Nylig la barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) frem Likestillingsmeldingen Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn. 

Da har det gått fem år siden det såkalte Likestillingsutvalget ble oppnevnt, nettopp for å «legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida».

Ingen av forskerne som satt i utvalget den gangen, er fornøyde med det som har skjedd siden de leverte fra seg to offentlige utredninger i 2011 og 2012. 

‒ Man møtes med en mur av velvilje. Alle er enige i at det er noen problemer her, men det er ikke så stor interesse for å gjøre noe med dem, sier Mari Teigen. Hun har ansvar for likestillingsforskningen ved Institutt for samfunnsforskning, er daglig leder for CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning og hun satt i Likestillingsutvlaget.

‒ Det er ikke sånn at vi er tom for gode ideer til hva som kan gjøres, likestillingsutvalgets utredninger er fulle av gode tiltak. Men en generell handlingsuvilje preger feltet. Likestilling står i konkurranse med andre prinsipper og hensyn, og det er alltid likestillingen som må vike, sier hun. 

Etterlyser et likestillingsdirektorat

En av kongstankene som Likestillingsutvalget leverte fra seg, var ideen om et eget likestillingsdirektorat med regionale kontorer, som skulle ta ansvar for at likestillingspolitikken ble tilpasset regionale og lokale forhold, og at den faktisk ble gjennomført.

Forslaget om et direktorat hang sammen med det den tilgjengelige forskningen har å si om dagens strategi, der likestilling skal være alles ansvar.

‒ Alle de analysene som finnes av forsøk på å integrere politikk med en sånn strategi, eller mainstreaming som det gjerne kalles, viser at det ikke fungerer i praksis, sier Teigen.

Ikke høyre/venstre politikk

Forsker Cathrine Holst, som også satt i Likestillingsutvalget, mener forslagene om en ny organisering av likestillingspolitikken ikke gikk langs en høyre-venstre-akse.

‒ Dette var forslag som skulle stå seg med ulike regjeringer. Det handlet ikke om å byråkratisere feltet mer enn andre felt, men om å organisere forvaltningen bedre, og i tråd med hvordan dette gjøres på andre politikkfelt, sier Holst.

‒ Dette kan også innebære revideringer av ombudets rolle, som regjeringen nå varsler. Men å begynne å fikle med ombudet isolert er jeg redd kan gjøre mer skade enn gagn. Det trengs en overgripende reform av norsk likestillingsforvaltning der hele apparatet ses i sammenheng, mener Holst.

‒ Fortsetter med det som ikke virker

Holst sier hun ikke har grunnlag for å si at den fremlagte Likestillingsmeldingen er mindre forskningsbasert enn andre slike meldinger.

‒ Men som en som satt halvannet år i Likestillingsutvalget der vi foreslo tiltak forankret i en nøye gjennomgang av eksisterende forskning, så skulle jeg selvfølgelig ønske at meldingen forholdt seg mer systematisk til våre forslag. Så er det jo et politisk valg for Horne hva hun vil gå for. Men regjeringen sier stadig vekk at den vil ha en mer kunnskapsbasert politikk. Da kunne man kanskje forventet at en så omfattende utredning, hadde satt noen flere spor, sier Holst. 

Hege Skjeie, professor i statsvitenskap og leder for Likestillingsutvalget, kritiserer også meldingen.

‒ Den nye likestillingsmeldingen forholder seg ikke til den første utredningen, Struktur for likestilling. Vi undersøkte hvordan mainstreaming har fungert i praksis og leverte bred dokumentasjon på at det ikke virker. Vi forklarte også hvorfor. Meldingen overser alle våre forslag om å bygge ut et offentlig likestillingsapparat og insisterer på å fortsette med det som ikke virker.

Hun er ikke mindre kritisk til den rødgrønne meldingen som ble trukket i 2013.

‒ Det var også en ganske tafatt melding. Det svakeste med den, synes jeg, var den totale mangelen på vilje til å etablere makt bak likestillingspolitikken. Det var rett og slett uverdig, mener Skjeie.  

Store regionale forskjeller

Alle medlemmer i Likestillingsutvalget som Kilden har snakket med er tydelige i sin beskjed om at det å integrere et kjønnsperspektiv i alt, ikke fungerer. Noen må ha et overordnet ansvar. 

Thomas Walle, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum og medlem i Likestillingsutvalget, trekker særlig frem det regionale perspektivet.

‒ Vi trenger en innsats som er mer treffsikker på utfordringer i ulike deler av landet. Derfor foreslo utvalget et direktorat med regionale kontorer. I Norge er det ofte større forskjeller i likestilling regionalt enn innenfor gruppen kvinner og menn som sådan.

‒ Rødgrønn eller blåblå, ingen vil egentlig ta de store løftene på dette feltet?

‒ Nei, det kan virke sånn. Selv om de alle er enige om at det er veldig viktig, sier Walle.