Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Tallet er sju! (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
«Én, to,» sier toåringen og peker på mamma og pappa. Som blir stolte.
En stund senere kommer «tre», og foreldrene regner med at de har en nobelpris i emning.
Men så enkelt er det ikke. Barn må nemlig forstå tallverdier større enn tre før de virkelig behersker kunsten å telle.
– Vi tror at det å skjønne at man har tre objekter foran seg, ikke nødvendigvis innebærer telling, sier Elizabeth Gunderson, doktorgradsstipendiat ved University of Chicago.
– Det er først når barn kommer forbi tre at det er nødvendig å kunne telle for å bestemme hvor mange objekter det er snakk om, sier hun.
Sammen med professor Susan Levine, har Gunderson studert hvordan barn utvikler forståelsen av sammenhengen mellom tallet og dets faktiske verdi.
For det å telle er ikke bare å ramse opp tallene i riktig rekkefølge, man må også skjønne at det siste tallet i rekka forteller hvor mange objekter man har talt opp. Dette er kardinalprinsippet for tallforståelse.
Noen tall teller mer enn andre
Og her kan mamma og pappa gi gullungen et forsprang. Det er store forskjeller på hvordan foreldre snakker til barna sine, også når det gjelder bruken av tall i dagligspråket.
Levine har i tidligere studier vist at barn som blir tidlig innviet i tall og telling, får bedre forståelse for matematikk. Den nye studien viser i tillegg at det lønner seg å ta i bruk tallene fra fire til ti, ikke bare én, to og tre.
– Å prate om grupper opp til tre kan hjelpe barna å lære akkurat disse grunntallene, men det er ikke nødvendigvis nok til at de skal lære seg kardinalprinsippet, mener forskerne.
Ved å videofilme foreldrenes samtaler med barna fra de var 14 måneder til de var to og et halv år, har forskerne sett hvor ofte de benytter seg av tall, både små og store. Dette ble sammenholdt med tester av barnas tallforståelse når de nærmet seg fire år.
På disse testene oppnådde barna selvsagt varierende resultater. Noe kan forklares med sosioøkonomisk status, men forskerne sporet også mye av variasjonen tilbake til tallpraten foreldrene hadde involvert barna i tidligere. Og da særlig med tall større enn tre.
Én, to, tre, fire. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Det var heller ikke tilfeldig i hvilken sammenheng foreldrene brukte tall. For at det skulle ha effekt måtte tallene være knyttet til konkrete objekter barna hadde foran seg.
– Prat om store tall, fra fire til ti, der barna var stilt overfor konkrete objekter, forklarer mye av variasjonen i testresultatene, konkluderer forskerne.
Lite brukt
Hvis den samme praten var av mer abstrakt karakter, hadde den ingen målbar betydning.
Annonse
Det hjelper altså ikke å telle de fire bilene man hører suse forbi utenfor vinduet, man må heller konsentrere seg om lekebilene på gulvet. En «high five» gir ikke samme effekt som å telle fem fingre.
Dessverre for barna, i hvert fall for de små amerikanerne som deltok i forskningsprosjektet, utgjorde den nyttige tallpludringen med større tall en svært liten del av de studerte samtalene. Bare åtte prosent av tallpratforekomstene bestod av store tall og konkrete objekter.
– Likevel kan denne lille andelen forklare 16 prosent av forskjellene i tallforståelse når barna var fire år, ifølge Gunderson og Levine.
Så, småbarnsforeldre, nå vet dere hva som skal til. Det er ikke så enkelt å fostre opp en nobelprisvinner. Men det skal heller ikke så mye til for å gjøre barnet bedre forberedt til tallalvoret starter i første klasse.
Det er gjort på én, to, tre. Eller rettere sagt: Fire, fem, seks.
