Produksjonen av norsk storfekjøtt var historisk lav i 2012. Når etterspørselen fra forbrukerne økte i samme perioden, førte det til økt import fra utlandet.

Fremdeles er det et underskudd av norsk storfekjøtt i det norske markedet, og i 2016 har Næringsmiddelkonsernet Nortura estimert et behov for import av hele 81 300 tonn storfekjøtt fra utlandet.

Det betyr at det er muligheter for å øke selvforsyningsgraden av storfekjøtt i Norge.

Søker etter suksessfaktorer i nord

I en ny rapport fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har forskerne kommet med tips til hvordan nye brukere kan oppnå god kjøttproduksjon ved bruk av storfe i Nord-Norge.

Inger Hansen er en av forskerne som har prøvd å finne løsninger i våre tre nordligste fylker.

– Vi besøkte tolv nordnorske bruk som ligger i toppsiktet med hensyn til produksjon, helse, dyrevelferd og driftsøkonomi, sier hun.

– Gjennom intervjuer av brukerne og en gjennomgang av fjøsene, identifiserte vi noen suksess- og risikofaktorer som kan komme nye brukere til gode. Hensikten er å bidra til å øke den totale kjøttproduksjonen på sikt.

Det er mange måter å drive kjøttproduksjon på. I dag utgjør melkekua (norsk rødt fe) rundt 75 prosent av den norske kjøttproduksjonen fra storfe. Resten kommer fra raser avlet til kjøttproduksjon, såkalte ammekyr.

Utnytting av det nordnorske beitepotensialet

Ifølge de nordnorske brukerne som ble intervjuet, er egnede beitearealer en av de viktigste forutsetningene for god drift. Store, gårdsnære arealer er en økonomisk fordel både for de som driver med melkekyr og ammekyr.

I dag utnyttes kun 3,5 prosent av Norges landareal til landbruk, mens man kunne brukt omtrent to tredjedeler.

– Av dette landbruksarealet er rundt halvparten hovedsakelig egnet til dyrking av gress, sier Hansen.

Særlig gjelder dette i arktiske strøk hvor klimaet gjør at vekstvilkårene for korn og en del andre matvekster er for tøffe.

– Skal vi utnytte disse arealene til matproduksjon, må graset først gå gjennom en dyremage, sier forskeren.

Hun mener beitebasert husdyrproduksjon derfor er spesielt egnet i Nord-Norge og en fin måte å få utnyttet potensialet i utmarka.

– Om vi blir bedre på å utnytte beiteressursene som finnes i utmarka, kan man oppnå en økonomisk god driftsform, samtidig som at man får god dyrevelferd og bidrar til å pleie kulturlandskapet, sier Hansen.

I områder med store problemer med tap av sau til rovdyr, kan storfe også være et godt alternativ som beitedyr i utmarka. Men dette er store dyr som kan by på andre problemstillinger ovenfor turfolk og grunneiere.

Kastrater på beite

Men ikke alle dyra får komme ut på beite om sommeren. Etter første beitesesong står ungoksene fra både melkekyr og ammekyr til oppfôring inne i fjøset. Disse er unntatt kravet om sommerbeite.

Forskerne på NIBIO foreslår å kastrere oksene for å forenkle drifta, både med tanke på dyrevelferden og utnytting av beiteressursene. Kastratene vil dermed kunne gå på beitet sammen med resten av flokken.

– Denne produksjonsformen er lite utprøvd i Norge, og den vil kreve store beitearealer, men mulighetene er der, sier Hansen.

Vanskelig med en felles anbefaling

– Det er store driftsmessige forskjeller fra gård til gård som gjør at det vanskelig å anbefale ett system til alle brukerne. Det som likevel kjennetegner suksessen til de dyktige brukerne, er at de finner måter å utnytte gårdens og eiendommens ressurser maksimalt på, poengterer Hansen.

Det betyr at det til en viss grad vil være individuelle tilpasninger som utgjør suksesskriteriene til nye brukere. Men én ting er alle enige om – beitearealene er viktig.

Referanse:

Inger Hansen og Grete Helen Meisfjord Jørgensen: Arktisk storfékjøttproduksjon. Suksess- og risikofaktorer knyttet til produksjon av storfékjøtt i Nord-Norge. NIBIO-rapport, 2016.