Du er på fest, og hilser på ukjente mennesker. Plutselig kommer du i snakk med noen som kjenner noen du kjenner. Det har skjedd meg, og det har sikkert skjedd deg også. Hvor tett er vi egentlig knyttet sammen?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er, som de sier, en liten verden. Forsvinnende liten i det store altomfattende perspektivet - solsystemer, galakser og univers og så videre, men hvor langt er det egentlig fra meg til deg?
En allmenn oppfatning: Via bare fem eller seks mellommenn eller kvinner er du knyttet til hele jordens befolkning. Altså er det sannsynlig at jeg kan nå fatt i deg, uansett hvem og hvor du er, via seks mellomledd.
Dette er ideen bak det som også kalles liten verden-effekten, eller teorien om “six degrees of separation”. Vi snakker om nettverk. Nå har den berømte teorien gjennomgått en omfattende test. Ble vi klokere?
Milgram
forskning.no meldte for et års tid siden om en gruppe amerikanske forskere som satte seg fore å finne ut av dette med en liten eller stor verden (les artikkelen her).
De bestemte seg for å prøve å bekrefte eller avkrefte Stanley Milgrams 36 år gamle teori om at ethvert individ i USA, eller egentlig hele verden, er knyttet til ethvert annet individ i USA gjennom en kort kjede av sosiale kontakter.
I 1967 spurte Milgram mer eller mindre tilfeldig valgte personer i Omaha om de kunne sende en pakke via bekjente til en aksjemegler i Boston som var identifisert med navn, yrke og grovt skissert oppholdssted, men ikke nøyaktig postadresse.
Rett inn i det kulturelle leksikon
De ble bedt om å velge en bekjent som de mente hadde bedre forutsetninger for å videresende pakken til riktig adresse, dersom de ikke kjente aksjemegleren selv.
Resultatet av denne undersøkelsen etablerte ideen om at vi alle bare er seks venner eller bekjente unna et hvilket som helst annet menneske - en idé som suste rett inn i det kulturelle leksikonet. Det er til og med laget en film med tittelen “Six degrees of separation”.
Problemet er bare at vi sjelden får høre om hvor mange av Milgrams pakker som ikke kom fram i det hele tatt.
Bare 30 prosent kom fram
Psykologen Judith Kleinfeld dykket ned i arkivene for et par år siden, og oppdaget at Milgrams vellykkede kjeder riktignok var korte, men at bare 30 prosent av pakkene faktisk nådde målet.
I tillegg fant hun en upublisert pilotstudie hvor bare fem prosent av pakkene kom fram. I journalen Society hevdet hun i fjor at Milgram vred på resultatet ved å ikke legge vekt på de brutte kjedene. Visstnok var det en del andre problemer med studien hans også, men de kan vi la ligge i denne omgang.
Enkelte andre forskere mener at kritikken hennes er for hard. Det finnes nemlig mange som ikke rapporterer resultatene fra pilotstudiene sine. Dessuten er det ikke sikkert at grunnen til at brevene ikke kom fram, var at avsenderne ikke fikk det til. Hm.
Enkelte mener nemlig det er vel så sannsynlig at det ekstremt lave antallet pakker som kom fram, skyldes at folk mistet interessen i prosjektet. Dermed trenger ikke tallene å stille Milgrams konklusjoner i et dårlig lys. Du kan hvis du vil, liksom.
384 av 24 163
"Hvor sannsynlig er det at en av disse kjenner tanta di, tro?"
Dette er tydeligvis også oppfatningen til forskerne som har brukt masse tid og energi på å teste hypotesen på nytt - 36 år etterpå. De mener nemlig at deres resultater bekrefter Milgrams teori, på tross av at bare 384 av de over 24 000 oppstartede e-postkjedene i studien faktisk nådde målet.
Annonse
Målene varierte fra en prominent professor ved et prestisjefylt universitet, en arkivinspektør i Estland, en teknologikonsulent i India og en veterinær i den norske hæren. Til sammen var det 18 forskjellige mål i 13 forskjellige land.
Deltagerne skulle sende en e-post videre til en bekjent som de mente stod nærmere målpersonen enn dem selv. I tillegg ble de bedt om å sende forskerne informasjon om hvem de videresendte til, og hvorfor. Mer enn halvparten av deltakerne var bosatt i Nord-Amerika, middelklasse, i jobb, med collageutdannelse, og kristne.
De vellykkede kjedene, altså de som kom helt i mål, var gjennomsnittlig fire ledd lange. Den typiske kjeden var likevel på mellom fem og sju ledd, noe forskerne mener bekrefter Milgrams funn fra 1967.
Mangel på interesse?
Og dette på tross av at de aller, aller fleste e-postene ikke kom fram til målet. Forskerne, på lik linje med Milgram, hevder at dette er på grunn av at mange deltagere mistet interessen for prosjektet, heller enn at de ikke var i stand til å sende meldingen videre.
