Fra midten av 1990-tallet til 2004-2005 var den franske regjeringen opptatt av problemstillinger knyttet til kvinner og forskning, ifølge Claudine Hermann.

- Nå har de satt andre problemer de mener er viktigere på dagsorden, som situasjonen i forstedene. Vi er ikke lenger prioritert, sier hun før hun spøkefullt legger til:

- Kvinnelige forskere kaster ikke stein.

Lang erfaring

Det er ingen hvem som helst vi møter for å snakke om situasjonen for kvinner i forskning i Frankrike og Europa. Claudine Hermann er pensjonert professor i fysikk ved École polytechnique, landets mest prestisjefylte ingeniørskole. Her ble hun 1992 utnevnt til den første kvinnelige professoren i skolens historie.

Siden slutten av 1990-tallet har Hermann engasjert seg i spørsmål knyttet til kvinner og forskning. Hun var ett av medlemmene i ETAN-gruppen som publiserte den første rapporten om situasjonen for kvinner i forskning i EU. Hun har vært Frankrikes representant i Helsinkigruppen for kvinner og forskning og er en av grunnleggerne av organisasjonen Femmes et science (kvinner og forskning) i Frankrike.

Hermann har også vært involvert i de fleste initiativene fra myndighetene i forhold til situasjonen for kvinner i forskning i Frankrike de siste 20 årene.

Lav kvinneandel

På tross av en økning de siste ti årene er andelen kvinnelige forskere lav i Frankrike. I 2004 var kun 28 prosent av forskerne kvinner, med en kvinneandel på 33 prosent blant forskerne i offentlig sektor, og 20 prosent i privat sektor.

Som i andre land er kvinnene underrepresentert innen tekniske og naturvitenskapelige fagområder, og i toppstillingene i akademia. Mens 57 prosent av universitetsstudentene var kvinner i 2004, var kun 16 prosent av professorene kvinner.

- Vi har akkurat de samme problemstillingene i Frankrike som man har i andre land. Det handler om jentenes valg av utdannelse, og kvinners mulighet for forfremmelser i forskningssystemet, sier Hermann.

Kort historie

Fokuset på situasjonen for kvinner i forskning har ifølge Hermann en ganske kort historie i Frankrike. Hun forteller at bevisstheten knyttet til likestillingsspørsmål i stor grad har rettet seg mot underrepresentasjonen av kvinner i fransk politikk.

- Det startet på midten av 1990-tallet da flere feministorganisasjoner og nettverk lagde bråk fordi Frankrike lå nest nederst i Europa på rangeringen over andelen kvinner i nasjonalforsamlingen. Det førte til mye debatt, og da sosialistpartiet kom til makten under Lionel Jospin i 1997 til 2002, tok de tak i disse problemene.

- Parallelt med dette var det folk som begynte å peke på at veien til makt for kvinner ikke bare gikk gjennom politikken, men også gjennom høyere utdannelse og særlig gjennom eliteskolene (Grandes ecoles), forteller Hermann.

Arbeidet stoppet opp

Det ble utarbeidet rapporter om kvinner stilling på en rekke områder i det franske samfunnet, og det ble nedsatt en egen gruppe som skulle studere situasjonen for kvinner i forskningssektoren.

Underveis i arbeidet skiftet Frankrike regjering og minister på området, og arbeidet som var blitt gjort fikk ingen politisk oppfølging.

- I Frankrike hender det ofte at slike utredninger og rapporter kun ender opp i skuffene i ministeriet, sier Hermann.

Ny komite

Derfor er hun heller ikke så optimistisk på vegne av en ny komité for likestilling i høyere utdannelse og forskning som ble nedsatt i 2006, der hun selv også er medlem. Komiteen ble nedsatt etter at tidligere minister for forskning og høyere utdannelse, François Goulard, kun utnevnte menn til det administrative styret ved CNRS (Centre National de la Recherche Scientifique), den største offentlige finansierte forskningsorganisasjonen i Frankrike med over 30 000 ansatte.

- Utnevnelsen ble møtt av et opprop og en mediedebatt der Goulard blant annet anklaget kvinnen som tok initiativ til å reise saken, for å være misunnelig på mennene som ble utnevnt til vervene, forteller Hermann.

Resultatet av debatten som fulgte var at Frankrike fikk en ny komité som skal komme med forslag til likestillingstiltak i forskningssektoren.

- Komiteen har nå jobbet i ett år, og har kommet med en rapport med forslag til tiltak. Hva som skjer nå etter at vi har fått en ny minister etter valget i vår vet vi ikke, men det er i det minste gjort noe, sier Hermann.

Barn til hinder

I sin første rapport har komiteen tatt for seg tre områder; underrepresentasjonen av jenter innen tekniske og naturvitenskapelige utdannelser, den skjeve kjønnsbalansen i toppstillingene innen forskningssystemet og problemene med å forene familieliv og yrkesliv i Frankrike.

- Skal man gjøre noe innen forskning, kan man ikke slutte arbeidet for flere år i forbindelse med at man får barn, og deretter komme tilbake igjen. Man kan kanskje slutte for 5 eller 6 måneder, sier Hermann, som forteller at hun hadde heltidsansatt dagmamma for sine barn da de var små.

