Kjønnslikestilling er etablert som global norm i bistand og utvikling. Men når begrepet forflytter seg blant ulike aktører i bistandssektoren, viser det seg at det eksisterer svært ulike forståelser av hva kjønnslikestilling faktisk innebærer.

Det viser Marit Tolo Østebøs doktorgrad, utført ved Universitetet i Bergen.

Østebø har analysert historiske og nyere politiske dokumenter, og fulgt sentrale aktører i bistandsorganisasjoner i Norge og i Etiopia både gjennom observasjon og intervju.

‒ Både historiske, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse faktorer har betydning for hvordan likestilling fortolkes og fremmes, sier Østebø.

«Den norske modellen»

Særlig de siste 30 årene har kjønnslikestilling blitt et hovedsatsingsområde innen internasjonalt utviklings- og menneskerettighetsarbeid. Dette reflekteres også i norsk bistandspolitikk, hvor arbeid med likestilling og kvinners rettigheter har høy prioritet.

‒ Norge har status som et av verdens mest likestilte land. I bistandspolitiske dokumenter omtales den norske likestillingsmodellen som en merkevare som bør eksporteres til andre land.

‒ Jeg ønsket derfor å finne ut hva den norske modellen er, og hvordan denne modellen har satt sine spor i Norges kjønns- og bistandspolitikk i dag, forteller Østebø.

Østebø har valgt Etiopia som case, et land hun kjenner godt som tidligere bistandsarbeider, og hvor Norge har hatt et mangeårig engasjement både politisk og innen bistands- og misjonsarbeid.

Blåkopi av internasjonale dokumenter

I jakten på «den norske modellen» har Østebø, i samarbeid med historiker Hilde Selbervik, gjort en historisk analyse av norsk kjønn- og likestillingspolitikk.

De konkluderer at det ikke finnes én norsk modell. Ulike modeller har dominert norsk likestillingspolitikk gjennom ulike tidsepoker.

‒ Mens man for eksempel i første halvdel av 1900-tallet var opptatt av mødres rettigheter og å styrke morsrollen, har senere politikk hatt et sterkt fokus på å styrke fedres rolle som omsorgspersoner, fastslår Østebø.

I en videre analyse av nyere bistandspolitiske dokumenter var imidlertid forholdet mellom omsorg og arbeid – et av de mest sentrale temaene i norsk likestillingspolitikk – i stor grad fraværende.

Dette til tross for at blant annet Utenriksdepartementets Stortingsmelding nr. 11 fra 2007-2008, om likestilling og kvinners rettigheter i utviklingspolitikken, tydelig understreker at «vår modell og de norske erfaringene har overføringsverdi».

‒ Kjønnslikestilling på den norske bistandsagendaen er fortsatt nærmest en blåkopi av internasjonale dokumenter på feltet. Vi fant et sterkt fokus på viktigheten av kvinners økende deltagelse i arbeidsmarkedet, men få spor av velferds- og barnehageordningene som har vært avgjørende for å oppnå nettopp flere kvinner i arbeidslivet i Norge, sier Østebø.

Økonomisk avhengighet påvirker likestillingsfokus

Fra og med 2007 fikk temaet likestilling og kvinners rettigheter et generelt økt fokus under Stoltenberg-regjeringen. I studien ser Østebø nærmere på hvordan disse sterke politiske føringene påvirker bistandsaktørene.

‒ Norske bistands- og utviklingsorganisasjoner mottar mer enn 90 prosent av finansieringen til sitt arbeid gjennom den norske regjeringen. Det er utvilsomt et høyt press på å holde seg innenfor de norske retningslinjene i utviklingsarbeid, konkluderer hun.

Østebø har tatt utgangspunkt i paraplyorganisasjonen Digni – tidligere Bistandsnemnda - som er ansvarlig for tildeling og oppfølging av midler til 19 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn i Norge.

Som følge av den norske regjeringens økte fokus på likestilling og kvinners rettigheter, opprettet Digni et eget program, Women Empowerment & Gender Equality (WEGE).

‒ Kristne organisasjoner har ofte vært gjenstand for motstand og skepsis blant politisk ledelse og i den offentlige debatt. Særlig som følge av at flere av Dignis medlemmer har en konservativ kjønnslikestillingspolitikk, opplevde Digni ekstra press om å motbevise en slik holdning, sier Østebø.

