Poteten kom til Europa fra Sør-Amerika i siste halvdel av 1500-tallet, og har siden den gang vokst til å innta fjerdeplassen på lista over verdens næringsplanter.

Den moderne matpoteten har den dag i dag en rekke mer eller mindre nære slektninger, villpoteter, i gamlelandet. Slett ikke alle er like glatte og runde. De fleste ser langt, tynne og krokete ut, som fingerne til ei heks, og smaker tilsvarende. De er bitre og usmakelige, enten du baker dem, moser dem eller friterer dem, skriver Science.

Så vi får tro inkaene foredlet denne rotknollen ganske betraktelig, før spanjolene ble fristet til å ta dem med tilbake, og plante de første avlingene på Kanariøyene i 1567.

Det finnes to ville underarter av potet som likner mer på våre enn de andre. Den ene vokser i lavlandet i Chile, den andre i Andesfjellene i Peru. de fleste forskerne har antatt at vår potet, og altså alle poteter som i dag serveres til middag, stammer fra den chilenske varianten, rett og slett fordi de naturgitte forholdene i Chile likner mest på de europeiske.

Men på ruten mellom Sør-Amerika og Europa ligger altså Kanariøyene. Forskere har antatt at potetene som ble dyrket der, senere ga opphav til de som ble dyrket i Europa. Flere av dem har også hevdet at disse likner mer på den Peruvianske fjellvarianten enn på den chilenske lavlandstypen. Men de har ikke hatt bevis.

Nå har David Spooner, planteforsker ved U.S. Department of Agriculture og University of Wisconsin, Madison analysert Kanariøyenes poteter og funnet at noen av øygruppas poteter har genetiske markører som plasserer dem i Andes, mens andre synes å komme fra Chile.

Spooner lurer derfor på om poteten kan ha blitt importert i flere omganger, noen ganger fra Chile, andre ganger fra Peru, og at dagens potet er en krysning av disse to opprinnelige underartene.