Innen 2030 er det et mål om å øke norsk matproduksjon med 20 prosent i takt med befolkningsveksten. Helst skulle man tatt den største økningen gjennom økt arealproduktivitet, men behovet for nye dyrkingsareal vil likevel melde seg.

Det samlede nydyrkingsbehovet kan anslås til å ligge på mellom 1 og 1,5 millioner dekar i Norge. Men er det nødvendig å nydyrke myr for å nå produksjonsmålet?

Vekstmåling i form av verdiskapning

Nydyrking av myr fører til økte utslipp av lystgass og karbondioksid, men har lavere dyrkingskostnader enn nydyrking av mineraljord. Tar man imidlertid andre kostnader med i beregningen, er det ikke sikkert at dyrking av myr totalt sett er et billigere alternativ.

Ifølge Arne Grønlund, forsker på Bioforsk Jord og miljø, er nydyrking av myr heller ikke nødvendig for å sikre vekst i landbruket.

– Man må stille seg spørsmålet – hva er vekst? Vekst er noe vi måler på mange måter – vi måler det i sysselsetting, andeler i total produksjon, men jeg vil gå litt lengre og si at vi måler vekst i form av verdiskapning hvor jeg ser på matproduksjon og andre miljøtjenester og trekker fra kostnader, både finanskostnader og miljøkostnader, sa han under Bioforsk-konferansen i forrige uke.

Pengebesparende

Grønlund har beregnet at differansen i klimagassutslipp, dersom man dyrker myr i stedet for annen mineraljord, kan være i gjennomsnitt cirka 1,5 tonn CO2-ekvivalenter per dekar per år.

Dette utslippet må det kompenseres for, enten ved å redusere andre utslipp i Norge, eller kjøpe kvoter ute.

– Nydyrking av myr gir høyest kostnad og lavest verdiskaping når klimagassutslippene skal kompenseres for ved andre tiltak hjemme eller ved kjøp av klimakvoter til en høyere pris enn 200 kroner per tonn CO2, sier han.

Kort sagt: Selv om dyrkingskostnadene er lavere hvis man nydyrker i myr enn hvis man dyrker i mineraljord, vil det samlet sett kunne være dyrere etter man har kompensert for de økte klimagassutslippene.

Grønlund tar likevel høyde for at det kan finnes unntak, for eksempel hvis torvlaget er svært grunt slik at klimagassutslippene er kortvarige, eller hvis man finner en dyrkingsteknikk som reduserer karbondioksid- og lystgassutslippene.

Store investeringer til driftsbygninger eller mangel på annet næringsgrunnlag i området, er også faktorer Grønlund tror kan spille inn.

Dyrkbar mineraljord finnes ikke overalt

På landsbasis utgjør myr 26 prosent av potensiell dyrkbar jord. Skog og snau fastmark utgjør 70 prosent av all dyrkbar jord på landsbasis, og mer enn 50 prosent i alle landsdeler.

Ikke alle kommuner har tilstrekkelige arealer for å sikre vekst dersom myr ikke tas i bruk. Likevel mener Grønlund at det ikke er nødvendig med nydyrking av myr for å sikre vekst i landbruket totalt sett.

– 20 prosent økt matproduksjon antas å medføre behov for nydyrking av anslagsvis en million dekar. Nydyrking av myr er ikke nødvendig for å nå dette produksjonsmålet.

– De fleste kommuner har nok dyrkbar mineraljord, selv om restriksjoner mot nydyrking av myr kan begrense veksten i enkelte områder, sier han.

Konklusjonen til Grønlund er klar:

– Landbruksvekst bør skje i områder med størst tilgang på dyrkbar mineraljord. Slik hovedregelen er i alle andre sektorer, bør veksten foregå der det er naturlige forutsetninger og hvor det kan foregå med små og moderate miljøkonsekvenser.