Tradisjonen tilsier at toppsjefer må gå etter at 22.juli-kommisjonen rettet skarp kritikk mot myndighetene. – Symbolsk viktig, men har ofte lite for seg, mener norsk ledelsesforsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er stor sjanse for at toppledere i både politiet og regjeringen vil måtte gå av etter 22. juli-kommisjonens rapport. Da kan man miste viktige erfaringer til senere. (Foto: Johannesen, Nærings- og handelsdepartementet/Wikimedia Creative Commons)
Fakta om avganger etter 22/7:
Knut Storberget gikk av som justisminister i november i fjor. Storberget hadde vært under sterkt press etter 22. juli, men sa at hensynet til familien var årsaken til avgangen.
Janne Kristiansen gikk av som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i januar. Kristiansen gikk på dagen etter at hun hadde røpet at Norge har agenter i Pakistan, men var allerede under massivt press etter 22. juli.
Ole Peder Nordheim hadde ansvar for sikkerheten i regjeringskvartalet gjennom sin stilling i Departementenes servicesenter (DSS). Han gikk fra stillingen i mars fordi han følte seg utbrent.
Morten Ruud gikk av som departementsråd i Justisdepartementet i 27 april i år. Sammen med ham forsvant assisterende departementsråd Hans Olav Østgaard. Begge gikk på dagen.
I begynnelsen av 2011 sluttet Ingelin Killengreen som politidirektør. Arvtageren Øystein Mæland tok over noen uker før terrorangrepene.
Anstein Gjengedal, politimester i Oslo, går av med pensjon denne måneden, noe som var klart før 22. juli.
(kilde: NTB)
Rapporten fra 22. juli-kommisjonen, som oppsummerer hva som gikk galt da katastrofen inntraff i fjor sommer, retter sterk kritikk mot flere offentlige instanser.
Beredskapen var ikke god nok og mye sviktet, er hovedkonklusjonen.
Men å kvitte seg med sjefen i en organisasjon etter store feil er ikke nødvendigvis noen god idé, sier Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.
– Det er ganske enkelt slik at om man forsøker å kvitte seg med folk som begår feil, så kvitter man også med muligheten til å lære, sier han.
Dyrkjøpte erfaringer mistes
At lederen må gå – det være seg partilederen som taper valget, direktøren i selskapet som kræsjer på børsen eller kapteinen som kjører skuta i senk – er vanlig praksis, og stammer opprinnelig fra nettopp skipsfarten.
– Om du er satt til å forvalte andres verdier i en krisesituasjon, og ikke klarer det, har det innen finans og shipping vært forventet at du må gå av. Det er derfor man sier at kapteinen skal gå ned med skuta: Du kan ikke komme hjem når verdiene du skulle passe på ikke gjør det, forteller Arnulf.
Han har tidligere sett på effekten av å kvitte seg med lederen i en helt annen situasjon, nemlig i fotballen.
Men problemet er at det kanskje er nettopp lederen som har opplevd en krise, og som derfor har med seg dyrkjøpte erfaringer om hvordan ting kan gå galt, som har lært seg hvordan man unngår en ny katastrofe.
I så fall er det et dårlig valg å kvitte seg den spisskompetansen og heller ansette en ny person som kan komme til å gjøre de samme feilene ved neste korsvei.
– Det er selvsagt noe annet om lederen gjør den samme feilen på nytt, da har man mistet tilliten totalt. Men en organisasjon som gjør det ulovlig å feile, blir også en organisasjon der det er umulig å lære, sier Arnulf.
Tull å sparke ny PST-sjef
"Jan Ketil Arnulf" (Foto:BI)
Det er over et år siden 22. juli, og siden den gang har flere av toppsjefene som satt med ansvaret under terrorangrepet gått av, riktignok offisielt av helt andre grunner enn hva som skjedde den 22. juli.
Tidligere justisminister Knut Storberget gikk av etter eget valg, og tidligere PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå på grunn av en urelatert avsløring på en pressekonferanse.
Å sparke den nåværende justisministeren eller PST-sjefen ser Arnulf på som fullstendig unødvendig.
– Det er bare tull å fjerne folk som ikke har gjort feil, bare fordi de har tatt over en stilling. Dette kommer til å bli en helt usedvanlig offentlig skittentøysvask, og de har jo en hel regjering å ta av om man skal finne noen å sparke. Men å fjerne folk som ikke har noe med saken å gjøre er å rette baker for smed, sier han.
Annonse
Kan likevel skape ro
Arnulf mener likevel noen ting taler for å kvitte seg med sjefene i organisasjonene som blir kritisert i rapporten, selv om de har viktige erfaringer, eller til og med har kommet inn i stillingen senere.
– Debatten rundt denne rapporten kan føre med seg mange krasse meningsutvekslinger, og mye kan grense til usakligheter og ren emosjonalitet. Etter hvert kan det bli forstyrrende for den prosessen rapporten egentlig handler om, nemlig å lære av de feil som ble gjort. Derfor gjelder det å legge dette bak seg.
– Da har man en praksis for å sparke lederen, for å få en slags avslutning og en ro som gjør at man kan ta fatt i de ordentlige oppgavene, sier han.
– I denne saken dreier det seg om samfunnsorganer som er fundamentale bærere av vår politiske stabilitet, og hvis folk har mistet tilliten der så er det vesentlig. I utgangspunktet vil jeg si at i sånne situasjoner er det på sin plass å fjerne de ansvarlige.
Rapporten som nå er lagt frem må likevel ikke forveksles med ”sannheten” om det som skjedde de skjebnesvangre timene i juli i fjor, advarer forskeren.
– Kommisjonen er ingen rettsinstans som kommer med fasiten. Rapporten er heller en del av den store kollektive fortolkningen av det som skjedde, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å se svært mye politisk spinn på denne rapporten, sier han.
– Det er viktig å skille behovet for å finne de ansvarlige og å lære av feil fra andre politiske agendaer her, avslutter Arnulf.
