Det er et paradoks:

Statistikken over hva vi spiser i Norge viser at vi ikke får i oss flere kalorier enn før. Likevel blir vi stadig tykkere. Hvordan kan det henge sammen?

Et nærliggende svar, er at vi blir tykkere fordi vi mosjonerer mindre. Men nyere forskning viser at fedmeepidemien neppe skyldes mindre fysisk aktivitet.

Dette kan lett tolkes som et bevis for at statistikkene om kostholdet må være feil.

Det er svært vanskelig å finne sikre tall for hva befolkningen faktisk spiser. Kanskje er det usikkerhetene i dette tallmaterialet som ligger bak det tilsynelatende paradokset.

Likevel bringer de motstridende tallene også fram et annet interessant spørsmål:

Går det an å legge på seg, uten å spise flere kalorier?

Dette spørsmålet har forskning.no utforsket.

Kalorier inn og kalorier ut

Saken sirkler rundt et innlysende regnestykke:

Kalorier inn – kalorier ut = mengden fett på kroppen

Eller om du vil:

Energi inn – energi ut = energi lagret som fett

Ligningen bygger på termodynamikkens lover, som sier at energi ikke kan dukke opp fra ingenting eller forsvinne, bare overføres. Så altså: Med flere kalorier inn enn ut, legger du på deg. Færre kalorier inn enn ut, og du går ned i vekt.

Dette er rett og slett et fysisk faktum.

Tolkes feil

Dessverre oppfattes regnestykket ofte på en litt annen måte. Mange tenker at:

Energien i maten du spiser – energien du brenner på fysisk aktivitet = lagret fett på kroppen

De fleste er selvfølgelig klar over at kroppen også bruker energi på andre ting enn aktivitet, men det er lett å tenke at denne delen ikke varierer. Dermed er det bare endringer i kalorier inn og fysisk aktivitet som påvirker regnestykket.

Men dette blir i beste fall upresist.

For det er ikke nødvendigvis slik at all energien i maten tas opp i kroppen. Og det er ikke bare forandringer i fysisk aktivitet som bestemmer om kroppen forbrenner eller lagrer mer eller mindre.

Det finnes forskning som antyder at både forandringer i maten og i kroppen kan gjøre det mulig å legge på seg, uten å spise flere kalorier eller trene mindre.

Hva betyr kalorier inn?

Hvis du svelger en neve hele mandler, er det stor sjanse for at du kan finne deler av dem igjen i avføringa en stund etterpå. En del av kaloriene du puttet inn, kom altså ut igjen før kroppen fikk tak i dem.

Selv om de færreste har for vane å svelge hele mandler, er dette en illustrasjon av et viktig prinsipp:

Det at kaloriene finnes i maten, betyr ikke nødvendigvis at de tas opp i kroppen.

Dette vet faktisk forskere innen husdyrernæringen en hel masse om.

Vokste like mye på mindre fôr

På slutten av 1940-tallet, skjedde det noe som skulle få enorme følger for matproduksjonen i verden.

En gruppe forskere skulle utforske virkningen av vitamin B12-tilskudd hos kylling. Men det mest interessante resultatet i forsøket handlet om noe helt annet.

En av typene B12 som ble testet, var utvunnet av soppen Streptomyces aureofaciens, som produserer antibiotika. Og forsøkene med kylling viste at kyllingene som fikk nettopp denne varianten, vokste fortere uten å trenge mer fôr.

Snart skulle flere forsøk med en rekke dyr vise en besnærende sammenheng:

Små mengder med antibiotika i fôret – gjerne så lite at det ikke skal ha noen medisinsk effekt – gjør at dyra trenger mindre fôr for å vokse til en bestemt størrelse, eller produsere en viss mengde melk.

Forskerne vet fortsatt ikke helt hvorfor dette skjer. Kanskje hindrer antibiotika noen av bakteriene i tarmen i å bruke av energien i maten, slik at dyrekroppen kan ta opp mer?

Uansett er virkningen klar: Dyra sitter igjen med mer energi, uten å spise mer mat.

