Vi kan doble avlingene globalt innen 2050 uten å rasere miljøet, dersom jordbruksteknologi overføres til fattige land. Norge prioriterer ikke bistand til jordbruk.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Investering i jordbruket i utviklingsland er den beste måten å sikre nok mat for framtida, mener amerikanske forskere. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
I 2050 vil det være over ni milliarder mennesker på jorda. Hvor mye kan kloden vår tåle?
Retten til sunn mat er nedfelt i menneskerettighetene, men allerede i dag har jordbruket en stor innvirkning på miljøet.
Land som ryddes til jordbruk betyr at dyra mister sine leveområder, og dette truer artsmangfoldet. Gjødsling skader økosystemer både på land, i hav og i ferskvann.
Dessuten stammer rundt en fjerdedel av dagens utslipp av drivhusgasser fra landrydding, produksjon av avlinger og gjødsling.
Samtidig vet vi at mye jordbruk i fattige land gir lave avlinger og har stort potensial for bedring. I 2005 var avlingene i verdens rikeste land tre ganger så effektive som i verdens fattigste, målt i kalorier.
Intensivering
- Intensivering av jordbruket i form av overføring og tilpasning av teknologi, og bedring av jordas fruktbarhet i fattige land, kan redusere dette gapet mye, og gi en mer rettferdig tilgang til mat globalt.
- Det vil også begrense utslippene av drivhusgasser og utryddelsen av arter, ved at mindre nytt land ryddes til avlinger.
Slik konkluderer en gruppe forskere som har undersøkt ulike globale strategier for å mette verdens munner i 2050. Studien er publisert i PNAS.
I 2006 utgjorde landbruksbistand 7,3 prosent av det norske bistandsbudsjettet. I fjor hadde denne andelen gått ned til 5,3 prosent.
Dersom vi trekker fra bidraget til FN-organiasjoner med fokus på mat, utgjorde norsk landbruksbistand bare 2,4 prosent av bistandsbudsjettet i 2010.
Dobling
De amerikanske forskerne har gjort en beregning av hvor mye større de globale avlingene må bli for å dekke verdens behov for mat.
Den forventede utviklingen vil kreve en dobling av de globale avlingene innen 2050, konkluderer de.
Miljøkonsekvensene av en slik dobling er avhengig av hvordan vi oppnår produksjonsøkningen. Vi kan velge å rydde mer land til jordbruk, eller intensivere produksjonen i områder som allerede dyrkes.
Okser og plog i Etiopia. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Annonse
Dagens trend er at fattige land med mindre effektivt jordbruk rydder stadig større områder til matproduksjon, mens rike land øker det eksisterende landbrukets effektivitet gjennom teknologiske forbedringer.
Lite å gå på
Det meste av kloden er hav. Tilsammen har vi bokstavelig talt bare rundt 13 milliarder hektar land å gå på, og bare rundt 4 milliarder hektar er faktisk egnet for jordbruk.
I dag bruker vi omtrent 1,5 milliarder hektar til avlinger og 2,5 milliarder til beite.
Vi har bare rundt 450 millioner hektar ikke-kultiverte områder som er egnet for jordbruk og samtidig ikke er skog, beskyttede områder, eller tettere befolket enn 25 personer per kvadratkilometer.
De globale utslippene av klimagasser oppfattes som et stort miljøproblem. Ifølge IPCC slipper vi årlig ut drivhusgasser tilsvarende rundt 50 gigatonn CO2-ekvivalenter.
På global basis bruker vi årlig omtrent 100 millioner tonn nitrogen til gjødsel i landbruket.
Store konsekvenser
Fortsetter vi dagens trend med intensivering av jordbruk i rike land og utvidelse av dyrka mark i fattige land, vil det få store konsekvenser for miljøet.
Innen 2050 må vi da rydde enda én milliard hektar til avlinger.
Utslippene av drivhusgasser fra jordbruket vil gå kraftig opp, til rundt 11 ekstra gigatonn CO2-ekvivalenter årlig, i tillegg til dagens utslipp.
Annonse
For å gjødsle vil vi bruke totalt rundt 250 millioner tonn nitrogen årlig.