Større press for kristne organisasjoner

Med WEGE-programmet involverte Digni seg mer enn vanlig og gikk lenger enn sitt mandat overfor medlemsorganisasjonene og deres partnere.

‒ Paraplyorganisasjonen var involvert helt ned på grasrotnivå, noe som overskrider deres utpekte rolle. De var sterkere involvert enn hva de lokale kontorene til organisasjonene selv pleier å være overfor sine prosjekter.

‒ Det sterke engasjementet fra Dignis side skapte frustrasjoner blant flere av partnerne i Etiopia, fordi etablerte spilleregler ble satt til side, forklarer Østebø.

Dignis uvanlig sterke engasjement i WEGE-programmet illustrerer hvordan avhengighet av statlig finansiering kan påvirke organisasjonene, konkluderer Østebø i sin avhandling.

‒ For kristne organisasjoner blir presset gjerne enda større, mener hun.

Internt ønske om likestillingsfokus

Men det var ikke bare politisk press som satte kjønnslikestilling på agendaen.

Østebø observerte også at en rekke aktører, både internt i Digni og i medlemsorganisasjonene, hadde et stort engasjement for kvinner og likestilling.

Det økende politiske trykket om å fokusere mer på kjønn og likestilling gav disse aktørene muligheter til å arbeide for endringer i organisasjonens interne kjønns- og likestillingspolitikk.

‒ Også i de mest konservative organisasjonene var det en sterk intern støtte rundt det å jobbe med kvinners rettigheter og likestilling. Mange av organisasjonene hadde lenge hatt et visst kvinnefokus i sine egne prosjekter.

Østebø påpeker også at likestillingsbegrepets vide natur, med rom for svært ulike tolkninger, gjør det nærmest umulig å ikke støtte kravet om mer fokus på dette temaet i bistandssektoren.

‒ Internasjonale retningslinjer for likestilling og kvinners rettigheter favner også svært vidt. Mens noen temaer, som spørsmål rundt homofili og abort, er vanskeligere for organisasjonene å svelge, er det andre temaer innen likestilling de konservative organisasjonene lett identifiserer seg med og kan relatere til sitt arbeid.

Grasrota tolker likestilling på sin egen måte

Likestillingsbegrepets vage og skiftende karakter illustreres tydelig gjennom Østebøs studier. Både i etiopisk og norsk kontekst er det åpent for at aktørene selv endrer og oversetter betydningen av kjønnslikestilling.

I sine studier på landsbygda i Etiopia fant Østebø to ulike forståelser av begrepet i Oromo-kulturen i Etiopia, der WEGE-programmet har hatt prosjekter.

Personer som jobber på kommunalt og regionalt nivå legger vekt på å endre kjønnsdelingen i arbeid, mens grasrota legger vekt på samarbeid og dialog.

‒ Selv om begge disse synspunktene dreier seg om arbeid, vektla personer på administrativt nivå likestilling som likhet, mens for kvinner og menn i området handler likestilling om hvordan ulike kjønn skal utfylle hverandre – ikke nødvendigvis gjøre det samme, sier Østebø.

‒ Grasrota fortolker dermed begrepet slik at det passer inn med deres lokale verdier.

Nyttige norske erfaringer

‒ Kan de norske nasjonale erfaringene om kjønnslikestilling gi verdifulle innspill til den internasjonale agendaen?

‒ Å kopiere de norske erfaringene er hverken aktuelt eller mulig, men noen av virkemidlene som har fungert i Norge er viktige å ta med videre. Hvordan man kan legge til rette for barnehageordninger begynner for eksempel å komme opp på den internasjonale agendaen, sier Østebø.

Hun viser også til FNs tusenårsmål, der et viktig internasjonalt mål er å øke antall kvinner som ammer for å få bukt med barnedødelighet i verden – samtidig som man fokuserer på få kvinner ut i arbeid.

‒ Hvordan kombinere kvinner i arbeid med amming? Dette har vi fått til i Norge, gjennom å innføre morspermisjon og for eksempel ammefrie timer i løpet av arbeidsdagen. Her kan norske erfaringer være verdifulle innspill for andre, mener Østebø.

Referanse:

Østebø, Marit:Translations of gender equality in international aid – perspectives from Norway and Ethiopia, doktorgradsavhandling ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, 2013.