Søker asyl til Paradise Hotel

Redaktøren har ordet: Hvem er Paradise Hotel verst for: ungdommene som ser på, ungdommene som deltar eller foreldrene.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Jeg liker ikke Paradise Hotel. Men det gjør ungdommene rundt meg.

Nesten hver kveld samler de seg i kjellerstua. Noen har søkt asyl hos oss. De har foreldre som sier nei eller mangler kanalen. Det gjør ikke vi. Vår 16-åring får lov, selv om vi ikke er glade eller velvillige. Eldstebroren banet veien og overvant hindringene.

Denne sesongen av Paradise Hotel får mindre mediaoppmerksomhet enn tidligere, og veldig mye mindre enn da slektningen og pioneren Big Brother ble sendt første gang for 12 år siden. Da gikk debatten skyhøyt. Nå er det lengre mellom offentlige kritikere og  analyserende medieforskere.

Men konseptet har ikke endret seg mye fra da ungdom samlet seg under storebrors øyne på Fornebu i 2001.

Ungdom isoleres og normale samtaler og aktiviteter redigeres bort. Kulissene er nå et hotell i Mexico, men drinkene og dramaet er det samme. Gruppepresset er stort, og underholdningen består i å finne ut av hvilken ungdom som vil overskride hvilke grenser.

Vi får innsyn i en tilsynelatende intimsfære. De mange kameraene og mikrofonene jakter på deltakernes følelser. Et hvert øyeblikk av stort, men som oftest lite, menneskelig drama fanges opp og tas med i kveldsendingene.

Og selv om mediene nå er mer opptatt av hotellbeboernes intriger enn  voksne bekymringer, er vi mange foreldre som har svært delte følelser rundt våre barns forhold til serien.

For er dette dagens ungdomskultur? Betyr våre ungdommers begeistring for serien at de synes deltakerne er interessante og flotte? Og ikke minst, blir de påvirket? Blir verdiene i serien, der intriger og dumskap premieres med sendetid, også våre barns verdier?

Påvirker mediene negativt?

Spørsmålet om barn påvirkes negativt av TV-innhold har vært gjennomdrøftet i både medieforskningen og samfunnsforskningen generelt.

I en ny bok av året viser mediesosiolog Bin Zhao at bekymringen for medienes grep om barn er eldgammel.

Allerede i det viktorianske England på 1860-tallet var det en offentlig debatt om en ny type barneblader ville korrupere lesernes moral.

Da barnefilmer dukket opp på kino fra 1900 økte kritikken. Barn ble sett på som ekstra påvirkelige, nærmest som tomme dukker som kunne fylles opp med dårlige verdier og umoral.

En av de første studiene på barn og medier konkluderte i 1935 at mediene kan bidra til å fremme gode holdninger og idealer hos barn, men forskerne advarte også om at muligheten var like stor for negativ påvirkning.

Frykten hadde fått vitenskapelig fotfeste. Og studiene av medienes innflytelse barn fortsatte. Bin Zhao hevder at denne forskningen ble mer styrt av samfunnets engstelse enn av egentlig akademisk interesse.

Så kom TV

Så flyttet det mektige TV-mediet rett inn i stuene våre, og bekymringen blir ikke mindre hos foreldre, lærere og politikere.

Fjernsynet hadde ikke høy kulturell status, men ble omfavnet av folket.

Og medieforskningen omfavnet oss som seere. Hva ser vi på, hvor mye ser vi og hva gjør det med oss?  Og hva gjør det med barna?

Siden prøvesendingene på 50-tallet i Norge har TV-tiden for hver enkelt av oss økt, i takt med økte sendeflater og med overgang til nett-TV. Barn er et hengivent TV-publikum, men foreldre ønsker ofte at de skal gjøre noe helt annet.

Selv valgte jeg bort TV helt i noen år. Jeg hadde det godt med aviser, bøker og nett. Og jeg synes det var et godt valg også for barnet mitt. Helt til han ble fem år og jeg oppdaget at han forsvant over til naboen rett før kl 18 og kom blid tilbake en halvtime etter. Han søkte barne-TV-asyl hos kompisen.

Ikke alene om gjerningen

Forskning som jaktet på de påvirkede barn ga ikke tydelige resultater, TV fikk aldri en dom som ensidig negativ påvirkning. Det finnes ikke tomme barn som fylles med tull eller vold fra TV.

Forskerne jobber i dag etter en mer balansert modell. At barn er aktive seere som bearbeider inntrykkene og måler dem opp mot sine omgivelser.

Skole, venner, fritidsaktiviteter og familie er med på å moderere og tolke TV-budskapet. Særlig foreldrenes holdninger er avgjørende for hvilke verdier barna får.

Frykten for at barn ikke klarer å skille mellom virkelighet og medieverden er overdreven.

Men TV som fritidsaktivitet for barn har aldri blitt helt stuereint. Mange av oss er mer fornøyd når barna våre leser en bok enn når de ser et program på TV. 

Jeg kjøpte til slutt en TV. Men med bare én kanal: NRK. Planen var at det skulle redusere mitt barns TV-forbruk. I en foreldresamtale poengtere læreren at lille Kai var så godt samfunnsorientert. Stolt gikk jeg hjem og spurte om avislesing. Det viste seg at han så på TV. Veldig mye TV. Når han kom hjem fra skolen til et par timer med tomt hus, skrudde han på vår eneste kanal.