Mye forskning på fôrutnyttelse

En god fôrutnyttelse er svært viktig for alle som driver med husdyr. Siden dyrefôr er en vesentlig utgift, er det lønnsomt å få dyra til å utnytte mest mulig av energien som finnes i maten.

Den tilfeldige oppdagelsen fra 1940-tallet ble startskuddet for en etter hvert voldsom bruk av antibiotika som vekstfremmende middel i landbruket. I dag blir denne praksisen faset ut mange steder, fordi den skaper antibiotikaresistens. Men arbeidet med å øke forutnyttelsen fortsetter.

Norske forskere har for eksempel drevet avlsprogrammer for å komme fram til en type gris som er bedre til å utnytte energien som finnes i fiberrikt fôr.

En annen mulighet, er å forandre selve fôret.

Mer finmalt fôr ga mer energi

Som nevnt i eksemplet med de hele mandlene over: Hvor mye energi kroppen tar opp, avhenger av hvor tilgjengelig energien i maten er. Og det henger igjen sammen med strukturen i maten.

Da amerikanske forskere oppsummerte kunnskapen om husdyrernæring i 2017, konkluderte de med at ulike måter å prosessere grisefôr, kunne påvirke hvor mye energi dyra fikk ut av maten.

For eksempel hadde det noe å si hvor finmalt fôret var.

- Det er vist at redusert partikkelstørrelse på malt korn vanligvis gir større fordøyelighet av energi, primært på grunn av økt fordøyelighet av stivelse, skriver forskerne.

Altså: en kilo finmalt korn gir dyra mer energi enn en kilo grovmalt korn.

Også andre prosesseringsteknikker, som såkalt ekstrusjon, så ut til å påvirke hvor mye energi grisene fikk ut av maten. Ekstrusjon er en metode hvor oppvarming og trykk brukes til å puffe opp matvarer, som ostepop og cheerios.

Hundre gram rapsfrø = 0 kalorier

Også norske forskere er godt kjent med at strukturen i maten har noe å si for hvor mye energi dyr klarer å ta opp.

- Det mest ekstreme eksemplet er raps, forteller forsker Jon Øvrum Hansen ved NMBU.

- Om du spiser hele rapsfrø, så kommer de hele ut igjen. Det skjer også i kua, selv om den har en svær vom med masse enzymer til å bryte ned maten.

Fordøyelsessystemene er rett og slett ikke i stand til å bryte igjennom det harde skallet til rapsfrøet.

- Er frøene derimot knust, klarer kua å utnytte nesten all energien i rapsen.

For å sette det på spissen kan altså et dyr spise 100 gram rapsfrø og få i seg null kalorier. Malt til mel, kan den samme mengden gi flere hundre kilokalorier.

I tillegg er noen typer fôr naturlig mer fordøyelig enn andre typer, sier Hansen.

Raps er for eksempel mindre fordøyelig enn soya. Hvis et dyr da spiser en porsjon raps som i utgangspunktet inneholder like mange kalorier som en porsjon soya, så vil dyret likevel få i seg mindre energi av å spise rapsen.

Mandler er ikke det samme som mandelsmør

Også studier på mennesker har vist at strukturen i maten har noe å si for hvor mye energi vi får ut av den.

I 2018 publiserte en gruppe forskere resultatene fra en studie om nettopp mandler.

De hadde testet om ulik behandling av mandler hadde betydning for hva som skjedde i tarmen til mennesker. De testet både rå og ristede mandler, oppkuttede mandler og mandler som var malt til et fint smør.

Alle variantene gikk igjennom en kunstig tyggeprosess. Forskerne målte størrelsen på mandelpartiklene etter tygging, og beregnet hvor mye fett som ville bli tilgjengelig i en fordøyelsesprosess.

I tillegg fikk de mennesker til å spise de ulike variantene, og undersøkte avføringen deres etterpå. Hensikten var å måle hvor mye fett som ikke var blitt tatt opp på turen igjennom kroppen.

