Perseverance har landet i den vestlige delen av det 45 kilometer brede Jezero-krateret. Her kan man se hvor de andre delene av landingsfartøyet – «decent stage», fallskjermen, ryggskjoldet og varmeskjoldet – dumpet ned. Fotografiet er tatt av sonden Mars Reconnaissance Orbiter.(Illustrasjon: NASA / JPL-Caltech / University of Arizona)
Hvor mye skrot er det på Mars?
SPØR EN FORSKER: Mennesket har sendt 49 sonder til Mars. Kan romskrotet etter hvert begynne å hope seg opp? vil en leser vite.
Mens du leser dette, kjører to roboter langsomt omkring på Mars og leter etter tegn på liv.
Den senest ankomne, Perseverance, er den femte Mars-roveren. I tillegg til roverne finnes også 16 landingsmoduler og 5 såkalte sub-landere som var mer eller mindre vellykkede.
Alle Mars-sondene har fått en leser til å undre seg.
«Hvor mye skrot er det på Mars nå?» spør Søren, som fulgte med da Perseverance landet på Mars 18. februar 2021.
«Jeg tenker på varmeskjold, fallskjermer og annet som blir «koblet av» før Perseverance lander. Inkludert skrot fra de sondene som krasjlandet. Og selvfølgelig de nå inaktive roverene og så videre. Jeg ser for meg at en fallskjerm blåser rundt over slettene og ender med å pakke inn en aktiv rover slik at den verken kan fotografere eller bevege seg … Er det relevant? Og hvis ikke: Hvorfor ikke?» utdyper Søren.
Det er jo egentlig et godt spørsmål.
Vi ringer til astrofysiker og romforsker ved Niels Bohr Institutet, Kjartan Kinch, som også har vært med på å bygge komponenter til Perseverance.
Som en bil i sentrum av København
Kinch kan ikke si nøyaktig hvor mye romskrot det etter hvert har hopet seg opp på Mars siden russerne landet på planeten første gang i 1971 (Mars 2 på kartet under).
– Perseverance hadde varmeskjold, backshell, skycrane og fallskjerm med seg. Og jeg vet ikke hvordan alle landingssystemene har vært under andre landinger, sier romforskeren.
Under kan du se et kart over de stedene der man i dag anslår at det finnes rester fra rovere, sonder og annet romskrot.
Men romskrot på Mars er ikke noe verken Kinch eller kollegene hans er spesielt bekymret for. Avstandene er så store på Mars at romskrot ikke utgjør noen risiko ved ny landinger.
– Hvis du nå tok en bil, delte den opp la den rundt omkring i København sentrum, zoomet ut til du kunne se hele jorden ovenfra, og da spurte om det var farlig å lande på jorden nå fordi det lå en bil der i fem deler – så ville nok svaret være nei. Det er det som er skalaen i dette spørsmålet, sier Kinch.
Men hva om skrotet flyr rundt, som Søren påpeker?
– Mars er en kjempestor verden, og jeg tror ikke det er noen risiko. Jeg har heller aldri hørt om noen som bekymret seg for det. Det er meste ligger stille, og selv om en fallskjerm kan blåse rundt etter landingen, er det grenser for hvor lenge den gjør det, utdyper Kinch.
Kartet fra 2018 viser de stedene man regner med at Mars-landingene har funnet sted. Det er slett ikke alle som har vært like vellykket, og flere roboter har rett og slett forsvunnet for romforskerne. De er grå. Eksempler er de første russiske landerne og roverne (Mars 2 og Mars 3) samt ESAs Schiaparelli-lader. De blå representerer framtidige landinger, men mangler Perseverance.(Illustrasjon: Nasa / JPL-Caltech / USGS; Emily Lakdawalla)
Søppel eller museumsgjenstander?
Men er det ikke et problem at vi sender flere og flere romsonder og rovere mot Mars?
– Det er ikke til å unngå foreløpig. Slik er det med teknologien vi har i dag. Og det er jo et lite antall som lander på Mars, sier romforskeren.
Annonse
Kinch påpeker at det andre steder i universet hvor menneskets forurensning gjør større skade:
– Sammenlignet med hvor mye skrot vi etterlater på jorda, er det veldig lite på Mars. Kanskje kan Mars-rovere og sonder stå der oppe og vente på at menneskene en gang kommer opp og henter dem igjen.
De blir i hvert fall ikke så lett ødelagt:
– Atmosfæren er tynn, så det er ikke spesielt mye kraft i vinden, og det er begrenset hvor mye sand og støv som flyttes rundt der oppe og hvor raskt. Man må bekymre seg for det, for det kan forstyrre roverne. Men en romsonde skal stå mye lenger på Mars enn i Sahara før den er dekket av sand. Været er mye verre på jorda, ler forskeren.
Nasa har faktisk planer om å vende tilbake rundt år 2030. Da skal de hente prøvene roveren har samlet inn. Dette kalles Mars Sample Return-prosjektet. Perseverance-prøvene skal tilbake til laboratoriene på jorden, slik at forskerne kan lete etter spor etter liv.
Siden Sovjetunionens Mars 1-fiasko i 1960 har mennesket sendt mye rart mot vår røde nabo. Det er dessverre slett ikke hver gang landingene er vellykket. Det skjer ofte at det avanserte utstyret styrter et vilkårlig sted på Mars eller rett og slett forsvinner. 36 av de 49 Mars-sondene – de fleste har hatt som mål å gå i bane rundt planeten eller bare fly forbi den – har bydd på skuffelser, systemfeil og manglende kontakt.
I 1964 klarte amerikanerne å foreta en vellykket overflyvning med Mariner 1. Det brakte oss de aller første bildene av planetens overflate.
I 1971 kunne russerne etter ni forsøk endelig sende Mars 2-romsonden i bane rundt planeten. Med på reisen var en landingsmodul som var det første menneskeskapte materialet på Mars, men dessverre endte den mer opp som romskrot enn en funksjonell robot.
Nasas Viking 1 og Viking 2 ble i 1976 de første vellykkede landingsmodulene. De var i operasjon på overflaten i over seks år. Siden fulgte 16 landingsmoduler. Den 17. – Tianwen-1 – blir den første kinesiske.
Det ble først i 1997 Nasa fikk en funksjonell rover til Mars. Den het Sojourner og var på størrelse med en fjernstyrt bil.