Denne antagelsen baserer de på det faktum at mindre enn 0,3 prosent av de som ble kontaktet uten å videresende beskjedene etter en uke, oppgav at årsaken var at de ikke kunne komme på noen å sende e-posten til.
Forskerne har ikke analysert deltagerne som brøt sine kjeder noe videre, og heller ikke sammenlignet dem med deltagerne som videresendte sin e-post.
De mener forsøket de har gjennomført viser at vi alle er knyttet tett sammen, men at ikke alle er i stand til å nyte godt av dette nettverket. Vi skjønner liksom ikke hvor bra nettverk vi har, og derfor er vi heller ikke motivert til å bruke det.
Hvor lett det er for en person å komme i kontakt med en annen, er avhengig av hvordan han eller hun selv oppfatter sosiale strukturer, og hvor god motivasjonen er for faktisk å komme i kontakt, mener forskerne.
Professor fikk 44 prosent
Et annet problem med denne studien er at ett av de 18 målene mottok hele 44 prosent av alle de fullførte e-postkjedene. Vedkommende var den prominente professoren ved et amerikansk universitet.
Dette forklarer forskerne med at 85 prosent av deltagerne i forsøket hadde collegeutdannelse, og mer enn halvparten var amerikanere. Slik forskerne ser det, medfører dette at mange av deltagerne sikkert forventet at det ville gå greit å nå fram til professoren.
Annonse
Kjedene som hadde professoren som mål, ble riktig nok ikke brutt like ofte som de andre, ifølge rapporten. I virkeligheten er professoren dermed ikke noe mer i kontakt med resten av verden enn resten av oss, mener forskerne. Hm.
Ikke avhengig av midtpunkter?
Dette tar oss videre til en annen overraskende konklusjon i rapporten. Forskerne mener at kjedene, i motsetning til den vanlige oppfatningen, ikke var avhengige av noen få personer med mange kontakter, folk vi kan kalle midtpunkter.
Når deltagerne skulle videresende sine beskjeder, benyttet de seg heller av venner, enn av jobb- eller familiekontakter, men nesten halvparten av vennskapene var dannet i sammenheng med enten jobb eller skole. I tillegg involverte vellykkede kjeder folk med jobbforbindelser i større grad enn venner og familierelasjoner.
De fleste brukte det de karakteriserte som “ganske nært” bekjente til å videresende e-posten, mens de vellykkede kjedene oftere bestod av “tilfeldige” og “ikke nære” forbindelser. Forskerne mener dermed at svake forbindelser er ansvarlige for mesteparten av den sosiale tilgjengeligheten.
Kritisk kommentar
Forskernes rapport er publisert i journalen Science, ved siden av en relativt kritisk kommentar ført i pennen av Mark Granovetter, en ekspert på sosiale nettverk ved Stanford University i California. Han påpeker blant annet at denne siste konklusjonen bør tolkes med stor varsomhet, særlig fordi den er basert på deltagernes egne rapporter.
Selv om studien antyder at folk ikke valgte ut personer å videresende til på bakgrunn av hvor mange venner de hadde, men på bakgrunn av yrke og geografisk plassering, er det likevel sannsynlig at personene de valgte også har mer enn den gjennomsnittlige mengden kontakter.
Selvfølgelig er det mer sannsynlig at du velger et utadvendt menneske som din jobbkontakt, enn ett eller annet asosialt vesen.
Studien har altså det problemet at den muligens undervurderer antallet såkalte midtpunkter, noe som gjør det vanskelig å si noe om hvilken rolle denne typen mennesker spiller i sosiale søk.
Hva lærte vi?
Når det viser seg at det er såpass få meldinger som faktisk kommer fram, hva er det egentlig vi får belyst ved naturlige sosiale prosesser når vi drar i gang denne typen eksperimentelle “så liten verden”-forsøk i beste milgramstil?
Annonse
Sannsynligvis bare behovet for å forandre studiene slik at de omfatter situasjoner hvor kjedelengden faktisk betyr noe.
- Vi trenger mer kunnskap om hva folk vet om sine nettverk, hvordan de bruker denne kunnskapen ved søk, og hvordan kjedelengden påvirker individer selv når det ikke handler om å gjøre et søk, som er en vanlig situasjon, skriver Granovetter.
Å forstå hvordan sosiale nettverk fungerer kan ha viktige implikasjoner. For eksempel kan det hjelpe forskere med å modellere spredningen av smittsomme sykdommer.
Poenget er at selv om folk blir smittet av sykdommer når nettverksavstanden er kort til de som allerede er smittet, er det få personer som søker i nettverket sitt for å skaffe seg sykdommer. Og selv om politiet har innmari lyst å finne skurken, vil forbryteren gjøre sitt ytterste for at etterforskerne aldri får knyttet trådene sammen.