Der gikk distriktsnyhetene i reprise fra dagen før. Han så Midtnytt, Nordnytt, Vestlandsrevyen og Østlandssendingen, og nyhetene fra Møre og Romsdal, Nordland, Rogaland, Sørlandet, Østafjells og Østfold på rekke og rad. Han lærte veldig mye om det som skjedde Norge rundt.

TV gjør barna våre feite

Selv om samfunnsvitere og humanister har bidratt til å legge død bekymringen om TV som ensidig negativ påvirker, dukker helseforskerne opp med en ny : TV gjør barna våre feite.

Det er hvor lenge de sitter stille foran skjermen som nå er den største bekymringen.

forskning.no har rapportert mange slike studier : 1. Hvor lenge sitter de stille? Og 2. Kombineres TV-seingen med usunn mat?

Det ligger en eim av moral over selve mediet i disse studiene. For barn sitter også for stille på skolen og i mer høyverdige fritidsaktiviteter som boklesing og brettspill. Men da heter det at inaktivitet gir barn fedme.

Så TV har fortsatt ikke veldig høy status, men av alt innhold blir gjerne reality-seriene oppfattet som verst.

Norske programmer fenger mer

Bekymringen går på to plan: hva gjør det med ungdommene som ser på og hva gjør det med ungdommene som deltar.

Jeg kjenner en viss uro når ungdommene nyter Paradise Hotel. For hva er det som fenger?

Det kan være så enkelt som at norske realityshow som Paradise, Robinson og Farmen er nærmere våre ungdommers virkelighet enn komediene fra New York og Los Angeles.

Selv om mye og mangt er forskjellig fra deres egen hverdag, er det nok av likheter i samtaler og adferd. Deltakerne har yrker og utdanning som dem selv og kommer fra steder de kjenner.

Realityshowene byr på også på en viss uforutsigbarhet, vi vet ikke helt hvordan det går og hva de vil si . Det finnes ikke bokset latter og replikkene er ikke skrevet av en hærskare manusforfattere.

Men det finnes klippere og regissører. Og der ligger noe av bekymringen, skjønner de unge seerne at de bare ser et utsnitt av en kunstige virkelighet?

Ungdom ikke mer påvirkelig enn barn

Men det er egentlig ikke noen grunn til å tro at ungdom er mer påvirkelig enn det medieforskningen har kommet fram til for barn. Det er seerenes egen virkelighet som avgjør hvordan de tolker serien og hva de tar til seg av holdninger. I vår kjellerstue ler de mer av deltakerne enn med dem.

Jeg tror ungdom ser på Hotel Paradise som vi voksne ser på TVNorges Luksusfellen. Det er noe og måle deg selv opp mot med sikkert resultat at du vil føle deg bedre.

Etter en halvtime med gjeldsofrenes økonomiske kaos og manglende ryddeevne,  føler jeg meg økonomisk fornuftig og generelt smart. Jeg bruker visakortet enda mindre. Jeg blir ikke mer som dem, jeg vil absolutt ikke gjøre som dem.

Hva med deltakerne?

Det er nok større grunn til å bekymre seg for ungdommen som deltar i Paradise Hotel. Skjønner de hva de har gått med på? Hva er langtidskonsekvensene?

Berømmelsen deltakerne higer etter har bismak. Ikke bare at de havner foraktelig langt nede på kjendisstigen, men også at de framstilles på stiliserte og karikerte måter. Han er slik, og bare slik. Hun er dum, og dum hele tiden. Det snevre rommet de får av produsentene, gjør at grenser og normaladferd blir forstyrret. Deres framtidsutsikter på jobbmarkedet kan bli mindre. Deres eskapader på hotellet lever evig på nettet.

Samfunnet viser toleranse for ungdommens dumskap og påfunn. Vi vet det er en fase, en periode av livet da horisonten er kort og fremtiden langt unna.

Jeg er faktisk mer bekymret for de voksne deltakerne på Luksusfellen. De står fram for hele landet med sine elendige økonomiske avgjørelser som gir dem selv, familie og venner trøbbel. Det vil sitte langt inne å ansette en luksusfelledeltaker i en jobb der håndtering av penger inngår.

Forskning på deltakeropplevelsene

Hva kan vi gjøre for å hjelpe folk som bretter seg grenseløst ut i et lite og gjennomsiktig land?

Espen Ytreberg, medieprofessor på Universitetet i Oslo, har lenge tatt til ordet for at produsentene må ta mer ansvar for deltakerne. Han ønsker seg åpenhet og retningslinjer.

Andre legger mer vekt på at oppfølging etter programmene er nødvendig.

Kanskje går det helt fint for de fleste. La oss håpe det.

Nå er det mange år siden de første norske realityprogrammene gikk, og det kan være på tide å forske på langtidseffekter av deltakelsen. Realityshowene endrer seg, men forblir, så vi har behov for mer kunnskap om ungdoms deltakelse og seerutbytte.

Da trettenåringen begynte å ta med sine venner hjem for å se opptak av Paradise Hotel, ble jeg ganske svett. Til tross for at jeg har stor tro og akademisk støtte i at de vil måle det de ser opp mot egne og omgivelsenes verdier, synes jeg allikevel det for ungt til å ta inn den tanketomme festekulturen.

Men jeg lot dem se en episode mot at jeg fikk holde et mediekritisk foredrag før og etter. De kom ikke igjen.