Resultatene viste at noe av fettet fra hele rå og ristede mandler satt igjen i partikler som kom ut i avføringen. Men mandelsmøret var nesten totalt fordøyd.

Både denne og andre studier peker altså mot at hele mandler i praksis gir kroppen færre kalorier enn samme mengde finmalte mandler, for eksempel i form av mandelsmør.

Dermed er det altså mulig å spise samme mengde av en råvare, for eksempel mandler, og likevel få i seg ulike mengder energi.

Ultraprosessert mat

Kan endringer i strukturen på maten vår bety at vi i dag får i oss flere kalorier uten å spise mer?

Foreløpig har vi ingen klare svar på dette.

Mange studier har vist at stadig mer av maten vi spiser er ultraprosessert. Slik mat består ofte av råstoffer som er brutt ned til pulver, og så satt sammen til ferdigmat. Dermed får ultraprosessert mat ofte en annen struktur enn mer råvarebasert mat.

Nyere forskning har også vist slik ultraprosessert mat er koblet til fedme og fordøyelsessykdommer.

Men det gjenstår mye forskning før vi vet hva som fører til hva, og hvilken rolle ulike typer prosessering eventuelt kan spille.

En annen sak er at også andre faktorer er med på å bestemme hvor mye energi du får ut av maten. For eksempel tarmfloraen.

Tarmflora gjorde mus tykkere

Bakteriene i tarmen bryter ned fiber som kroppen selv ikke klarer å fordøye. I denne prosessen lager mikroorganismene andre stoffer. Noen av dem kan tas opp i kroppen.

Dette betyr at ulike sammensetninger av bakterier i tarmfloraen kan fore kroppen med ulike mengder energi.

I et kjent forsøk fra 2006, samlet forskeren Jeffrey Gordon og kollegaene hans inn tarmflora fra slanke mennesker og mennesker med fedme. Så satte forskerne bakteriekulturene inn i tarmen til bakteriefrie mus.

Musene ble snart som donorene: De som hadde fått tarmflora fra tynne mennesker, forble tynne. Musene som hadde fått bakterier fra folk med fedme, begynte å legge på seg fett, selv om de ikke spiste mer.

Da forskerne undersøkte avføringen fra de to gruppene, så de at det var mindre energi igjen i bæsjen til de tykke musene. Tarmbakteriene hadde trolig bidratt til at mer av energien fra maten kom over i kroppen.

Kan det tenkes at endringer i tarmfloraen kan bidra til at vi i dag får mer energi enn før ut av den samme maten?

Igjen er svaret at vi ikke vet. Vi trenger mer forskning.

Ikke bare trening

Et annet spørsmål det er verdt å undersøke, handler om den andre sida av regnestykket.

Altså: Hittil har vi undersøkt om endringer i maten eller tarmfloraen kan gjøre at vi får i oss mer eller mindre av energien som finnes i matvarene vi spiser.

Men hva med energien som går ut?

Hva gjør kroppen med energien den har fått tak i fra maten?

Er det bare variasjoner i fysisk aktivitet som avgjør om energiregnskapet går i pluss eller minus? Eller finnes det andre mekanismer som kan forandre omsetningen av energi, slik at du legger på deg uten å spise mer?

Bare en mindre del går til fysisk aktivitet

Energiomsetningen i kroppen er langt fra noe enkelt regnestykke.

En levende organisme bruker energi til mange forskjellige prosesser. Et åpenbart energisluk, er så klart fysisk aktivitet. Men for de fleste mennesker utgjør trening og mosjon bare en mindre del av den totale energibruken i kroppen.

Resten går til en rekke andre prosesser, som å holde liv i cellene i vev og organer, fordøye mat, lage kroppsvarme og bekjempe sykdommer. For ikke å snakke om å tenke. Hjernen stikker faktisk av med over 20 prosent av kroppens energibeholdning.

Denne grunnleggende bruken av energi kalles basalstoffskiftet, eller hvilestoffskiftet.

Og det store spørsmålet er så klart: Kan det skje endringer i hvilestoffskiftet, slik at kroppen plutselig forbrenner mer eller mindre energi?

