Økonom Jan Anders Sørensen har nettopp forsvart doktoravhandlingen sin hvor han presenterer en formel for det perfekte straffenivået.
Litt forenklet ser den slik ut:
Straff = offerets tap (som forbryteren kan stilles til ansvar for)/forbryterens forventede sannsynlighet for å bli oppdaget. Vil du bryne deg på mer matematikk, kan du finne den ikke-forenklede formelen på Jan Anders Sørensens hjemmeside.
Til oss andre har Sørensen et eksempel på hvordan formelen fungerer.
Sykkeltyveri lønner seg alltid
Eksempelet viser at det med det nåværende straffenivået i Danmark kan lønne seg å stjele en sykkel i stedet for å betale for en bussbillett, ifølge Sørensen.
– Politiet gidder ikke å sysselsette seg med sykkeltyveri, sier han.
I Danmark gir dette en bot på omtrent 1400 danske kroner.
– Men kan du stjele en sykkel til 2000 kroner med en risiko for å bli tatt på under fem prosent, så har vi faktisk et samfunn der det er billigere å stjele en sykkel enn å ta bussen.
Stjeler du en sykkel til 2000 kroner, og risikoen for å bli oppdaget er fem prosent, og boten for å bli tatt er 1400 kroner, kan du regne ut resultatet av tyveriet på følgende måte:
2000 kroner – (0,05÷ 1400) = 1930 kroner.
En potensiell sykkeltyv vil derfor ikke trenge å tenke seg lenge om for å se at tyveriet kan lønne seg.
Resultatet av formelen viser nemlig at den forventede gevinsten på å stjele sykkelen er 1930 kroner.
Først når risikoen for å bli tatt ganget med straffens nivå er det samme som hva tyven kan forvente å tjene på tyveriet, vil kriminaliteten falle til det laveste nivået som er mulig.
Hvis den forventede gevinsten på å begå en kriminell handling er null, vil det ikke lenger være like fristende å bryte loven, og de fleste vil derfor la være.
Fulle kriminelle burde få lavere straff
Følger vi Jan Sørensens formel, burde straffen for et sykkeltyveri være noe høyere, enn den er i Danmark i dag.
– Hvis en person stjeler en sykkel til 2000 kroner og sannsynligheten hun kan forvente for å bli oppdaget på fem prosent, så bør hun straffes med verdier for 40 000 kroner.
– Det kunne for eksempel være samfunnstjeneste i en måned, sier han.
Formelen innebærer også at fulle folk som havner i barslagsmål, bør få en slags rabatt på straffen.
Sørensen viser dette med et annet eksempel som handler om hvor rasjonelt beregnende forbryteren var i gjerningsøyeblikket:
– Forestill deg at Ole under et barslagsmål skader Nils for 50 000 kroner. Ole var full. Fordi han var på en kraftig snurr, må vi anta at Ole ikke spekulerte i sannsynligheten for å bli oppdaget da han langet ut etter Nils.
Forbryterens forventede sannsynlighet for å bli oppdaget er derfor = 100 prosent, forklarer Sørensen og oppsummerer regnestykket:
– Straffen burde derfor beregnes ved å dele 50 000 på 1. Det gir en straff på 50 000 kroner, som kan betales som bot eller sones som samfunnstjeneste. (I matematikkens verden er 100 prosent = tallet 1).
Dermed tar Sørensens formel både hensyn til ofrene og hvor rasjonell forbryteren var i gjerningsøyeblikket.
Hva er prisen for å spise sine egne barn?
Forskeren kan stille opp et enkelt regnestykke for prisen for å begå et sykkeltyveri eller skade noen i et slagsmål. Andre forbrytelser er det derimot vanskeligere å lage en formel for.
– Du kan jo ikke straffe voldtekt og drap med bøter og sånn, men jeg mener at prinsippet fortsatt holder.
– Det handler fortsatt om å skape likevekt, sier han og trekker en parallell til middelalderen straffesystemer.
– I gamle dager kappet vi fingeren av tyver. Når du hadde gjort noe kriminelt, skulle du betale for det, og i siste instans kunne det være med kroppsdeler.
