Visse gener gir deg større risiko for å utvikle fedme. Nå har norske forskere brukt mus for å undersøke hva genene gjør.
Visse gener gir deg større risiko for å utvikle fedme. Nå har norske forskere brukt mus for å undersøke hva genene gjør.

Fedme-gener senket forbrenningen

Halvparten av befolkningen har gener som kan hindre kroppen i å forbrenne kalorier. Da norske forskere slo ut disse genene i mus, ble dyra syltynne, selv om de spiste like mye som andre.

Publisert

Det er over fem år siden en gruppe forskere fra Norge og flere andre land fant et viktig spor i fedmemysteriet:

De oppdaget en mutasjon som ga mennesker betydelig større risiko for å utvikle fedme.

En mutasjon er en forandring i DNA-et. Og akkurat denne mutasjonen finnes hos nesten halvparten av den europeiske befolkningen. Det betyr at den trolig spiller en rolle i fedmeepidemien.

Men hvordan? Hva gjør de egentlig i kroppen?

Stipendiat Jan-Inge Bjune fra Universitetet i Bergen og kollegaene hans har nå gjort eksperimenter med mus for å undersøke nettopp dette, som en del av Bjunes doktorgradsarbeid.

Resultatene viser at mutasjonen påvirker hvor mye energi fettcellene i kroppen forbrenner. Det kan være med på å forklare hvorfor noen utvikler fedme, mens andre ser ut til å være beskyttet.

Fettet forsvant

Det var allerede kjent at mutasjonen fører til større aktivitet i to gener som har fått navnene IRX3 og IRX5. Disse genene gjør at cellene produserer to typer proteiner. Større aktivitet i genene, betyr høyere nivåer av IRX3- og IRX5-proteiner.

- Forskere hadde tidligere sett på hvordan disse genene virker i celler i laboratoriet, men vi ville se hvordan det fungerte i en kropp, forteller Bjune.

Nå brukte Bjune genteknologi for å slå av IRX5-genet i en gruppe mus. Det hadde dramatisk effekt.

- Nesten alt fettet forsvant på musene.

Dyra ble ikke bare slanke. De så også ut til å være fullstendig beskyttet mot å utvikle fedme, selv da de fikk fet mat som vanligvis gjør mus tykke.

Dersom det samme gjelder i mennesker, kan det være noe av grunnen til at noen mennesker legger på seg, mens andre som lever i det samme miljøet forblir tynne.

Forskerne gjorde flere studier for å finne ut hvordan IRX3 og IRX5 virket i musene.

Hemmet beige fettceller

Når disse genene ble mer aktive, påvirket dette musenes fettceller på flere måter.

En av endringene skjedde i såkalte beige fettceller. I motsetning til hvite fettceller, kan brune og beige fettceller omdanne sukker og fett til varme. De kan dermed brenne av overskuddsenergi i kroppen.

Men IRX5 hemmet denne evnen hos musene, slik at kaloriene fra maten heller ble lagret som fett.

Samtidig hemmet IRX5 omsetningen av energi i mitokondriene – altså energiverkene – i fettcellene. Dette påvirket også hvor mange kalorier kroppen forbrenner.

IRX3-genet virket i tillegg på en litt annen måte. Det var nødvendig for at nye fettceller kunne dannes.

Spiste like mye, men ble tynnere

Da forskerne slo ut genene, begynte imidlertid mitokondriene og de beige fettcellene å virke igjen, og færre nye fettceller ble dannet. Det var trolig dette som ga musene en sterk beskyttelse mot fedme.

Musene spiste like mye som andre mus, men omdannet overskuddsenergien i maten til varme i stedet for å lagre den som fett.

Nå håper Bjune og kollegaene at denne kunnskapen skal bidra til bedre behandling for mennesker med fedme.

- Det er det som er det ultimate målet, sier han.

Kan gi bedre behandling

Professor Bård Kulseng er leder for Senter for Fedmeforskning og Innovasjon ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Han mener funnene er interessante.

