– Det er viktig å følge med på kontaktflaten mellom disse aktørene, både før og etter valget, sier Elin Haugsgjerd Allern, professor ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo.
Hun har vært leder for det internasjonale forskningsprosjektet PAIRDEM, som nylig er fullført.
Med Arendalsuka gikk startskuddet for valgkampen. I løpet av fem dager har aktører fra politikk, samfunns- og næringsliv vært samlet. Sørlandsbyen har vært fylt med over tusen arrangementer og hundrevis av stands. For «debatt og utforming av politikk for nåtid og framtid», som arrangøren skriver på sin nettside.
Prosjektgruppa har undersøkt de organisatoriske forbindelsene mellom interessegrupper og politiske partier i etablerte demokratier.
– Arendalsuka illustrerer hvordan valgprosessen involverer flere aktører enn partiene, kandidatene og velgerne, sier Allern.
– For å skjønne hvordan et representativt demokrati fungerer, må man forstå interaksjonen mellom partier og organiserte interesser, både før og mellom valg.
Interesser: Elin Haugsjerd Allern har sett på forholdet mellom politiske partier og organiserte interesser.(Foto: Erik Engblad / UiO)
De er gjensidig avhengig av hverandre for å nå sine mål, og samhandlinga kan påvirke utfall av politiske beslutningsprosesser, understreker forskeren.
Betydelige forbindelser
PAIRDEM-prosjektet har samlet inn data om partier og interessegrupper i 21 land. Forskerne har gjennomført strukturert utspørring blant partienes sentralorganisasjoner og partigrupper i lovgivende forsamling i alle disse landene.
De har også tatt med representative utvalg av interesseorganisasjoner i sju av dem.
– En liknende datainnsamling på dette feltet har, så vidt meg bekjent, aldri vært gjennomført i denne skalaen før, sier Elin Haugsgjerd Allern.
Styrken på organisatoriske bånd handler, ifølge statsviteren, om hvor strukturert samhandlinga mellom et parti og en interessegruppe er. Finnes det prosedyrer og rutiner som sikrer kontakt?
På tross av tidligere dokumentert svekkelse av bånd mellom tradisjonelle alliansepartnere, som venstrepartier og fagforeninger, har forskningsprosjektet avdekket at det fortsatt eksisterer betydelige forbindelser mellom partier og interessegrupper.
Også mellom partier og grupper som ikke historisk har hatt strukturert kontakt. Samtidig er det mange som ikke har en slik form for samhandling overhodet, ifølge Allern.
– Noen få har permanente bånd som felles samarbeidskomiteer for å diskutere politiske saker, slik som Ap har med LO i Norge, sier hun.
Allern påpeker at uskrevne avtaler om jevnlige møter er mer vanlig. Enkeltstående arrangementer, som å regelmessig invitere organisasjoner til partikongresser, til dialogmøter eller inn for å bidra på interne partimøter, er relativt utbredt.
– Det samme gjelder regelmessig topplederkontakt, sier hun.
Stor variasjon
Annonse
Forskerne i prosjektet har utviklet en indeks som bygger på innsamlet data fra partiene. Den inkluderer ti mulige organisatoriske bånd mellom partier og interessegrupper. De som har de sterkeste båndene, ser ut til å ha svakere forbindelser.
Dermed indikerer scoren ikke bare antall bånd. Den viser også maksimalt nivå på strukturering og dermed institusjonalisering, forklarer Elin Haugsgjerd Allern.
– En toppscore betyr at forholdet er sterkt institusjonalisert. Null på indeksen betyr ingen slike bånd, selv om kontakt kan forekomme ad hoc, sier hun.
Partienes sentralorganisasjon og parlamentsgruppe ble spurt om de hadde de ulike typene rutiner med én eller flere organisasjoner.
I Norge er gjennomsnittsscoren blant alle partiene 4,7 på denne indeksen. «Gjennomsnittspartiet» har altså en score tilsvarende medium sterke organisatoriske bånd.
Til sammenlikning er den samme gjennomsnittsscoren på tvers av land 3,8.
– Dette betyr at norske partier generelt tenderer til å ha noe sterkere organisatoriske bånd til interesseorganisasjoner enn det som er gjennomsnittet blant landene som inngår i studien, sier Allern.
Hun poengterer at partiene med relativt sterke forbindelser ikke nødvendigvis har slike bånd til mange interesseorganisasjoner.
På en skala fra 0 til 13, er gjennomsnittscoren for organisatoriske bånd bare litt over 2 blant interesseorganisasjonene i Norge.
Allern sier at om man ser kun på store organisasjoner med interesser som er særlig partipolitisk relevante, øker scoren betraktelig. Til sammen skaper båndene relasjoner som muliggjør politisk handling, men som også kan legge begrensninger på de involverte, ifølge statsviteren.
– Det kanskje aller viktigste funnet basert på disse dataene, er at variasjonen er stor internt i land, også i Norge. Rimelig svake bånd er vanlig, men det finnes også medium sterke og fortsatt noen sterkt institusjonaliserte forbindelser mellom bestemte partier og interessegrupper, sier Allern.
– Dette betyr at noen organisasjoner har stabil tilgang til partienes beslutningstakere, mens andre er løsere koblet.
Annonse
Og en god del har ikke slik rutinemessig tilgang overhodet, enten fordi de ikke ønsker å ha det eller fordi de ikke evner, sier hun.
Ressurser og politiske mål
PAIRDEM-prosjektet har forsøkt å belyse hva som kan forklare slike forskjeller.
Både nærheten mellom partier og organisasjoner langs ulike politiske konfliktlinjer og hva de kan tilby hverandre av ressurser, ser ut til å ha sammenheng med styrken på båndene.
