Rapporten fra 22. juli-kommisjonen, som oppsummerer hva som gikk galt da katastrofen inntraff i fjor sommer, retter sterk kritikk mot flere offentlige instanser.

Beredskapen var ikke god nok og mye sviktet, er hovedkonklusjonen.

En naturlig og sannsynlig konsekvens av rapporten er at topplederne må gå. Det spekuleres blant annet i om fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aaserud eller toppledelsen i politiet vil miste jobben i løpet av uka.

Men å kvitte seg med sjefen i en organisasjon etter store feil er ikke nødvendigvis noen god idé, sier Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.

– Det er ganske enkelt slik at om man forsøker å kvitte seg med folk som begår feil, så kvitter man også med muligheten til å lære, sier han.

Dyrkjøpte erfaringer mistes

At lederen må gå – det være seg partilederen som taper valget, direktøren i selskapet som kræsjer på børsen eller kapteinen som kjører skuta i senk – er vanlig praksis, og stammer opprinnelig fra nettopp skipsfarten.

– Om du er satt til å forvalte andres verdier i en krisesituasjon, og ikke klarer det, har det innen finans og shipping vært forventet at du må gå av. Det er derfor man sier at kapteinen skal gå ned med skuta: Du kan ikke komme hjem når verdiene du skulle passe på ikke gjør det, forteller Arnulf.

Han har tidligere sett på effekten av å kvitte seg med lederen i en helt annen situasjon, nemlig i fotballen.

• Les mer på forskning.no: – Ingen vits i å sparke treneren

Men problemet er at det kanskje er nettopp lederen som har opplevd en krise, og som derfor har med seg dyrkjøpte erfaringer om hvordan ting kan gå galt, som har lært seg hvordan man unngår en ny katastrofe.

I så fall er det et dårlig valg å kvitte seg den spisskompetansen og heller ansette en ny person som kan komme til å gjøre de samme feilene ved neste korsvei.

– Det er selvsagt noe annet om lederen gjør den samme feilen på nytt, da har man mistet tilliten totalt. Men en organisasjon som gjør det ulovlig å feile, blir også en organisasjon der det er umulig å lære, sier Arnulf.

Tull å sparke ny PST-sjef

Det er over et år siden 22. juli, og siden den gang har flere av toppsjefene som satt med ansvaret under terrorangrepet gått av, riktignok offisielt av helt andre grunner enn hva som skjedde den 22. juli.

Tidligere justisminister Knut Storberget gikk av etter eget valg, og tidligere PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå på grunn av en urelatert avsløring på en pressekonferanse.

Å sparke den nåværende justisministeren eller PST-sjefen ser Arnulf på som fullstendig unødvendig.

– Det er bare tull å fjerne folk som ikke har gjort feil, bare fordi de har tatt over en stilling. Dette kommer til å bli en helt usedvanlig offentlig skittentøysvask, og de har jo en hel regjering å ta av om man skal finne noen å sparke. Men å fjerne folk som ikke har noe med saken å gjøre er å rette baker for smed, sier han.

Kan likevel skape ro

Arnulf mener likevel noen ting taler for å kvitte seg med sjefene i organisasjonene som blir kritisert i rapporten, selv om de har viktige erfaringer, eller til og med har kommet inn i stillingen senere.

– Debatten rundt denne rapporten kan føre med seg mange krasse meningsutvekslinger, og mye kan grense til usakligheter og ren emosjonalitet. Etter hvert kan det bli forstyrrende for den prosessen rapporten egentlig handler om, nemlig å lære av de feil som ble gjort. Derfor gjelder det å legge dette bak seg.

– Da har man en praksis for å sparke lederen, for å få en slags avslutning og en ro som gjør at man kan ta fatt i de ordentlige oppgavene, sier han.

– I denne saken dreier det seg om samfunnsorganer som er fundamentale bærere av vår politiske stabilitet, og hvis folk har mistet tilliten der så er det vesentlig. I utgangspunktet vil jeg si at i sånne situasjoner er det på sin plass å fjerne de ansvarlige.

Rapporten som nå er lagt frem må likevel ikke forveksles med ”sannheten” om det som skjedde de skjebnesvangre timene i juli i fjor, advarer forskeren.

– Kommisjonen er ingen rettsinstans som kommer med fasiten. Rapporten er heller en del av den store kollektive fortolkningen av det som skjedde, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å se svært mye politisk spinn på denne rapporten, sier han.

– Det er viktig å skille behovet for å finne de ansvarlige og å lære av feil fra andre politiske agendaer her, avslutter Arnulf.