Mus skrur forbrenningen opp og ned

– Ja, dette er absolutt dokumentert i dyr, sier forsker Simon Erling Nitter Dankel ved Universitetet i Bergen. Han jobber nettopp med å undersøke omsetningen av energi hos dyr og mennesker.

Forskning har for eksempel vist at kroppen til rotter og mus bruker mer energi på å lage varme, når omgivelsene er kjølige. Dyra har en type fettceller – brune fettceller – som lager varme ved å brenne energi.

– Det finnes mekanismer i cellene som kan skru opp og ned energiforbruket, sier Dankel.

Han forteller at gener er viktige for denne reguleringen. Ved å forandre genene til mus, kan forskerne lage mus med et lavere energiforbruk. De legger på seg, selv om de spiser like lite som andre mus.

Forskere har også lagd mus som ikke blir tykke, selv om de spiser mer.

• Les også: Fedmegener senket forbrenningen

Også brunt fett i mennesker

Det er vanskeligere å få sikre svar om det finnes lignende regulering av energibruk i mennesker, forteller Dankel.

Men nyere forskning har vist at brunt fett også finnes i oss. Studier har dessuten vist at hvite fettceller kan omdannes til beige fettceller, som er med på å omdanne fett til varme.

Vi vet også at tilsynelatende like mennesker kan ha forskjellig hvilestoffskifte.

- I forskningen vår pleier vi å beregne energibehovet til personer ut fra kroppsstørrelsen og energibruken deres. Men vi ser at like folk kan kreve litt ulik energi, så hvis de spiser det samme, kan det slå ut forskjellig, sier Dankel.

Sykdommer kan forandre hvilestoffskiftet

Noe som kan fortelle litt om oss mennesker, er sykdommer som påvirker energibalansen i kroppen. Enkelte sykdommer, som kreft, kan for eksempel øke hvilestoffskiftet.

Et eksempel på det motsatte, er lidelsen hypotyreose.

Et av symptomene på hypotyreose, er nettopp at du kan legge på deg, selv om du ikke spiser mer.

Hypotyreose betyr at skjoldbruskkjertelen produserer for lite av hormonet tyroksin, som er med på å regulere energiomsetningen i kroppen. Hos mennesker med hypotyreose er hvilestoffskiftet redusert.

Hypotyreose viser at det er mulig for mennesker å legge på seg uten å spise mer, fordi reguleringen av energiomsetning i kroppen forandrer seg.

Spørsmålet er om det kan finnes andre faktorer som fører til slike endringer i kroppen. Kan for eksempel stoffer i miljøet eller i maten vår endre energiomsetningen i kroppen?

Lagringsmodus

– Ja, det kan tenke seg å være tilfelle, sier Dankel.

Han mener påvirkning utenfra kan endre både mengden energi kroppen svir av, og hvor oppsatt kroppen er på å lagre energi.

Mye forskning viser for eksempel at hormonet insulin påvirker fettlagring. Insulin skilles ut når du spiser karbohydrater, og sørger for at sukkeret i blodet kan brukes av cellene i kroppen. Men det er også et signalstoff som oppfordrer kroppen til å lagre fett.

Man kan tenke seg at en økning i insulinnivåene får kroppen til å lagre fett, selv om kroppen ikke får tilført mer energi.

Resultatet kan paradoksalt nok bli at kroppen dirigerer energien fra maten inn i fettlagrene, slik du legger på deg, samtidig som cellene i resten av kroppen sulter og vev og organer må spare på energien.

Kan ha høyt grunnivå av insulin

Studier har vist at kroppen er i stand til å skru ned forbrenningen og hvilestoffskiftet i perioder med sult, for eksempel under en slankekur. Dermed er det altså teoretisk mulig for kroppen å øke fettlagrene, selv om du ikke spiser mer.

En annen sak er så klart at celler som sulter sender signaler som utløser økt sult og større appetitt. Dette kan i tillegg få deg til å spise mer.

