012. De fleste av dem er jenter.

‒ Blogging oppfattes som så jentete at guttebloggere for eksempel kaller bloggen sin en hjemmeside i stedet for blogg, eller skriver at de ikke er homofile selv om de blogger, sier Dmitrow-Devold.

Trivielle, dumme og eksibisjonistiske

«Om man ikke er totalt fargeblind, ser man at rosabloggerne finnes i hele fargeskalaen, og skriver om det meste», skriver Karianne Bjellås Gilje i en kommentar i Dagbladet i 2011. Hun tror den neste Gro Harlem Brundtland er en ung jenteblogger i dag.

Bjellås Gilje er unntaket som bekrefter regelen, ifølge Dmitrow-Devold. Stort sett avvises de unge jentebloggerne som uvesentlige og uviktige.

«Jenter og kvinner tar ordet på de såkalte rosabloggene. Men det er ikke ensbetydende med at det er meningsfulle og viktige ord som står der», skriver Mala Wang-Naveen i en kommentar i Aftenposten i 2010.

‒ Mange tenåringsjenter skriver personlige blogger som stemples som rosablogger. Rosabloggere assosieres med mer «nøytrale» ting som at de fokuserer på klær, eller mer negative ting som at de er ekshibisjonistiske eller dumme.

‒ Og de knyttes til en slags lavkvalitetsunderholdning med assosiasjoner til reality-TV. Disse stereotype oppfatningene bidrar til at jentebloggere avvises som gruppe i offentligheten, mener Dmitrow-Devold.

Hun mener også at rosabloggerne ofte presenteres som dårlig forbilder for sine lesere.

‒ De kritiseres for å formidle dårlige idealer for feminin skjønnhet, og anklages for å være uansvarlige overfor sine unge lesere, sier Dmitrow-Devold.

‒ Rosablogg-lesere på sin side beskrives som ukritiske og sårbare, og lettpåvirkelige av det de leser i bloggene.

Naiv eller driftig?

Tidligere studier sammenlignet jentebloggene med en slags offentlig dagbokskriving og sammenlignet jenters blogger med soverommene deres. Denne tendensen er fremdeles å finne i media, ifølge Dmitrow-Devold, og har kanskje noe for seg i forhold til de mer anonyme bloggene.

Sammenligningen stemmer dog ikke særlig godt for de store jentebloggene med mange tusen lesere. De mest populære bloggene er langt fra anonyme, og de har dessuten et sterkt kommersielt aspekt. Noen av bloggerne tjener gode penger på virksomheten sin.

Medieomtalen som tar for seg dette siste fenomenet er delt i to. Den ene siden omtaler jentebloggerne som unge og naive jenter som ikke forstår seg på markedsføring og utnyttes av markedskreftene.

Den andre siden, som er i mindretall, omtaler det harde arbeidet som ligger bak bloggene, og omtaler de populære jentebloggerne som smarte og driftige jenter i stand til å utnytte markedskreftene til egen fordel.

På egne premisser

Ett av presseklippene i Dmitrow-Devolds analyse er en avisartikkel om blogger Ida Wulf som har blogget entusiastisk om at hun forstørrer leppene sine med kosmetisk behandling.

‒ Artikkelen er et eksempel på hvordan bloggerne oppfattes som rollemodeller som har stor påvirkningskraft og følgelig et etisk ansvar overfor sine lesere.

‒ Både produktplasseringen og promoteringen av uoppnåelige skjønnhetsidealer i Wulfs innlegg omtales i media som etisk uansvarlig og skadelig.

‒ Har ikke kritikken av disse bloggene noe for seg?

‒ Det må være plass til kritikk, selvfølgelig. Noen sider ved blogging som for eksempel promotering av plastisk kirurgi eller produktplassering er svært problematiske. Men dette gjelder bare en liten gruppe bloggere som skaper overskrifter.

‒ Mange jenter bruker derimot bloggmediet til å dele og få tilbakemelding på egne interesser og meninger. Det er uheldig at deres blogger presenteres som verdiløse.

‒ Bør media slutte å bruke begrepet rosablogg?

‒ Min studie tyder i hvert fall på at det er et problematisk begrep fordi det har negative, kjønnsstereotype konnotasjoner og samtidig brukes som betegnelse av en hel bloggsjanger.

‒ For å virkelig forstå hva disse tenåringsbloggene representerer må vi undersøke hva jentene selv mener og tenker om det.

‒ Det er for tidlig for meg å uttale meg basert på mine intervjuer med noen av disse jentene, men en ting som ofte blir nevnt er at bloggene gir jentene en arena der de kan snakke fritt om det de ønsker, på deres egne premisser.

Referanse:

Dmitrow-Devold: 'Superficial! Body Obsessed! Commercial!' Norwegian Press Representations of Girl Bloggers, Girlhood Studies, 2/2013, doi: 10.3167/ghs.2013.060206.