- Disse økningene vil bety artsutryddelse, tap av økosystemer, forhøyede nivåer av drivhusgasser i atmosfæren og vannforurensing, skriver de amerikanske forskerne.
Mindre landrydding
På den andre siden kan større globale investeringer i teknologiforbedring, -tilpasning og -overføring redusere disse miljøkonsekvensene kraftig.
Det scenariet de amerikanske forskerne har mest tro på, er der fokus holdes på å begrense mengden nytt land som ryddes til jordbruk.
I et slikt scenario vil vi trenge bare 0,2 milliarder hektar nytt land til avlinger innen 2050.
Det vil produsere ekstra utslipp av drivhusgasser tilsvarende 3,6 gigatonn CO2-ekvivalenter, i tillegg til dagens utslipp.
Bruken av nitrogen til gjødsling vil ligge på totalt 225 millioner tonn i året.
- Analysen tyder på at dette er det beste alternativet for å minimere tapet av artsmangfold og utslippene av drivhusgasser, skriver forskerne.
Han skriver i en e-post til forskning.no at investering i jordbruket i utviklingsland er den beste kjente måten å redusere utslippene av drivhusgasser fra landrydding og jordbruk på.
Annonse
- Slike investeringer hjelper også med å bevare det globale artsmangfoldet.
- Det kan også være en vei mot økonomisk utvikling og stabilisering av nasjoner på grunn av økt matsikkerhet, skriver han.
- Sunn fornuft
Ruth Haug er professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Hun synes studien til Tilman og kollegaer er interessant.
- Hovedbudskapet er at det er mest miljø- og klimavennlig å møte den økende etterspørselen etter mat ved å intensivere landbruket i land hvor avlingsnivået er lavt, det vil si i utviklingsland, kommenterer hun.
- Også for å motvirke sult og fattigdom er det bra at man hever det ekstremt lave avlingsnivået på eksisterende dyrka mark i sør. Det vil kreve investeringer, teknologi og kunnskap, legger hun til.
Professor Ruth Haug. (Foto: Håkon Sparre/UMB)
- Når man ser på hva som går inn i landbruket i nord i forhold til i sør, er det ikke rart at det er et stor avlingsgap, sier Haug.
Miljøargumenter
Haug forteller at det finnes 0,5 milliarder fattige småbrukshusholdninger i verden i dag.
- Om de øker avlingene sine, vil det bidra veldig, sier hun.
- Mange bruker det at man må øke den globale matproduksjonen som et argument for å investere og produsere mer i de rike landene.
- Her har vi miljøargumenter for å intensivere produksjonen i utviklingsland og redusere dagens avlingsgap, sier Haug.
Annonse
- Jeg kommer til den samme konklusjonen ut fra matsikkerhet og tanker om fattigdom. Det er spennende at de amerikanske forskerne kommer fram til dette ut fra miljøberegninger, sier hun.
Dumping
Ifølge Haug har det vært investert veldig lite i landbruk i afrikanske land de siste tre tiårene.
- Det har vært billigere og enklere for dem å importere mat. Det å investere og bygge opp et eget landbruk er vanskelig når du får dumpet hvete fra EU, kylling fra Brasil og løk fra Nederland, sier hun.
- Rike land har brukt Afrika som en måte å bli kvitt sine overskuddslagre på, og her er det mye snakk om subsidiert produksjon av mat fra USA og EU. Dumping har gjort det vanskelig å bygge opp egne produksjonssystemer.
- Bøndene har ikke en gang vært konkurransedyktige på egne markeder. De har blitt utkonkurrert av import, sier Haug.
Lite norsk landbruksbistand
Kristin Kjæret fra FIAN Norge (FoodFirst Information and Action Network) er oppgitt over at norske myndigheter nedprioriterer bistand til jordbruk.
Hun forteller at nedgangen i den norske bistanden kommer på tross av at en rekke internasjonale aktører og en samlet norsk utenrikskomité mener man bør satse mer på landbruk i utviklingsland.