- Forskningsmiljøet i Bergen er langt framme i forskningen på regulering av metabolisme og fettceller, og disse studiene er viktig grunnforskning, sier han til forskning.no

- Ny kunnskap om variasjonen mellom mennesker og samspillet mellom mat, miljø og genetikk kan gi mer målrettet og individuell behandling for mennesker med fedme.

Kulseng får støtte av Jøran Hjelmesæth, leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, og professor ved Universitetet i Oslo.

- Det er jo nettopp dette vi er på jakt etter: Ny kunnskap som kan brukes til å lage bedre behandling, sier han til forskning.no.

Genene er nødvendige i kroppen

Resultatene til Bjune og kollegaene antyder at det kan være mulig å lage medisiner som gjør at mennesker med fedme kan redusere vekten uten å spise mindre.

Men det blir ikke enkelt.

Genene det er snakk om er nemlig også viktige, forteller Bjune.

De spiller trolig en vesentlig rolle i fosterutvikling, og er for eksempel nødvendig for synet og hjertet. Det er ingen god ide å gi mennesker medisiner som slår ut disse genene i hele kroppen.

Forskerne må i stedet forsøke å lage medisiner som påvirker IRX3 og IRX5 bare i fettvevet.

- Den typen teknologi er brukt i dyr, men det er en annen ting er å gjøre det i mennesker. Vi vet ennå ikke nok om alle funksjonene til disse genene, sier Bjune.

Hjelmesæth advarer også mot å ha for store forhåpninger.

- Dessverre er det slik at de aller fleste oppdagelser ikke gir noen ny terapi.

Og selv når de faktisk leder til nye medisiner, tar utviklingen lang tid.

- Først må medisinen lages og testes i dyr og så må man teste hos mennesker. Det tar gjerne 10 til 20 år, sier han.

Mange gener påvirker fedme

Selv om den nye kunnskapen ikke resulterer i noen behandling, er den likevel nyttig for forskere og leger, mener både Hjelmesæth og Kulseng.

Det er fordi vi får mer innsikt i hva fedme faktisk er.

Det er allerede kjent at gener har mye å si for hvem som utvikler fedme og ikke. Ulike forskere har funnet over 100 gener som øker risikoen for overvekt og fedme.

De aller fleste er med på å styre metthet og sultfølelse, forteller Hjelmesæth.

Har du mange av disse genene, føler du sterkere sult og mindre metthet, sammenlignet med andre mennesker. Da er det mye vanskeligere for deg enn for andre å spise lite nok til å holde normal vekt.

Men genene som Bjune og kollegaene undersøkte, virket altså ikke på musenes appetitt, men på forbrenningen deres. Dette er et felt vi har mye mindre kunnskap om.

Legger på seg uten å spise mer enn andre

Dersom genene fungerer på samme måte i mennesker, betyr det at personer som har de spesielle mutasjonene kan lagre mer fett enn de andre, uten at de spiser mer eller trener mindre.

- Det er viktig å skjønne at vi er satt sammen forskjellig. At vi responderer ulikt på miljøpåvirkning, sier Kulseng.

Han mener fedmeepidemien sannsynligvis skyldes samspillet mellom genene våre og endringer som har skjedd i omgivelsene våre i løpet av de siste 40 åra. Det er trolig mye mer komplisert enn at tykke folk spiser flere kalorier eller beveger seg mindre.

- Kan redusere skamfølelse

- Det kan handle om alt fra hvilken type mat vi spiser til miljøforurensning, sier Kulseng.

Slike miljøendringer forandrer ikke selve genene våre, men de kan endre hvordan genene fungerer. Påvirkning helt fra før fødselen kan være med på å slå ulike gener av eller på. Det har igjen innflytelse på risikoen for overvekt og fedme resten av livet.

- Man kan håpe at en større forståelse av kompleksiteten i dette kan redusere skamfølelsen som mange med fedme har. Dette trenger ikke skyldes dårlig selvkontroll eller personlige feil!

Referanse:

Jan-Inge Bjune, Regulation of adipogenesis and fat storage by IRX3 and IRX5, doktorgradsavhandling. Universitetet i Bergen. Sammendrag.