En hypotese har vært at vestlig kosthold med mange raske karbohydrater gir store topper i nivåene av insulin, som igjen gir slik fettlagring. Men nyere forskning tyder på at denne modellen ikke stemmer helt.

Dankel tror i stedet problemet kan ligge i at grunnivået av insulin kan bli liggende for høyt. Det kan skje av flere grunner.

Ond sirkel

Forskning tyder for eksempel på at både mye prosessert mat, stress og lite søvn kan påvirke disse grunnivåene av insulin, sier Dankel.

Man kan også falle inn i en ond sirkel av vektøkning: Mer fettvev fører ofte til betennelse i fettvevet, som igjen gir insulinresistens og økt produksjon av insulin. Dette insulinet kan så igjen bidra til mer fettlagring, og slik fortsetter det.

Noen forskere mener det kan være betennelsen som kommer først, og starter den onde sirkelen.

Dankel tror i tillegg det kan være flere mekanismer som fremmer fettlagring uavhengig av hvor mye du spiser.

Elektrisk tilstand i ubalanse

- Ultraprosessert mat har for eksempel vist seg å kunne fremme oksidativt stress i cellene, sier han.

Dette har å gjøre med den elektriske tilstanden som celler har, nemlig den såkalte redoks-balansen. Cellenes elektrisitet endres og reguleres når de omsetter energi og næringsstoffer. Cellene bruker også denne endringen i elektriske potensialer til å kommunisere med hverandre.

- Det er en balanse i dette systemet som er veldig avgjørende for fettlagring og energibruk, sier Dankel.

- Denne balansen kan både virke inn på insulinproduksjonen, og virke direkte på mekanismene for fettlagring.

Noen studier antyder at stoffer i miljøet kan forskyve likevekten i dette systemet.

- Det er vist at fremmedstoffer kan starte stressreaksjoner i cellene som kan forskyve den elektriske balansen, og påvirke insulinnivåene og hormonproduksjonen i kroppen, sier forskeren.

Han mener vi trenger mye mer kunnskap om alle disse reguleringsmekanismene som kan være med på å bestemme hvor mye energi kroppen sløser bort og hvor mye den lagrer.

- Jeg tror energiforbruk utenom aktivitet er blitt undervurdert, sier han.

Mange faktorer kan spille sammen

Forskningen på både maten vår og systemene i kroppen peker altså mot at det er mulig å legge på seg uten å spise mer eller mosjonere mindre.

Et helt annet spørsmål er selvfølgelig om slike mekanismer har bidratt til at vi blir tykkere, samtidig som norske statistikker viser at vi ikke spiser mer.

Her har vi foreløpig ingen svar.

Det er svært vanskelig å måle hva befolkningen spiser, og svakheter i statistikkene kan dermed være med på å forklare det tilsynelatende paradokset. Samtidig har vi heller ingen dokumentasjon for at dette er hele svaret.

Vi vet fortsatt ikke sikkert hvorfor befolkningen blir tykkere. Kanskje kan vi tenke oss at en hel rekke faktorer sammen bidrar til at befolkningen stadig blir tyngre?

Tenk om:

• Mye ultraprosessert mat både gjør at vi tar opp flere kalorier fra maten og at vi spiser mer før vi blir mett.
• Endringer i tarmfloraen bidrar med ekstra energi til kroppen.
• Miljøgifter og nye stoffer i maten og miljøet forstyrrer cellenes elektriske balanse, som igjen fører til økt fettlagring.
• Betennelser gir høyere nivåer av insulin, som også fører til fettlagring.
• Lett tilgjengelig og billig kaloririk mat får oss til å spise mer.
• En mindre fysisk krevende hverdag får oss til å bevege oss mindre.
• Mindre eksponering for lavere temperaturer, for eksempel på grunn av mer oppvarming inne, reduserer kroppens varmeproduksjon

Hvis vi faktisk skulle stå overfor en slik situasjon, er det ikke så rart at dagens spis-mindre-beveg-deg-mer-strategier for å bekjempe fedmeepidemien fungerer temmelig dårlig.