Rike kvinner fikk stemme først

For de fleste kvinnene som levde på begynnelsen av 1800-tallet, handlet den manglende retten til å stemme vel så mye om klasse som om kjønn.

Publisert
Ved stortingsvalget i 1909 kunne kvinner fra borgerskapet og middelklassen avgi stemme for første gang. Bildet viser damer på vei inn i et stemmelokale, sannsynligvis i Drammen i Buskerud. (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum)
Ved stortingsvalget i 1909 kunne kvinner fra borgerskapet og middelklassen avgi stemme for første gang. Bildet viser damer på vei inn i et stemmelokale, sannsynligvis i Drammen i Buskerud. (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum)

Majoriteten av menn i 1814 hadde faktisk ikke stemmerett , og bare sju prosent av den samlede befolkningen var da stemmeberettiget.

På den tiden ble folk inndelt i tre samfunnsgrupper, kalt stender. I stendesamfunnet hadde embetsskapet, presteskapet og borgerne, inkludert også bønder, hver sin særskilte juridiske status og bestemte privilegier.

– I 1814 var skillet mellom sosiale stender større enn skillet mellom kjønnene når det gjaldt retten til å stemme ved politiske valg, hevder førstekonservator Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum.

Walle mener det er viktig å se på sosiale og kjønnsmessige forskjeller samtidig, for å forstå den historiske utviklingen av demokratiske rettigheter for kvinner.

Jubileumsutstillingen Finstemte kvinnfolk ved Norsk Folkemuseum åpnet 7. mars og viser endringene i hverdagsliv, rettigheter og muligheter for kvinner av forskjellige samfunnslag de siste 200 årene. Anledningen er stemmerettsjubileet i år.

– Vi forsøker å vise i utstillingen at forskjellene i rettigheter ikke bare har handlet om kjønn, men at det i utgangspunktet gikk et vel så stort skille mellom ulike sosiale klasser og stender.

– For de fleste kvinnene som levde på begynnelsen av 1800-tallet, handlet den manglende retten til å stemme ved valg vel så mye om en standsposisjon de delte med mennene i sin klasse, som om kjønn, hevder han.

Gradvise rettigheter

Førstekonservator Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum. (Foto: Ingrid Wreden Kåss)
Førstekonservator Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum. (Foto: Ingrid Wreden Kåss)

– Først etter at den allmenne stemmeretten for menn ble innført i 1898, kan man egentlig si at spørsmålet om stemmerett for kvinner ble et felles anliggende for alle kvinner og ikke bare for kvinner av en viss stand.

Stemmeretten for kvinner i Norge ble innført gradvis. I 1901 fikk kvinner inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalg.

Dette var for øvrig det samme året som løftet om underdanighet mot ektemannen ble tatt ut av vielsesritualet.

– Noen år senere, i 1907, fikk de kvinnene som skattet et visst minimumsbeløp lov til å stemme ved stortingsvalg. Men dette gjaldt ingen stor gruppe kvinner.

– Da allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913, var Norge den første uavhengige staten som opphevet denne demokratiske uretten mot kvinner, forteller Walle.

Handelsrett for kvinner som levde alene

Også gradvise endringer i lovgivningen omkring selvstendig eiendomsrett og ervervsrett for kvinner på 1800-tallet, økte mange kvinners handlingsrom og innflytelse over egne liv.

Som eksempler på dette nevner Walle retten til håndverksmesterskap og handelsrett, men understreker at da de ble innført gjaldt disse rettighetene bare for kvinner som ikke ble forsørget.

– Da handelsretten ble innført i 1842, gjaldt den bare for enker, ugifte, myndige kvinner og kvinner som levde adskilt fra sine menn.

I 1854 fikk sønner og døtre samme arverett, og i 1884 fikk kvinner rett til å studere og ta eksamen ved universitetet. Først i 1888 fikk gifte kvinner forbli myndige, og fikk råderett over egen formue.

Frøknenes kamp

Fine frøkner fra borgerskapet måtte følge strenge sosiale normer for hvordan de kunne oppføre seg og de fikk ikke lov til å tjene penger. Livet deres handlet om å "bli gift", som Camilla Collett uttrykte det. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)
Fine frøkner fra borgerskapet måtte følge strenge sosiale normer for hvordan de kunne oppføre seg og de fikk ikke lov til å tjene penger. Livet deres handlet om å "bli gift", som Camilla Collett uttrykte det. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Walle peker også på viktige klasseperspektiver i selve stemmerettskampen.

– Da demokratiske rettigheter for kvinner begynte å bli et tema, var det først nesten bare kvinner fra de høyere samfunnslagene som engasjerte seg i kampen for kvinnelig stemmerett.

Både levekår og handlingsrom for kvinner fra ulike samfunnslag var veldig forskjellige. De hadde også forskjellige titler som avspeilet farens eller ektemannens rang i samfunnet.

Bare de som var gift med embetsmenn kunne kalle seg fruer, og bare de ugifte døtrene deres var frøkner. Konene til handelsborgere og håndverksborgere ble kalt madam, mens døtrene til denne sosiale klassen ble kalt jomfruer til de giftet seg. Arbeiderklassens kvinner og bondekvinnene var koner og piger.

Selv om kvinnene med høyest sosial rang hadde ressurser og muligheter som de fattigere kvinnene ikke hadde, var de også på mange områder underlagt strengere sosiale begrensninger enn dem fra lavere klasser.

Kvinner fra de lavere klassene hadde lov til å tjene penger, mens fruene og frøknene ble nektet retten til å forsørge seg selv. De hadde også strenge begrensninger for hvordan de kunne oppføre seg.

For frøknene handlet livet om å bli godt gift, slik Camilla Collett beskrev det i romanen Amtmandens Døttre. De første kvinnesaksforkjemperne befant seg i frøkenskiktet, forteller Walle.

Mangler stemmerett i dag

Walle understreker at utstillingen ikke bare viser den historiske utviklingen, men at de også har valgt å la den trekke linjer til dagsaktuelle temaer.

– Det finnes fortsatt noen ytre kriterier som bestemmer hvem som får delta ved norske valg. I dag skiller man ikke mellom menn og kvinner i dette spørsmålet, men mellom ulike grupper i befolkningen.

– Begrensningene i borgerrettigheter i vår tid er først og fremst aldersbestemte og etniske, sier han

Walle nevner debatten om hvorvidt stemmerettsalderen skal senkes ytterligere fra 18 til 16 år, som et eksempel.

– Dette er ikke fordi man mener at 16-åringer er blitt mye mer modne nå enn de var for 200 år siden, men på grunn av idealet om at folk skal ha medbestemmelse i saker som angår dem selv, understreker han.

– Når det gjelder etniske begrensninger er det sånn at folk som har bodd i Norge i minst tre år og som har bo- og oppholdstillatelse, kan stemme ved kommunevalgene.

– Men for å stemme ved stortingsvalgene kreves norsk statsborgerskap. Det finnes derfor mennesker som bor her lenge – kanskje i mesteparten av sitt liv – uten å ha fulle demokratiske rettigheter. Dette kan man også stille spørsmål ved, avslutter Walle.