– Materielle ressurser som donasjoner synes å være særlig viktige for de mest formelle båndene, sier Elin Haugsgjerd Allern.
Norge har et relativt høyt nivå på statsstøtte til partiene, som tall fra SSB viser. Nivået har vært økende siden ordningen ble innført på 1970-tallet. Dette kan ha svekket verdien av interessegruppers pengestøtte.
Likevel ser størrelsen på private valgkampbidrag ut til å øke i Norge, forteller statsviteren.
– I sum var den økonomiske støtten fra organisasjoner, privatpersoner og selskaper på om lag 40 millioner i 2013, ifølge SSB. I 2017 var den på om lag 67 millioner. Det gjenstår å se hvor mye det blir i dette stortingsvalgåret, sier hun.
Private, ikke-anonyme bidrag fra enkeltpersoner, interesseorganisasjoner og selskaper er lovlig i Norge.
– Partiene er pliktige til å rapportere innkomne bidrag før valgdagen, sier Allern.
Mindre regulering i Norge
LO og de to største LO-forbundene Fagforbundet og Fellesforbundet er Aps største og faste givere i en årrekke. I 2019 overførte de til sammen 15,5 millioner kroner til partiet, ifølge Kommunal- og moderniseringsdepartementets eget nettsted partifinansiering.no.
– Men partiene på høyresiden mottar bidrag fra individuelle selskaper og privatpersoner, sier Elin Haugsgjerd Allern.
Milliardærene Stein Erik Hagen og Christian Sveaas, gjennom henholdsvis selskapene Canica og Kistefos, er de største giverne til Høyre, FrP, Venstre og KrF.
I forbindelse med årets valgkamp har Canica aleine bidratt med 7,5 millioner til de borgerlige partiene.
– Moderne valgkamp er ressurskrevende og norske politikere har bestemt at penger også kan komme fra private. Støtter man noen basert på et vedtatt partiprogram som siden blir satt ut i livet, er ikke denne politiske måloppnåelsen å anse som en «gjenytelse», sier Elin Haugsgjerd Allern.
Samtidig framhever hun at donasjoner kan motivere partier til å opprettholde kontakt og ta politiske hensyn over tid.
– Økonomiske bidrag er uansett omdiskutert i et demokratisk perspektiv, fordi denne formen for pengestøtte kan bidra til en konkurransevridning: noen klarer å generere mer penger enn andre. Dessuten kan politikerne i teorien føle seg pressa til å la pengene styre i konkrete beslutninger, sier Allern.
Land som Frankrike og USA opererer i dag med forbud mot donasjoner til partier og kandidater fra fagforeninger og selskaper. Likevel går store summer i USA gjennom såkalte Political Action Committees (PACs), som samler inn penger til støtte for partienes kandidater.
– Privat pengeinnsamling til partier har lange historiske røtter, og økonomisk støtte til partier er en måte folk kan jobbe for sine politiske mål på.
Men det er viktig å ha offentlig debatt rundt det institusjonelle rammeverket for samhandling mellom partier og interessegrupper.
Nivået på statsstøtten er høyt, reguleringa av private bidrag er ikke av de strengeste, og det finnes ikke noe lobbyregister i Norge, sier Allern.
Hos en god giver: Statsminister Erna Solberg (H) deltar under 125-årsjubileet for Kistefos træsliberi ved Kistefos-museet i 2014. Bak Solberg, er eier Christen Sveaas, og bak ham med vernehjelm Solbergs ektemann Sindre Finnes.(Foto: Vegard Grøtt / NTB / Scanpix)
Mindre stabil politikk
De politiske institusjonenes utforming kan påvirke forholdet mellom partier og interessegrupper.
Annonse
Jonas Gahr Støre håper på å danne flertallsregjering med Ap, SV og Sp, mens Senterpartiet sier at de ikke vil gå inn i koalisjon med SV. Konsekvensen kan være en mindretallsregjering med Ap aleine i den kommende stortingsperioden.
Elin Haugsgjerd Allern påpeker at politikken er i dag mindre stabil enn den har pleid å være.
– Relativt hyppige skifter av hvilke partier som sitter i regjering har gjort det mindre nyttig for organisasjoner å knytte seg veldig tett og eksklusivt til ett parti enn det var tidligere. Interessegrupper som ikke pleier systematisk kontakt med ulike partier, blir trolig mer sårbare når det gjelder tilgang til beslutningsprosessene, sier hun.
Reduksjon i antallet såkalt korporative organer, altså permanente offentlige råd og utvalg kan ha ført til at den faste tilgangen til regjeringsapparatet for noen interesseorganisasjoner er mindre omfattende enn før, ifølge statsviteren.
– Stortinget er blitt en viktigere arena for politisk innflytelse generelt sett, sier Allern.
– Dessverre vet vi ennå relativt lite om hva de politiske institusjonene betyr for samhandlinga mellom partier og interessegrupper. Når det gjelder ytre forhold, har PAIRDEM først og fremst sett på om konkurransen mellom partiene langs ulike politikkdimensjoner kan ha noe å si. Vi vet heller ikke nok om hvilke effekter og politisk betydning disse båndene har sammenlignet med andre kontaktformer, sier hun.
En begrensning er, ifølge Allern, at data kun fra noen land og fra ett tidspunkt er tilgjengelig.
– For å styrke kunnskapen trenger vi data fra flere land og over tid. Tilgang på store mengder digitalt historisk tekstmateriale åpner nye muligheter. Håpet er å skaffe ytterligere forskningsfinansiering i nær framtid, sier Allern.