– Det har vi gått vekk fra i dag. Nå setter vi i stedet folk i fengsel. Vi regner straffen om i tid og sperrer kriminelle inne i stedet.
Så hva hvis vi skulle bruke formelen i de mest ekstreme kriminelle tilfellene? Sørensen har et grotesk eksempel.
– Hva skulle for straffen være for å spise sine egne barn?
Vi vil ikke ha gapestokken tilbake
Du tenker kanskje at den beste måten å unngå kriminalitet på i et land, er å ha et himmelhøyt straffenivå.
Slik er det ikke, mener Jan Sørensen.
– Det nytter ikke å straffe for hardt. Det nytter ikke å skape et redselsregime, hvor du hevner deg på kriminelle ved å sette dem i gapestokk.
Husk at det er kjempestore sosiale kostnader ved å straffe for hardt, sier Sørensen, og utdyper:
– Hvis befolkningen lever i frykt, vil det bety at innbyggerne får dårligere livskvalitet. I tillegg er det dyrt å sette folk i fengsel.
– Det beste for samfunnet er derfor å ha akkurat det straffenivået hvor den forventede gevinsten ved å begå kriminalitet er null, sier han.
Får støtte
Selv om det i første omgang kan virke som en vanvittig tanke å beregne straffenivået med en formel, får ideen til Sørensen støtte også utenfor økonomkretser.
Jesper Ryberg er professor i straff og etikk ved Institut for Kommunikation og Humanistisk Vitenskap ved RUC og har selv forsket på straffenivåer. Han ser fordelene ved å regne seg fram til det perfekte straffenivået.
– Det finnes mange forskjellige tilnærminger til hvorfor vi straffer folk som har begått kriminalitet.
En av dem er å forhindre fremtidige forbrytelser.
Her handler det om å finne den ideelle straffen som skader den dømte minst mulig og samtidig skremmer andre fra å begå kriminalitet, ifølge Ryberg. Han påpeker at det er en vanskelig øvelse i praksis.
– Om det går an å lage en presis formel for det, kan man nok diskutere. Jeg mener det er naivt å tro at vi kan gjøre helt nøyaktige beregninger av hvor lang straffen skal være.
God idé – vanskelig i praksis
Selv om formeltankegangen er enkel i teorien, er den vanskelig å bruke i praksis, fordi vi mennesker ikke vurderer kostnadene ved forbrytelser likt.
Kim Møller som er førsteamanuensis ved Institut for Sociologi og Sosialt Arbeid ved Aalborg Universitet, forklarer utfordringen det innebærer å beregne straff med en formel.
– Vi mennesker har forskjellige moralfilosofiske utgangspunkter.
– For eksempel ville klassisk konservative mene at narkotikakriminalitet er veldig alvorlig, mens liberale ville mene at narkotika går inn under individets rett til å gjøre skade på seg selv, sier Møller.
Han forteller at den store variasjonen som vi ville få i prissettingen på de forskjellige forbrytelsene i praksis ville gjøre det veldig vanskelig å bli enige om en formel som dekker alle forbrytelser.
Møller påpeker samtidig at slik prissetting faktisk skjer i samfunnet allerede.
– I virkeligheten er det jo ikke forskjellig fra det vi ser i helsevesenet der de kynisk skal forholde seg til pasientens overlevelsessjanser, alder og den fremtidige produktiviteten, når de bestemmer hvordan ressursene brukes best.
– Noe tilsvarende ville vi kunne gjøre med ofrene for kriminalitet, men det ville kreve at vi var ganske kyniske, så de fleste vil nok helst slippe å påta seg det ansvaret.
– Skal formler for straffeutmåling virke i praksis, krever det nemlig at samfunnet skal sette tall på tapet som ofre for kriminalitet opplever og ta utgangspunkt i det, sier han.
Referanser:
Introduksjonen til Jan Andreas Sørensens avhandling: On the Mechanics of Crime – A view of social sciences in general and the necessity of including microeconomics in criminology.