Kristin Kjæret er daglig leder i FIAN Norge. (Foto: Privat)
I 2003 anbefalte Bie-utvalget, nedsatt av Bondevik II-regjeringen, at norsk landbruksbistand burde være på minst 15 prosent av den totale bistanden.
Handlingsplanen for landbruk i utviklingsland ble lagt frem året etter, og varslet en økning i landbruksbistanden.
- Likevel har man ikke prioritert dette, sier Kjæret.
- Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har ved flere anledninger understreket at han ikke vil at Norge skal gå inn i alle sektorer for bistand, men prioritere de sektorene hvor vi har noe spesielt å bidra med.
- Han mener at vi ikke har noen særskilt kompetanse på landbruksbistand. Det syns vi er veldig beklagelig. Norsk bistand bør fokusere på hva fattige og sultende trenger, ikke hva vi i Norge er spesielt gode på, sier Kjæret.
Hun forteller at 70 prosent av menneskene som er utsatt for underernæring bor på landsbygda og er tilknytta landbruksøkonomien.
- Landbruk kan få folk ut av fattigdom, sier Kjæret.
Kan virke negativt
Samtidig er hun opptatt av at noen tendenser innen landbrukssatsinger i fattige land faktisk kan virke negativt inn på befolkningen.
Hun forteller at mens det ble gjort veldig lite investeringer i landbruket i fattige land fra 1980-tallet frem til matvarekrisa i 2007, har det nå skjedd en dramatisk endring.
I en rapport til Menneskerettighetsrådet i FN viser for eksempel FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier de Schutters, til at utenlandske direkteinvesteringer til landbruket var på rundt 600 millioner dollar årlig på 1990-tallet, men har økt til gjennomsnittlig 3 milliarder årlig for perioden 2005-2007.
- For oss som jobber for retten til mat er det to viktige dimensjoner: Den ene er hva slags landbruksmodeller som vil komme de fattige til gode.
- Den andre er hvordan utenlandske direkteinvesteringer utgjør en trussel for retten til mat gjennom tvangsflytting og begrensninger på landbruksreformer, sier Kjæret.
- Småbønder må ha kontroll over jorda si, i tillegg til kunnskap og tilgang til kredittordninger og markeder. FNs spesialrapportør for retten til mat gir masse eksempler på hvordan ulike land har klart å øke produksjonen på en måte som kommer fattige til gode, sier hun.
Kjæret er svært kritisk til å bruke bistandspenger for å etablere store plantasjer, slik for eksempel Norfund (Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland) har gjort i Mosambik.
- Slike plantasjer bidrar med arbeidsplasser, men maktforholdet mellom eierne og de ansatte er ofte veldig skjevt. Landbruksarbeidere er mest utsatt for brudd på retten til mat og andre arbeiderrettigheter, sier Kjæret.
- Bør satse på mindre familiegårder
Hun mener bistanden bør gå til satsing på mindre familiegårder hvor man kan dyrke mer variert, og næringsmessig få bedre mat.
- De store plantasjene er heller ikke særlig miljøvennlige, med mye insektmidler og monokultur, rettet mot eksport og uten lokal forankring, sier hun.
- Vi må satse på et landbruk som ikke fører til fremtidige brudd på retten til mat.
Kjæret refererer til konsensusrapporten Agriculture at a crossroads fra det kun kaller landbrukets klimapanel, IAASTD eller International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology.
- Her er over 400 forskere tydelige på at man må endre måten man driver landbruk på, både på grunn av økologiske hensyn, og for å sikre retten til mat for alle, sier hun.
Kjæret mener det er viktig å støtte bondebevegelser og andre sosiale bevegelser som selv kan være med å påvirke landenes landbrukspolitikk.
- Matsikkerhetsgruppa til Forum for utvikling og miljø anbefaler at norsk landbruksbistand økes til 10-15 prosent av den totale bistanden, og at den i hovedsak bidrar til å styrke bærekraftig, småskala landbruk, sier hun.
- En stor del av denne bistanden bør gå gjennom bondeorganisasjoner i utviklingsland, og brukes til bonde-til-bonde-opplæring, deltagende forskning og støtte til oppbygging av kooperativer, sier Kjæret.