- Min mann var også forsker. Da vi fikk vårt andre barn hadde vi en dame som passet dem på heltid hjemme. I begynnelsen gikk hele min lønn til å betale for hennes lønn og utgifter til drosje, men dette var mitt valg. Jeg ville fortsette arbeidet mitt, og ting endret seg ettersom jeg fikk høyere lønn, sier Hermann.

Hun forteller at spørsmål knyttet til barn og barnepass i liten grad diskuteres ved universitetene.

Fordeler

Ifølge Hermann har man i Frankrike likevel noen fordeler på området sammenlignet med andre europeiske land. Hun viser til at landet siden andre verdenskrig har hatt ganske god dekning med barnehager og forskoler (Ecolles maternelle).

Før barna er tre år er det riktignok ikke like lett å få plass i småbarnsbarnehage og hos dagmamma, men fra tre år går nær hundre prosent av barna på førskole.

- Enda viktigere er det at samfunnet generelt mener det er helt normalt for en kvinne med små barn å være i full jobb. I motsetning til Tyskland, der det er stor motstand mot at småbarnsmødre skal jobbe, så er dette helt greit i Frankrike.

Ingen kvotering

Hermann understreker at ikke er aktuelt å komme med forslag til tiltak som involverer noen typer positiv diskriminering av kvinner for å endre kjønnsubalansen i fransk forskning.

- I Frankrike er alt som handler om å gjøre forskjell på jenter og gutter, positiv diskriminering eller kvotering veldig upopulært, sier hun.

Hermann har også jobbet med kvinner og forskning på EU-nivå. Hun forteller at arbeidet her kan være vanskelig.

Vanskelig i EU

- EU-systemet er komplisert å jobbe i. I Helsinkigruppen for kvinner og forskning ble vi for eksempel presentert utkastene til det nye rammeprogrammet for forskning, og vi ga våre kommentarer til det. Men et halvt år senere fikk vi høre fra kolleger i andre komiteer at programmet var totalt endret. Ting skjer bak våre rygger, sier hun.

Men Hermann trekker også fram viktigheten av å få vedtak på EU-nivå.

- Det har vært utrolig nyttig at det har vært gjort vedtak og skrevet resolusjoner i europeisk sammenheng. Det gjør at vi kan påpeke til de nasjonale politikerne hva de har signert, og vise dem at de må handle.

- Også er det veldig fint å høre hva som skjer i andre land, få ideer og fortelle videre.

Kritisk til rammeprogram

Hermann mener likevel at interessen for spørsmål knyttet til kvinner og forskning er dalende i EU-systemet, akkurat som det er på nasjonalt nivå i Frankrike.

- De er mindre interesserte i spørsmål knyttet til kvinner og forskning nå enn det de var noen få år siden. Regjeringene er endret i mange medlemsland, og de nye regjeringene er ikke så interesserte.

Hun mener dette blant annet gjenspeiles i det nye rammeprogrammet for forskning.

- I det sjette rammeprogrammet hadde man mange ting knyttet til kjønn, blant annet handlingsplanene for kjønn og likestilling som gjorde at søkere på en rekke prosjekt måtte utarbeidet handlingsplaner for kjønnsperspektiv og likestilling for sine prosjekter. Men de store europeiske institusjonene som for eksempel CNRS i Frankrike har klaget over at folk mister tid når de utarbeider disse planene. Deres lobby var sterkere enn kvinnelobbyen. Nå er disse handlingsplanene blitt frivillige, som er et steg tilbake, selv om det fremdeles finnes.

Hun trekker også fram at den tidligere enheten for kvinner og forskning i Generaldirektoratet for forskning (Women and Science Unit) nå er satt inn i enheten Sientific Cultures and Gender Issues, og at kjønn er blitt mindre synlig her.

Selskapene er redde

Selv om Hermann mener at politikerne har fått mindre interesse for kvinner og forskning, er hun ikke uten håp.

- Det er en del selskaper som begynner å bli redde for at de skal få problemer med å få ansatt kvalifisert personale i årene som kommer, og som nå har begynt å jobbe med å fremme kvinnelige forskere og ingeniører.

Hun forteller at flere av selskapene som har begynt å se på dette er store multinasjonale selskap, som for eksempel teleselskapet France Telecom, jernbaneselskapet SNCF og flyprodusenten EADS.

Kampanjer

- Et eksempel er Elles bougent (Kvinner i bevegelse). Dette er en organisasjon som er laget fordi transportselskapene innen blant annet luftfart og jernbane, er redde for at de ikke får ansatt nok kvinnelige ingeniører. Derfor promoterer de denne typen yrker for skolejenter.

Hermann viser også til kampanjen C.genial (det er genialt) som også drives av næringslivet med mål om å øke interessen for naturvitenskapelige fag hos ungdom, og særlig jenter. Hun forteller videre at dette er en utvikling som også pågår på EU-nivå.

- I EU har fokuset på det private næringslivet økt, og man har begynt å diskutere andelen kvinner i forskning ut i fra en lønnsomhetsargumentasjon.

- Dette er ting som kommer fra selskapene, ikke fra myndighetene. Og for noen få år siden fantes ikke slike initiativ. Så sannsynligvis vil det hjelpe oss, og være en drivkraft mens vi venter på at myndighetene skal bli mer interesserte, avslutter Hermann.